mandag 12. september 2016

Større, sterkere, klokere og god

Det absolutt vanskeligste  med å bli mamma er at man skal leve etter at man alltid er: Større, sterkere, klokere og god. Jeg, som har valgt å anlegge nervene mine en god meter utenfor egen kropp, har tidvis problemer med det. Det er utallige situasjoner jeg ser for meg i hodet at jeg slipper barnet mitt, Frida, i fritt fall fra strake armer og løper fra situasjoner.

Seneste situasjonen, eller situasjonene  - da de kom tett som haggel, var da samboeren min og jeg bestemte oss for å ta en skogstur. Jeg valgte ut en tur som endte opp ved et tjern, for tenk så kos a gitt. Det blir ikke mer kos enn det. Sånn i ettertid ser jeg at en tur på butikken med dekning på mobilen og en trygg avstand til hjemmet er mer kos 

Det starter allerede på vei oppover, etter at jeg fire fem ganger tror at jeg har punktert bilen - noe som i utgangspunktet ikke er et problem ettersom jeg har veihjelp. Jeg velger allikevel å hause dette opp for å sette standarden. Idet vi parkerer og går et par meter bort fra bilen, og har rukket å sjekke om bilnøklene er i den forseglede lommen atten ganger oppdager begge oss - at her var det ikke dekning. Det er ikke dekning der og det blir ikke bedre dekning de 5kilometrene vi skal inn i skogen.

Allerede her må jeg begynne på mantraet mitt "større, sterkere, klokere og god" samtidig som jeg i en slags kano inni meg synger/stammer " nå dør vi hele gjengen og ingen kan redde oss, det er ikke sikkert at noen savner oss første uka engang." Hvis man legger merke til alle de sinnsyke tankene som streifer igjennom hodet til stadighet, så kan man fort skjønne hvorfor det er godt å legge seg nedpå på kveldene.

Jeg må forsøke å holde maska og like så greit verdigheten i samme slengen og  lirer ut  kommentarer som "dette var deilig" og "jøss, det er HELT stille her" - imens jeg egentlig savner den traffikerte hovedveien vi bor ved. idet jeg er iferd med å løsne opp ser jeg kubæsj samtidig som vi hører bjeller, samtidig som samboeren min sier at dette må være kuer. Jeg står på mitt og mener at dette er sauer med veldig dårlig mage - og veldig store bjeller.

Etterhvert  oppdager jeg at dette er kuer, store kuer - kuer som ikke går av veien for en porsjon ekstra "meddasmat". Heldigvis har Frida sovnet i vogna og merker ikke at moren småtakter forbi kuene, baklengs imens hun kjefter på faren hennes om ikke å gå nærmere kuene. "Ikke terg dem". For guds skyld. Ikke.

Heldigvis er hoggormsesongen over, med mindre det er en og annen seig jævel igjen. Jeg velger å tro at det finnes en Olav Thon blandt hoggormene også.

Etterhvert kommer vi frem til tjernet, langt fra telefondekning og annen trygghet. Vi setter oss til på en benk, jeg med Frida på fanget - samtidig  som jeg ser barenefar i sidesynet, raslende med en pakke kjeks, lokkende på en skokk ender. Prøver han å gjøre det slutt, eller hva er det. Har han meldt oss på dykkerkurs i samma slengen ?

Jeg sender et dødens blikk, bak masken der jeg tydelig er større og sterkere - men litt mindre klokere og god. Blikket blir ikke motatt, da barnefar er for opptatt med å mate ender fra henda og veldig opptatt av å  vise Frida hver minste detalj. Imens jeg er mest opptatt av å brainstorme hvor mye sykdommer stokkender kan smitte oss med? Er fugleinfluensaen like aktuell nå, som for veldig mange år siden? - samtidig som jeg smiler og ler.

Multitasking. Det er så deilig å være på tur.





fredag 8. april 2016

Mitt barn nyter helst medbrakt

Etter at jeg fikk barn har mine bakterie-nerver blitt satt på prøve.

Jeg fikk barn i omgangsyke- og influensasesongen. En uke etter fødsel må jeg ut av huset og ned til helsestasjonen som holder bakteriene ved like ved å ha en innetemperatur på 40 grader og bleievær. Immunforsvaret mitt var antageligvis lagt igjen på sykehuset før hjemreise og immunforsvaret til Frida hadde jeg enda ikke fått helt tak på.

Det starter med at man føler at man får influensa idet man åpner opp døra og varmen slår mot en, rundt 100% luftfuktighet, noe som ikke fungerer godt overens med nervøs, nyforløst mor som er fullstendig på tuppa. I utgangspunktet kaster verden seg rundt hodet på meg i et svimmelhets-show samtidig som jeg må forholde meg til en snørrete 2åring som ruller rundt på gulvet, skumper meg og putter samtlige leker i munn.

Jeg vet at jeg ikke kan forsvare meg mot alt, med mindre jeg får tilgang til et raust parti med antibac før jeg entrer ballrommet på mækkærn, men bekymringen sitter der, ytterst i huden.

Etter hvert som babyen min blir større blir hun tilbudt leker av helsesøster. Med Fridas spyddproduksjon og slik hun mesker seg på gymmatta og til mors store sorg putter alle lekene med skabb, vannkopper og omgangsyke i munn - så aner det meg at andre barn også holder på slik. Jeg må skifte på henne fire ganger daglig fordi hun sikler seg ut.

I starten hadde jeg med leker medbrakt, men forstod at jeg ikke kunne vinne over helsesøsters oransje leke med smak av salte tårer og søt snørr. Jeg måtte overgi meg og le nervøst hver gang helsesøster gav henne leker.

Imens barnet mitt ligger med en godt  brukt maracas halvveis ned i gapet forteller helsesøster om den høye forekomsten av omgangsyke og influensa og at jeg har vært  overraskende heldig som har klart å holde det unna oss Vel, nå møter jo ikke vi så veldig mange andre enn helsesøster i hverdagen så, så veldig overraskende var det vel ikke. - og hvis vi møter noen  kler jeg barnet mitt i en rokkering så intimsone og bakteriesone blir opprettholdt. Hun forteller videre at det er spesielt skummelt med så små barn når de får omgangssyke med tanke på væsketap. Takk, det holder. Det er bra.

 Jeg får innvendige tics der jeg tar fra Frida leka, dypper henne i håndsprit og fører henne ut. Bilstolen må vi brenne og klærne må vi  fryse ned. Spesielt når jeg vet at gutten som var inne før henne  kom slepende med snørrklysene etter seg og antageligvis rulla rundt på samme matte og klimpret maracas på flimmerhårene.

Den trygge smilende meg klarer å ha en viss ironisk tone på det, moren min var med en gang og foreslo å gi Frida en leke fra kurven på venterommet - der stoppet min ironiske distanse.

tirsdag 2. februar 2016

Hvorfor sa dere ingenting?

Rett etter fødsel blir jeg bedt om å stå opp for å gå på toalettet.  Ettersom jeg har fått epidural må jeg opp. I det jeg setter meg opp på senga kjennes det ut som om brystet mitt ligger igjen på puta. Jeg hadde mistet en del blod. Det kjennes som om den største angsten i livet mitt har tatt plass rett bak brystbena. Jeg er totalt utmattet etter 25 timer på beina og topper det hele med enorm panikk og redsel under siste del av fødselen der babyen henger fast med skulderen, jeg må klippes og jeg mister blod.

Det søkker i meg da legen som syr meg spør med høy puls om det var et sår i morkaka. Da forstår jeg at det kommer mye blod de ikke vet hvor kommer ifra.

Jeg reiser meg opp, det er tung å puste og jeg blir støttet av to små jordmødre som rekker meg til skulderen. Skal disse to klare å holde meg igjen -når- jeg seiler om? Det var så umåtelig langt å gå til toalettet som lå 5 meter fra senga. Idet jeg satt meg på toalettet gikk hele verden rundt hodet mitt. jeg ble livredd og tok spenntak i veggene på begge sider av meg og ropte om hjelp. Hva nå de kunne hjepe med, der jeg satt med mine gode og drøye kilo, fullstendig blåst og tom for energi. De trillet senga mi til døra slik at jeg kunne ha en "pit-stop" fra doen til rommet mitt.

Jeg gikk i lav høyde mot senga, med hodet først og tryna med fjeset først ned i senga. Fullstendig forvirret. Ettersom jeg ikke klarte å gå på do måtte jeg få et kateter.  Det var et evig stress på fødeavdelingen denne dagen. Jeg spurte om jeg kunne få ligge litt på rommet og hvile fordi verden gikk rundt meg, og jeg orket ikke tanken på å bli trillet korridor etter korridor inn på barse. Jeg fikk til svar at de måtte vaske ut stua så jeg måtte flyttes med en gang.

Fire timer etter fødsel blir jeg dytta i en seng som delvist låste det ene hjulet konstant slik at senga tverret ned hele gangen. Jeg ba de om å kjøre sakte fordi det gikk trill rundt. Jeg var lovet enerom, endte opp på dobbeltrom med en annen nyforløst kvinne av det positivet slaget med mye på hjertet.  Jeg ville bare hjem til senga mi uten babyen, jeg ville bare gråte, sove og få orden på horisonten igjen.

På barsel kom også det evige maset om å gå opp på do. i lav høyde med armene subbende i bakken gikk  jeg til toalettet, med tilsyn av en stakkars barnepleier. Jeg er vanligvis et ryddig menneske, men denne dagen etterlot jeg toalettet med blod overalt.  Jeg gråt og beklaget meg, men ble heldigvis møtt av et vennelig fjes. Hvis ikke hadde jeg antageligvis hoppet ut vinduet.

De neste dagene på barsel skulle jeg altså sitte og ta meg sammen hver gang barnepleier og jordmor kom innom. Jeg kom med unnskyldninger om hvorfor jeg ikke orket å følge babyen min til legen, selvom de forstod det skammet jeg meg så inderlig. Jeg klarer jo ikke ta vare på dette barnet. Jeg turte ikke si til noen hvordan jeg hadde det - for jeg trodde jeg var alene i verden om dette. Alle andre på barsel smilte og lo i gangene, men når jeg tenker meg om så gjorde igrunn jeg det og.

De neste to ukene gikk jeg i en svimmelrus med armene foran meg og støttet meg til alt mulig. Jeg støttet meg langs veggen i leiligheten, langs kjøkkenbenken, jeg hang i  kjøleskapsdøra, jeg stod og gråt på verandaen imens jeg holdt meg til rekkverket - livredd. Jeg turte ikke gå ut av huset i fare for å møte noen jeg måtte prate med, fordi jeg var så svimmel - og fordi jeg fikk så dårlig samvittighet når jeg fikk beskjed om å nyte tiden.

De første ukene etter fødsel kunne jeg ikke forstå hvorfor ingen sa noe om dette. Eller hvordan folk får hverdagen til å fungere - mitt liv bestod i å amme og å grue seg til å amme - og slik trodde jeg det kom til å være for alltid.

Jeg fikk ikke til å amme uten smerter. Idet jeg var ferdig med å amme satt jeg i 2 timer og gruet meg til neste runde med amming. I tillegg fikk jeg printet inn hvor skadelig det var å gi erstatning av mennesker som antageligvis bare mente det godt. Jeg var så i kjellern.

En dag fikk jeg prate med en helsesøster med psykiatri i grunnen. Hun snakket med meg og fortalte meg hvordan jeg hadde det - hvordan vet hun alt dette tenkte jeg. Jeg er jo alene om dette? - Helt til jeg forstod at hun møter "sånne som meg" hver dag.

Det er normalt  at det er tungt å bli mamma - ihvertfall når man har et følelseregister ut av en annen verden fra før. Hver dag har jeg hatt dårlig samvittighet fordi jeg ikke nyter tiden nok. At jeg ikke er blid nok. At jeg er utakknemlig. Helt til jeg snakket med denne helsesøsteren som forteller meg at de fleste har det sånn. - men hvorfor er det ingen som sier noe? Jeg forstår at det er en enorm omveltning å få barn, men jeg syns ikke det har vært det verste.

Jeg syns alle undertrykte følelsene har vært det verste. Jeg har ikke turt å si til noen hvordan jeg har det fordi jeg har tenkt at da kommer barnevernet og henter barnet mitt. For det er det man leser om i avisene, at de kommer og knakker på døren uten grunn, men det er så absolutt ikke sånn.

Allerede etter èn samtale med helsesøster føler jeg meg normal igjen. Jeg kan gå med rak rygg og bære barnet mitt fordi jeg vet at det skal være sånn - det tar tid å komme tilbake i form, fysisk og psykisk. I tillegg kom denne kloke helsesøsteren med de fineste ordene noen noen sinne har sagt til meg: Du er en unik omsorgsperson, fordi du vet hvordan det er å ha det vanskelig.

Det er slik det er å få barn.

lørdag 12. desember 2015

Det ble ei helvetes svær jente

03.00 natt til lørdag våknet jeg med  mageknip, jeg gikk flere turer på do uten å få til noe som helst. Før jeg plutselig "fødte" ballongen som var satt inn dagen før. Jeg var inne på sykehuset for å bli satt igang og fikk satt inn en ballong som skulle modne meg for fødsel. Jeg ble fortalt at hvis denne datt ut før 12 dagen etter så var det et veldig godt tegn.

Allerede her startet prøvelsen for meg, som ikke har tillit til andre enn meg selv og såvidt nok det. Jordmor ringte bort til legen som skulle sette inn denne ballongen  hvorpå det første hun sier når han tar telefonen er " Hvem er du?". Han var nemlig ny, og han hadde hun aldri hørt om før. Så betryggende, og enda mer betryggende da jeg så han. Ettersom jordmor aldri hadde sett han før begynte jeg å studere kortet på brystet hans allerede på 10 meters avstand for å finne ut om han var slakter, lærling eller om han faktisk var lege.

Etter å ha  ligget som en stranda hval på en gynekolog-stol i en times tid imens han fiklet med kalde metallredskaper der han var på sparebluss med glidemiddel ble han avbrutt av en vakumforløsning. Da han kom tilbake sa han " beklager at du måtte vente" hvorpå jeg svarer at det går bra. Hvorpå han igjen svarer "Det går bra med henne og". Igjen fikk jeg fremstilt meg selv som et ydmykt menneske med omtanke for andre.

Ballongen hang i en gummislange som var teipet til låret mitt. Jeg ble så varm når jeg skjønte at det snart ville bli baby at jeg formelig taktet rundt i leiligheten med føden på tråden og  med en ballong som slo meg på innsiden av leggene. Riene kom jevnt og trutt, ikke veldig smertefulle - men ettersom jeg hadde høye tanker om megselv så antok jeg at dette barnet kom til å skli ut som en sel. Jeg stønnet litt ekstra og støttet meg langs veggene i leiligheten i håp om at jordmor over telefon skulle forstå hvor langt jeg var på vei. Vi reiste til sykehuset for en undersøkelse.

Her møtte vi en "fresk" jordmor jeg klarte å ydmyke umiddelbart ved å spørre om hun var lege. Det hørtes ut som at jeg kun hadde tiltro til leger. Hun undersøkte meg og fant ut at jeg hadde 3cm åpning, så vi var igang, men det kunne ta tid. De neste syv timene gikk jeg i ring inne på et rom med prekestol imens blivende pappa lå halveis oppi sykehussenga og ikke skulle være til bry. De ubehagelige riene begynte å gå over til harde smertefulle rier. Jeg begynte å miste motet ettersom dette drøyet ut og jeg følte vi aldri kom i mål. Jeg gikk for å spørre om smertelindring, akkurat da var det vaktskifte og jordmoren som kom inn på rommet var det nærmeste jeg har kommet en engel. Idet hun åpnet døra og kom inn begynte jeg å gråte, helt i oppløsning. Der kom min trygghet.

Plutselig kommer det en ung lege inn og skal undersøke meg for om de kan ta vannet mitt. Eller,  inn kommer det en ung lege og putter hele underarmen inn i meg og løfter meg opp med armen sin før hun sier på norsk-islandsk at "jeg tror vi kan ta vannet ditt". Nå var vi igang.

Jeg fikk tildelt fødestue, en veneflon på hver hånd og skulle få drypp for å få fart på riene. Hittil hadde jeg gått rundt med strømapparat festet i ryggen og magen som skulle virke lindrene, imens blivende pappa kunne ta det med ro og bare stryke meg på ryggen, men herfra og ut ble han ikke arbeidsledig. de neste 10 timene skulle han måtte stå på kne foran meg med en varmepose og dytte opp i magen, samtidig som han skulle ha dyttet på ryggen samtidig - samtiidig som han  skulle få høre hvor umåtelig talentløs han var med varm rispose.

Det begynte å bli så heftig som jeg aldri trodde det kom til å bli. Ikke smertefullt, men heftig.

Imens jeg stod på alle fire i en fødeseng og ropte noen rop ned i dyna jeg aldri har hørt megselv rope før satt blivende pappa på korsryggen i stolen på siden og  fleska til med ordspill og andre festligheter så barnepleiere og jordmødre lo og moret seg. Jeg tror tilogmed han klarte å klemme inn at han var så øm under føttene etter å ha stått så mye. Hadde jeg ikke hatt et hue i spenn og syre kasta opp i tissen så skulle jeg hengt meg opp i det, men jeg hadde nok med megselv.

Når jeg var 6 cm åpning og det kom et nytt skift med jordmor som begynte å prate om alle timene som var igjen. Da valgte jeg å heisedet hvite flagget og be om epidural. Jeg turte egentlig ikke ta det, men ettersom de tilbød seg regnet jeg med at de hadde trua på at jeg ikke ville bli lam.

Jeg tror jeg aldri har blitt så glad for å se en grønnkledd dame i hele mitt liv. Hun fortalte meg hva som skulle skje og at når jeg fikk en ri måtte jeg sitte fullstendig i ro og si i fra til henne. Jeg satt på senga og holdt blivende pappa i henda, under riene klemte jeg nævene hans til størrelse med en finger.  Etter at epiduralen var på plass begynte ballet, fra å kun kjenne smerte kjente jeg kun nedpress.

Jeg stod med bena i kors, hang over prekestolen og greip etter jormod imens jeg sa sa til jordmor at "Nå klarer jeg ikke holde igjen, nå kommer hu ut av rompa mi". Jormor følte tydeligvis at hun hadde kontroll på situasjonen ettersom hun satt på en krakk og strikket en genser, drakk kaffe og svarte " Neimen så fint da, Maria!" At hun ikke hang seg opp i at jeg sa at den ungen var på vei ut rompa mi er spesielt. Jeg ville sjekka.

 Herfra og ut tok kroppen full kontroll og presset for meg, jeg hadde ikke kontroll på noe som helst. Det var som å kaste opp, bare at nedover. Kroppen ville ha henne ut, men det var ikke klart enda.

Så her står jeg med mine godt over hundre kilo, i en altfor høy fødeseng på alle fire og roper ned i en dyne, med en juiceboks i ene hånda , i sykehusskjorte, nettingtruse og litt for små sokker imens kroppen lever sitt eget liv og slipper ut både avføring og vann. Sistnevnte merker jeg egentlig ikke noe til før det kommer en emmen lukt av folkemøkk i rommet og jordmor kommer med en varm klut. Blivende pappa måler blodsukkeret sitt kontinuerlig, da  følelsen av snart å bli pappa er skremmende lik føling.

Plutselig forstår alle i rommet at det begynner å haste på å få ut monsterungen, alle  med unntak av meg som har lagt meg til på ryggen, i åpen  sykehusskjorte  som en nyttårskalkun. Jeg åpner øynene og ser plutselig  at rommet er fyllt med 5 mennesker mer enn når jeg hadde øynene åpne sist. Jeg ligger med bena i spenntak og presser, imens en jordmor sier at "hun er jo sterk som en okse". Der og da var jeg så på bristepunktet, etter 25 timer oppe på bena at jeg slang ut ett takk for det. Når jeg tenker etter så tror jeg at jeg aldri har vært våken i 25 timer i strekk, så at jeg nå ligger på en benk og fiser, tisser og driter på megselv uten å bry meg er igrunn ikke så pussig.

Etter et par press og en kommentar om at " hun har ikke mye hår hun jenta deres" begynner blivende pappa å hulke og  jeg rekker ikke føle så mye om det før legen som kom inn i rommet gir meg tre klipp av det som føles ut som en sløv saks hun har hatt liggende på verandaen til kjøling. Så etter tre " au, au, au - kan du gå vekk", et hode i spenn i åpningen i påvente av en ri som drøyet med å komme for første gang på 25 timer kom en helvetes svær jente, som Kjell Bjarne ville ha sagt det.

Det ble rett så mye mer heftig enn jeg hadde trodd. Da jeg satt i halvsvime på senga fordi jeg måtte opp etter fødsel sa jeg klart og tydelig at  selvom jeg har født et barn,så kjører jeg fhaen ikke oslofjordtunnelen fordet! En kommentar ingen andre enn min samboer og jeg skjønte.

Som alle har sagt gjennom graviditeten "Når du får jenta di på brystet så er alle smerter glemt." Niks, for da skal du begynne å amme, du skal amme så tett og du skal ikke gi deg før brystknoppene ser ut som to åpne sår.

onsdag 8. juli 2015

O 'sterke kvinne

Kvinner forteller om en kraft som kommer fra ingensteder som trår til under fødsel, man blir føde-kvinnen og man kan takle -alt-. Jeg blir mer og mer i tvil etter at jeg tillot meg å grine på nesa etter at jordmor satte blodtrykkapparatet strrramt på og var i ferd med å pumpe armen min sønder og sammen imens jeg satt og pustet rolig og avbalansert gjennom nesa i fare for å få noen skumle utslag på blodtrykket.

Jeg er overhode ikke redd for å føde. Logisk smerte kan jeg tåle, selvom jeg antageligvis kommer til å få meg en på tryne under fødsel. Jeg regner med at det jeg ser for meg er vondt, er ti reiser verre når man ligger i en slags dans med døden i en 30 år gammel sykehuseng i nettingtruse og roper "mamma" og forsøker å ete opp blivende barnefar.

En natt la jeg meg med noe jeg antar  var en nerve i klem i skulderen. En syk smerte som satt inni skulderen og strålte ut i fingerne slik at jeg ikke klarte å gripe med hånda. Jeg legger meg i fosterstilling i senga og furter, sammen med furtinga kommer en meget, meget lav smerteterskel. Skulderen jeg har gått med i hele dag begynte å overta meg.  Blivende barnefar sitter ute i stua med høretelefoner på hodet, langt langt inne i dataen. Jeg roper på han. Han svarer ikke. Jeg tar fart fra magen og roper som om jeg er i ferd med å dø. Han kommer forvirra inn i rommet og jeg forteller at jeg har så vondt i armen samtidig som jeg brister i en slags syns-synd-på-megselv-gråt. Han ler, fordi han forstår ikke at jeg er seriøs. Jeg kliner til han i låret.

Videre utover natten prøver jeg å puste meg gjennom smerten, Jeg tar ibruk alt jeg har lært på de ørten mindfulness-kursene jeg har gått på. Jeg fokuserer på stortåa mi imens jeg puster. Smerten blir borte og jeg slokner. Våkner umiddelbart etter 10 minutter med knipeskader i munnen.  Jeg bråreiser meg fra senga så jeg omtrent besvimer, sier faen såpass høyt at samboeren min også skal våkne og lide sammen med meg.

Han kommer ut i stua etter meg og spør om vi ikke bare skal dra på legevakta så jeg får sovet. Han tror antageligvis at det har klikket for meg fordi det som møter han er en gravid, halvfet kvinne som stressgår i ring, naken og hylgråter og sier at hun ikke orker mer med en pose med fryste erter på skulderen. "NEI!" Jeg skal da ikke på noen legevakt, for det første er det smekklås på den sjuke legevakta, og det kan jeg ikke forholde meg til med min klaustrofobi, og for det andre er jeg jo fødekvinnen, jeg må jo klare å stå i dette.

Jeg valgte og ikke sette pris på alle forslagene han kom med og ba han gå og legge seg. Jeg googlet i et kvarter om paracet kunne være farlig for barnet før jeg brå-åpner soveromsdøra skrur på lyset og sier at vi må på Statoil og kjøpe paracet med gråten i halsen.

Jeg er ikke fødekvinnen, foreløpig.

søndag 21. juni 2015

En tikkende bombe

De første ukene av graviditeten skjønte jeg ikke hvorfor alle mente at man ble et monster, for jeg merket ingenting. Vel har jeg sivet ut sure stikk og verbalt knebla samboeren min gjennom fem år, så kunne det bli så mye verre? Når jeg allerede er et monster.

Se det kunne det. Etter uke 17 ble jeg en tikkende bombe. Jeg har alltid vært lettrørt og  grått av tvprogrammer, det rant et par tårer idet et barn ble født på fødeavdelingen på tv som jeg tørket vekk. Nå er det ikke sånn lenger. Ser jeg en fødsel nå så går jeg rett over i en hysterisk krampegråt, en slik gråt jeg gråt da ponnien min ble avlivet. Den gang med god grunn, nå med hormoner som grunn.

Jeg ser megselv utenifra sittende i bilen og kjøre på E18, jeg får øye på et rådyr som ligger fredelig i gresset. plutselig får jeg en klump i halsen og går rett i krampegråt bare på tanken av hvor vakre dyr som finnes, deretter går jeg over i en annen tankebane der jeg begynner å spinne på tanken om "tenk hvis jeg hadde kjørt på det rådyret." Tårene var så ustoppelige at jeg måtte sprette en ny tørkerull med begge henda, imens jeg styrte bilen med bena. I utgangspunktet ville alle blitt lei seg og opprørt om de hadde kjørt på et rådyr, men bare en gravid kvinne som er i ferd med å bli gal måttet stoppe langs e18 med varselblink for å tømme tårekanalene og sette av fem minutter bare for å samle seg.

Andre ganger kan det være jeg bare kaster et blikk på et bilde på veggen, av min avdøde ponny.  Igjen er det greit å felle en tåre og snufse litt i en serviett, men igjen tar jeg det helt ut. krampegråt, jeg må åpne dørene i leiligheten for å få litt frisk luft før jeg henter et badehåndkle og setter meg til i sofen og hulker.  Du kan jo bare tenke deg reaksjonen da jeg fant en kopp det stod "zorro" på, ponnien min sitt navn på Kid. Det raknet fullstendig.

Det er ikke bare tårene som får fart av hormonene, men også sinne. Jeg trodde ikke jeg kunne bli stort mer forbanna, jeg. Ettersom jeg om ikke daglig, men ihvertfall ukentlig har sendt en fjernkontroll i veggen fordi mannen jeg bor med er et håpløst tilfelle. Nå er det ikke bare han som gjør at jeg blir forbanna.

En morgen jeg kler på meg en bukse, så stikker det en lapp i ryggen på meg som jeg aldri har kjent før, men nå stikker den så jeg begynner å slå rundt meg. Jeg brå-åpner døra til soverommet der det håpløse tilfellet ligger og sover, det velger jeg å ha null forståelse for og spør med ute-stemme "HAR DU SETT DEN DINGSEN SOM SPRETTER OPP SØMMER?" Han sier forståelig nok "hææ?", men da jeg står i situasjonen  syns jeg ikke det er forstålig i det hele tatt og tar god fart og smeller igjen døra idet jeg sier "DUST!". Han kan beskyldes for mye, men akkurat den sømspretterdingsen tror jeg faktisk ikke han har tatt, nå som jeg sitter her med sinnet i balanse. Jeg åpner døra igjen og spør med enda høyere ute-stemme " KAN DU STRAMME BHSTROPPEN FØR DET KLIKKER FOR MEG?" han svarer igjen Hæ før han sier ja, og hjelper den tikkende bomba.  Heretter sitter jeg og påpeker hvor jævlig dårlig ånde han har.

Min sindige samboer som av en eller annen grunn holder seg i balanse jevnt over hadde bestemt seg for å kjøpe nye dører til leiligheten. Han spurte meg om hvordan vi kunne unngå at det ble slått hull i døren til soverommet, fordi det var så kjedelig om det skulle bli det med en gang i de nye dørene. Min sindige mann har altså trodd i fire år at hullet i døra kommer av at døra skaller i kommoden som står på baksiden av døra.  Den usindige kvinnen vet innerst inne at det hullet kom da han  viste uenighet, som han aldri igjen har gjort- og jeg så meg nødt til å åpne den døra såpass kjapt at jeg tredde døra innpå kommoden. Dèt er historien til det hullet, kommoden er stort sett uskyldig.

Det er så deilig å være gravid, det er bare å nyte tiden!

onsdag 17. juni 2015

Vi skal få det så fint sammen

Når man blir innkalt til første ultralydundersøkelse med mine tanker har man ikke særlig høye forhåpninge. I uke 15 hørte vi fosterlyd hos fastlegen min, jeg var henrykt over kun å vite at det var puls.  I uke 19 skulle vi til ultralyd, vedlagt i innkallingen lå det en brosjyre der det stod hvor lite moro dette kom til å bli.

Det var ingen fare for at jeg skulle komme med hevet hode til ultralyden og tenke YES, her er det fortsatt puls. Igrunn forstår jeg brosjyren for den informerer om at ultralyden er en medisinsk kontroll der de sjekker rund baut. Imens jeg bekymrer meg over om det er puls og om det i det minste er èn arm sitter min samboer og bekymrer seg over om det kunne komme til å bli gutt, for han hadde på følelsen at han kunne takle en jente bedre. Jeg vet ikke hvor han har det ifra, for jeg burde jo være godt nok tegn på at jenter ikke har noe godt i seg.

På venterommet, innerst innerst innerst på sykehuset satt jeg stiv i blikket og prøvde å orientere meg over utganger og hvor jeg befant meg, i tillegg til å stålsette meg på tidenes nedtur inne hos ultralyd-damen.

Samtidig som jeg sitter med gråten i halsen, og kjefter på samboeren min sitter en nybakt tobarnsmor med ett barn på brystet og en annen i en vogn. Hun har tydeligvis  presset så hardt under fødsel at begge de sosiale antennene hennes har spretti av. i den 200meter lange gangen må hun sitte ved siden av meg og stressvugge barnet i vognen, hver gang hun triller frem vognen  kakker hun meg i kneet, hun ser hun gjør det, men hun orker antageligvis ikke å forholde seg til det. Ettersom barnet hun har stroppet fast til magen begynner å hyle til stadighet, hvorpå hun på en trøstende måte sier SHH så barnet hyler enda høyere.

Samboeren min ser bort på meg når hun har gått og sier, håper ikke vi blir sånn! Jeg ler og sier " HEH, nei!!".  han svarer meg igjen " nei hun så sliten ut." Jeg går rett i nervøst forsvar og glefser " nå mente jeg at hun har sitti og skalla kneskåla mi inn og ut av ledd i et kvarter snart, SÅNN er jeg redd for å bli. Dust".

Vi skal få det så fint sammen.

Vi blir innkalt til en nydelig dame som stilte tusen spørsmål som jeg var livredd for å svare feil på. En gang ringte det noen fra bladet "foreldre og barn" og lurte på om jeg ville ha et abonnement på bladene dems. Da blei jeg så rødflammete og stressa at jeg trodde hun ringte fra barnevernet. Jeg er så redd for ikke å imponere.

Når vi sitter og har svart riktig på spørsmålene om alkohol og sigaretter rykker vi opp på en altfor høy benk. jeg med min svette rass skal hoppe opp og aake meg opp på benken imens sylfiden står bak og styre putene slik at jeg skal ligge godt.  Samboeren min står hjelpesløs midt i rommet, selvom han antageligvis burde støtta opp den spinkle benken så ikke den vorde mor hadde veltet ned på baksiden og kilt seg fast.

Hun setter ultralydapparatet på magen, vi ser umiddelbart konturene av et stort nydelig hode, en mage, bein og to arme som vinker. Jeg skvatt så fælt fordi jeg kunne se for meg at det var puls der inne, men at det skulle være armer og bein.. og et hode, det syns jeg ble mer enn jeg kunne be om. Hvordan i all klarte vi to som ikke klarer å få middagen til å se innbydende ut engang til å lage et så perfekt barn?

Etter at jeg har ligget på benken i en time  kunne hun avsløre at vi skulle ha ei jente. Jeg ser bort på barnefar som plutselig fikk økt tilfart av væske til øynene, Han var antageligvis så sinnsykt lettet for å slippe og få en sønn som hadde tatt rotta på han, imens jeg var letta for at i det hele tatt var liv.