En tur uten like

I dag bestemte vi oss for å ta en tur i skogen. Tidligere har jeg jo nevnt at det er fryktelig  bratt rundt her jeg bor, i dag er intet unntak. Vi bestemte oss for å ta en tur opp Eggekollen, vi pakket primus, mat og vann.

Vi dro opp, og begynte å gå. Bratt var det, vått. Jeg har jo før turen sagt at vi er jo to oppegående voksne mennesker,  friske er vi og , sånn sett bort i fra litt  diabetes på hans kant og en helvettes panikkangst på min side, men  sånn ellers er vel ingen bakke for bratt. - Men etter de første 100 meterne, hvor  pulsen min nådde det kritiske hjerteinfarkt grensa trakk jeg det litt tilbake.

Det var altså så jævlig slitsomt, og jeg vet jo at mange tar denne turen her som en morgentur med hunden, men det gjelder altså ikke meg. Så når  hudfargen i ansiktet gikk fra tomat til rød løk, så følte jeg at det var på sin plass med litt iråååni, og kom med følgene setning : Gjermund, det er sikkert noen som løøper opp her og.

Etter å ha gått tre meter hører jeg noen løper bak meg, det suger litt i magen - jeg har jo ikke helt oversikten over alle disse farlige dyrene som lever rundt i skogen.  Jeg snur meg og der kommer det selvfølgelig en jogger med hvilepuls oppover. Jeg som har GÅTT har mer farge i ansiktet enn han som har LØPT har.

En annen ting også er at pappa sier at den fargen jeg har i kinna når jeg er så sliten er så frisk. Det er jo ingenting som minner om frisk med den fargen der? det minner om dårlig stelt og her er'e ikke håp.

Jeg trekker meg til siden i stien, drar inn magen og slipper han forbi. Irriterende å se hvor lett det kan gjøres. vi kommer igang igjen og jeg kjenner at bare den lille pausa vi hadde der gjorde at alt låste seg helt, humøret også.

Det står skilt om at det er 300 meter til mål. Det lysner litt. Selvom når jeg ved å tenke meg om kommer på at mål er sikkert ikke det målet vi har, det målet våres er nok mye lengre unna. 

Når vi når 200 meter igjen til mål skiltet møter vi selvølgelig mannen som løp forbi oss oppover, i friskt trav nedover. Å blåss tenker jeg og drar med meg bena oppover.  Når jeg så dette 200meter skiltet tenkte jeg ååååh så deilig. Det stod jo selvfølgelig ikke noe om 200meter bratt, eller 200meter rett opp.

Vi ser at vi nærmer oss toppen, og jeg ser jo for meg at på toppen, der er det nok ingen, vi er nok helt alene der - er jo en såpass slitsom tur at dette er det nok ingen som orker. Så når jeg ser utsikten roper jeg til Gjermund som allerede er på toppen og ser de tjue menneskene som sitter der; ÅÅÅ DAA VAR DET JO VERDT DET. Tykkas-genet mitt tok bare fullstendig kontroll. De tjue som sitter der oppe med hvilepuls snur seg og ser et rødt, rødt ansikt komme over toppen, jeg ser samtlige i øynene,  og prøver å holde en stille tone videre på toppen.

Ingen hadde fortalt meg at det var en slik en stilletopp, men det er no så. Når vi kom på toppen mistet jeg kontakten med meg selv da jeg så utsikten, en blanding av fullstendig panikk og en god følelse rusha gjennom kroppen.

vi satt en stund og prøvde å komme til oss selv, for meg gjaldt dette å få normal farge i ansiktet og en puls jeg kunne leve med.  Etter dette fyret vi opp primusen og stekte egg og bacon. Hvorpå det selvfølgelig kommer en familie på fire i tights og setter seg ned klin inntil oss og begynner å skrelle hver sin klementin.  Det var jo bare det som mangla mener jeg.

Jeg tok på meg hettegenseren,  prøvde å få i meg måltidet på en verdig måte. De gikk selvfølgelig før oss ned så jeg fikk sluppet ut magen og gikk tilbake til den lute holdningen jeg jo egentlig har før vi satt nesa nedover igjen. Godt å få pusta litt med magen.

På turen ned skulle tykkaskner få en ny betydning. De siste hundre meterne var jeg altså så sliten i knerne at det bare var hoftene som jobba, med helt stive kner. Selvfølgelig  går jeg på stein med masse gjørme under skoene, sklir, vrir begge knerne og lander oppå begge håndleddene, slik at jeg knuser begge håndleddende og det ene bryste mitt, mulig det førte til at nippelen ALDRI vil gå utover igjen.

Men igjen, det skulle jo bare mangle.

En første reise ( tekst fra 2009 cirka)

Jeg hadde aldri flydd før, dette skulle bli min første tur. I to og en halv time skulle jeg sitte fastspent til et sete fastklemt mellom to familiemedlemmer. Om jeg ikke visste at jeg hadde klaus fikk jeg vertfall vite det nå.

Jeg skulle til Ungarn, for å oppsøke min slekt og for å oppleve annet enn lierskogen. Spent er man jo så klart, men jeg turte ikke kjenne på om jeg var redd. Vi dro til flyplassen, og jeg dro kjensel på god gammaldags tåke. Jeg ble med en gang litt Elling og tenkte at det bare var fordi det var jeg som skulle ut på tur for en gangs skyld. Tåken viste seg å være ubetydelig for Norwegian, men ikke for meg.

Etter en time med venting og stepping var vi klare til å gjøre vår entre på flyet, et lite sekund følte jeg at jeg var på vei til Kreta, til krittvite strender, der folk rundt meg snakket om all den billige rødvinen og røyken man kunne få kjøpt før vi dro.

Jeg er en person som observerer, først og fremst skumle mennesker. Der er det mye å gå etter. Før boardingen er det mye rart, veldig mye rart. Faktisk følte jeg en slags trygghet etter at jeg hadde kommet meg gjennom kroppsvisiteringen og funnet ut hvor vanskelig det var å få med en flaske vann og eventuell narkotika i håndbagasjen.

Vel inne på flyet fikk jeg gjennomgang av sikkerhetsrutinene, kunne de ikke vente med disse til slutt?

Skiltet om setebelter ble skrudd av. Alle reiste seg opp likt, alle måtte på do, og alle måtte hente noe i håndbagasjen over setene. Vær så snill, sett dere! Selv om det skiltet går av trenger vi ikke utfordre skjebnen.

Flyturen gikk bra, flaks som jeg hadde. Selv om jeg var engstelig og spent helt til jeg skulle hjem igjen. Jeg kan nesten ikke huske noe av det jeg gjorde i Ungarn, annet enn at jeg syket meg opp til å ta flyet, og aat heisen jeg stod i på hotellet stoppet og at den gale damen i heisen ikke slapp meg ut tidsnok, slik at jeg holdt på å rappe til henne.

Men ellers, kan vi kalle det en fin tur - det var'a i hvertfall en tur!

Skammens gang til verkstedet

I dag måtte jeg ha bilen på verksted. - Jeg hater å ta telefonen dit for å si hva som må gjøres. For hver gang så klarer de å misforstå meg, eller stille meg spørsmål om bilen min jeg jo ikke aner svarene på. Det verste er at de er så fryktelig ironiske og når jeg betaler flere tusen til de så er ikke ironi det første jeg vil ha noe av.

For det første spør de meg om registreringsnummeret på bilen min, hvorpå jeg i starten løp rundt meg selv hundre ganger for å finne det faens vognkortet og alltid endte opp med å løpegå ut til bilen for å finne nummeret. Nå, klok av skade har jeg det i hodet. Med en gang de spør meg hva jeg skal ha ordna låser det seg helt. Litt fordi jeg VET de kommer til å plukke på det jeg sier og litt fordi jeg syns at det jeg har fått beskjed om å spørre om høres veldig merkelig ut.

Jeg fikk time, kom og leverte bilen. På telefonen sa mannen at det tok en halvtime, så jeg kunne bare sitte der å vente. Når jeg kom dit sa han at det tok godt over en time, men jeg skulle jo vente der og satt meg i en fryktelig blass, sprø plaststol med en sliten justerbar rygg som gjorde meg spasmisk. Her skulle jeg altså sitte i godt over en time med låra i spenn og lett lut holdning sånn i tilfelle hele stolen smuldret opp under rompa mi.

Jeg satt og satt mens jeg hørte noen gikk bananas inne på verkstedet med hammer og spett. Det eneste jeg klarte å tenke var  at jeg var heldig om jeg fikk tilbake noe som så ut som en Mercedes. Etter to drøye timer kommer bilen trillende ut, mekanikeren parkerer rett foran bena mine slik at jeg måtte krølle tæra i skoene. Han ser ikke på meg en eneste gang de ti meterene han kjørte mot deg.

Han velter den fete, svette kroppen sin ut av de rene stoffsetene mine med propper i begge øra. Han himler med øya og tar fart i det han åpner døra og sier: Ja, heh , her må det skiftes deler, sih! - Står du der og er ironisk, tenker jeg, dette er da for faen ikke noe artig over i det hele tatt.

Han hever stemmen sin slik at alle inne på parkeringsplassen kan høre det ; Nei, her var'e så rustent at detta må du bytte før jeg kan ordne noe på det. Det er jo igrunn greit, det er en 20 år gammel bil, men nå har han altså stått inne på verkstedet og hamret løs i to timer - og nå kommer han og sier at han ikke har gjort noe? Hva i all verden har han drevet med, mens jeg har sitti på meg melkesyre fra ankelen og opp til midja. Har han stått med lommelykta og skrapt av rust helt til styrestaget mitt var 1mm tynt?  Og hvorfor i all verden kunne han ikke kommet ut etter ti minutter å si at han må bytte en del for å fortsette?! Dust.

Han smeller igjen døra  så man formelig kan se svettedråpene hoppe ut av stoffsetene og vralter inn i resepsjonen, slenger nøkkelen på disken og forsvinner inn i verkstedet. Og her blir jeg stående med en meget brydd resepsjonist. Gudskjelov skulle de ikke ha mer enn 300 kroner for galskapen.

Det er hver gang. Skammens gang til verkstedet, for å bli ydmyket fordi man ikke vet hva som er galt med bilen før man ruller inn på verkstedet.

Et veldig klamt Sykkelkjøp

For ett år siden dro jeg og samboeren til en sykkelforretning for å kjøpe, ja, en sykkel.

Jeg trodde jo at det bare var å si - Den sykkelen tar vi, den var fin - Her har'u penga, ha det! Sånn var det så aldeles ikke. Damen i butikken spurte om vi trengte hjelp, ja sa vi - Vi skal ha DEN sykkelen. Hun begynte å måle meg opp og ned. Hun ville vite hvor høy jeg var, hvordan jeg skulle bruke den og hvor mye jeg skulle bruke den. Altså, jeg har ikke planlagt ruta for resten av livet. For alt jeg veit så blir den kanskje bare brukt i en ukes tid til astmaen tar meg.

Hun målte meg, skrudde på et par pedaler, satt opp sete og sa : da kan du jo prøve sykle den litt først.I mitt stille sinn tenkte jeg at, det er en sykkel, ikke en ponni?

I 30 klamme grader skulle jeg altså velte legg og lår over et altfor høyt sete, få has på to pedaler ei pingle har skrudd til med henda. Jeg hadde altså 4 meter foran meg, med sko på ene siden og sykler på den andre. Jeg prøvde å hinte til samboeren min om at det her gjør jeg ikke, jeg vil hjem - noe han bare overså.

Hvalen velter rompa nedpå det altfor lite sete og begynner å trå - hvorpå det knakk og kråsa, jeg så ned på skivene, og det var da for faen ikke festet på noe bremser. Jeg hadde heller ikke i tankene om alle som hadde vært på med syltelabbene på sykkelen for å teste gira. Den ene meteren jeg kom meg frem skiftet sykkelen gir rundt nitti ganger.

Jeg var så klam, at olabuksa satt 10cm nedenfor skrittet, jeg fikk jo ikke rompa helt ned på sete, ei heller strekt ut bena ordentlig, samtidig som jeg hadde i tankene at hun skrudde til de pedalene veldig svakt, som også forøvrig var i plastikk. Jeg var redd for å bryte av begge pedalene og slå bekkenet opp i ribbena.

Jeg fikk sparka meg frem en meter snudde meg rødflammete, klam og uten noen form for virkelighetsfølelse og sa til damen at : ja tror vi tar den jeg ! Hvorpå damen svarte at: så du vil ikke prøve den mer? - nei selvfølgelig vil jeg ikke det, tenkte jeg - Jeg vil da ikke bli brukt som julebordsmateriale.

Sykkelen ble med hjem og gud for en stakkato og halvhjerta tur jeg hadde hjem. Med olabuksene hvilene på sete, da rompa ikke kom nedtil og med et bein sparkende i bakken sånn at jeg ikke bryter av alt som er. Neste sykkelkjøp blir sen høst.

Fotpleie

Av og til har jeg fryktelig vondt i føttene mine, hvorpå min mamma mener at jeg burde ta en tur til fotpleie - men da jeg ikke engang orker tanken på å smøre mine egne ben , så tåler jeg hvertfall ikke at noen andre klår på tottelottene mine.

Jeg ble med mamma til fotdamen for å se hva de gjør, om det gjør vondt og generelt hvor skummelt det er.  Mamma mener at dette er såå deilig.

Jeg ble plassert inn i et hjørne på en plastkrakk fra Ikea som jeg hele tiden satt og var usikker på om skulle knekkesammen. Uheldigvis måtte vi  gå barbeint der så jeg hele tiden satt og lurte på om hun syns tærne mine var rare, triste eller hadde en tydelig preg av overvekt - eventuelt mistrivsel.

Fotdamen kommer og setter bena til mamma til bløting, mens bena jobber på seg svømmehud kommer fotdamen med et brett med skalpeller, sandpapir-fileting, tang og et munnbind. Hvorpå det eneste jeg klarer å tenke er at: Dette blir ikke pent.

Hun tok foten opp av vann, tørket litt  og regelrett skrelte hælen til mamma som et eple, etter dette tar hun fram en tang jeg ikke har sett maken til og klipper så langt ned at hun håper at det blir vondt(!).  Etter dette setter hun på en ball med sandpapir på noe som ser ut som en drill og suser over rubbel og bitt. Jeg tror mamma gikk derfra uten neglbånn.

Og der sitter jeg i trædve grader på en krakk i plast og lurer på hvor jeg er, eventuelt hvem jeg er.

Fotpleieren sa hun også drev med massaje av ansikt - å' så hygenisk. Eller - Jeg håper ikke de som tar ansiktsbehandling der vet at hun er fotpleier også. Hun sa videre at hvis man likte massasje burde man gå til henne - og det skal være visst. For makan til voldtekt av tær har jeg ikke sett før.

Hun tok annenhver tå og finger og knadde så tærne til mamma stod rett ut og hvis hun hadde skrudd av den indiske mantramusikken ville man hørt tærne hyle av dødsangst for å bli kvalt ihjel.

Så etter å ha sett mammas føtter bli mishandlet med skalpel, slipt med sandpapir og knadd livet ut av - så tror jeg at jeg klipper neglene mine selv fremover. OG jeg tar hvertfall ikke kontakt med fotdamen før det går koldbrann i bena mine.!

Jeg er ikke veldig praktisk anlagt.

Jeg har tilbrakt mye tid på sykehus i det siste - som sykebesøk, men det er et par utfordringer, som vanlig.

Det første som møter meg når jeg kommer inn dørene på sykehuset er en lapp om NOVO-VIRUS, etterfulgt av femti dispensere med antibac. Allerede her blir det trøblete for meg. På lappen står det at man ikke må gå inn på avdelinger der det er pasienter med dårlig immunforsvar. HVORDAN vet jeg om jeg ikke møter en pasient med dårlig immunforsvar, mens jeg har en hel garde med gale magebakterier på skulderen??

Jeg tar godt med antibac på henda, bader i det, det skal hvertfall ta to min å luftørke spriten.

Jeg setter meg i sofaen og venter på at mamma og mormor skal komme ned med beste fra 12. etasje. Jeg tar jo selvfølgelig ikke heis, kroppen og hodet mitt er ikke veldig praktisk anlagt. Jeg sitter foran tre heiser som plinger, går opp og ned opp og ned. De stopper ikke en eneste gang. Nedtur. Klokken er tre og besøkstiden starter plutselig står det trædve stykker som skal inn i èn heis. Jeg får jo åndenød av å se på galskapen.

Det kommer ei dame ut av heisen, gulhvit i huden. Jeg ser at denne er ikke stødig og ser hun vandrer mot toseter sofaen jeg sitter i. Det eneste jeg klarer å tenke er at " du kan ikke dø her ved siden av meg, det vet jeg ikke om jeg takler." Hun deiser ned i skinnsofaen og snur seg mot meg med et tomt blikk og sier : Det er rart, føles akkurat som om jeg er litt full? Jeg svarer at: Ja da er det jo best å bare sitte litt da, ja.

Jeg sitter med hjerteklapp og håper at heisen med mormor, beste og mamma kan komme så jeg kan slippe å ha ansvar for et dødsfall. PLINGDING sier det og det tyter ut tyve mennesker av heisen som ikke rommer mer enn 7 stykker. Beste løfter opp bena og mormor triller han ut av heisen. - Vi går og setter oss i kantina og kjøper en kaffe og noe kjeks.

Beste har en saltvanspose hengende i veneflon til hånda, med en altfor lang ledning som hele tiden henger seg fast i rullestolen, og med bestes rykninger får jeg brekninger langt ned i tærne. jeg prøver til en hver tid å ha ledningen fri og kniper øynene i tilfelle han skulle nappe ut veneflonen.

Mormor tilbyr meg en kjeks. Trøbbel nr 3. Jeg tar en kjeks til munnen, kjenner antibac stanken på 10 cm avstand. Og kaster omtrent kjeksen avgårde. " Helvette,jeg badet jo henda i antibac i stad, jeg kan jo ikke putte henda i munn da.!" , men jeg tar meg sammen og putter den i meg. Og overser eventuell prikking i leppene, svimmelhet og brekninger. Og at jeg er på et sykehus har jeg ikke i tankene engang.

Jeg sitter med nesa mot to heiser som heter "Reservert for sengetransport" Jeg ser heisen vandrer nedover, PLING sier det og de to gule metalldørene smeller opp og jeg ser for meg at det kommer trillende ut en mann som nettopp har møtt en trailer på sykkel, og som må trilles ut i vestibylen, over plenen og til luftambulansen. Jeg kneip øynene og holdt ledningen til beste fri. - Det kom bare en mann med skinnveske småjoggende ut av heisen. Magen kan slippes ned dit den skal være, jeg tørker hendene mine på en serviett og tar meg en kjeks til.

Vi går opp med beste, jeg tar meg to dusj med antibac, lar de lufttørke og tenker litt på om det er farlig å ta det for ofte.

Årets første sykkeltur.

Asfalten er kostet, sykkelen står og hyler i boden - det er på tide med årets første sykkeltur.

Jeg var litt vel kjepphøy da jeg foreslo å sykle -og hvertfall da jeg foreslo ruta vi skulle sykle. Min samboer sier jo aldri nei - for han blir det en fin tur så lenge det er medvind og luft i hjulene. Jeg bor et sted der det er umulig å ta en rolig tur, man må oppover, nedover og oppover uansett hvor man skal.

Problemet startet allerede da jeg satt meg på sete og følte jeg satt på to spikere - jeg fikk jo melkesyre i låra bare av de første meterne fordi jeg stod med spendte lår for å slippe og senke rompa ned på sete, men krampa tok meg - jeg måtte sette meg godt ned på sete med brekningene strømmene på. Jeg kan ikke huske at det skulle være såpass smertefullt.

Vi startet med oppoverbakker, selvsagt. Astmaen kom og låra tok jeg jo knekken på i det jeg vælva rompa på sete. Jeg skulle nå trå 500meter oppover kun med hjelp av legger og positive tanker. Jeg får magesår av at samboeren min bare trår i fra meg, så jeg trår litt på. Han skravler, jeg svarer ikke - ikke en eneste gang. Han bare fortsetter og skravle og jeg får lyst til å sykle opp på siden av han og gi han et kuspark så han og den teite racersykkelen velter ned i grøfta.

Vi kommer på toppen - jeg mister virkelighetsfølelsen, blir svimmel og vet ikke om jeg får pustet nok. Og han skravler og maaser om at han verken har vondt i rompa eller er sliten. Fuck you. jeg trår videre fordi jeg tror at hvis jeg stopper opp blir jeg kald i bena og da må jeg gjennom et krampehelvette igjen.

Det kommer en nedoverbakke. Han har fortsatt medvind, legger seg ned på styret og suser nedover og eneste som står i hodet mitt er at hvis han tryner i den farta vil ikke jeg være den første til ulykkesstedet, men jeg kan jo ikke bremse for mye heller, det kan jo gå varmgang i bremsene må vite. Bremsene på sykkelen min er vel beregnet for at et ekorn skal kunne bremse med den. Jeg stoler ikke på det.

Nederst i bakken er jeg rødflammete og kan endelig puste ned i magen for at bakken gikk bra og at jeg fortsatt har bremser. Bare flaks. Sletta man alltid har trodd at har vært slak er plutselig fryktelig bratt.

Så var det opp igjen, jeg trår alt jeg har - og på toppen møter jeg en mann med løs hund. Jeg ser at det eneste den hunden tenker er at " Detta var da et godt beta kjøtt". Jeg stopper opp og ser på eieren og gir han blikket som sier at : Jeg er redd, kan du ta tak i den monsterbikkja de før jeg svimer av.

Hunden tar fart, jeg er så fryktelig anpusten, og holder pusten - hunden hopper opp på siden på meg og boffer som en bjørn. Jeg kjenner verken bena eller armene mine og vet ikke helt om jeg eksisterer et lite sekund. Mannen klorer tak i hunden og jeg skræver av sykkelen og skynter meg på en sakte måte mens krampegråten intreffer kroppen. For en god følelse, jeg er anpusten og har null kontroll på pust eller gråt eller ben.

Jeg må prøve å samle meg igjen så jeg ikke detter død om. Det var voldsomt så mye man skulle gjennom, men jeg velter meg ned på sykkelen igjen, kjenner litt på følelsen av hyperventilering og brekninger i samme åndedrak og sykler videre. Jeg har krampe herfra til helvete og vil helst bare tenke meg hjem.

Etter denne helvettes turen er jeg usikker på om sykkelsete fortsatt sitter igjen i rompa, bena mine har sviktet meg og hosten har tatt meg. Mens Gjermund er kald på finga. Tegn på at en av oss burde sykle mer.

Natten og hypoglykemi

Jeg har blitt samboer, det er stas - og det er krevende. Og jeg lurer på hva andre par bruker tiden på ettersom jeg bor med en diabetiker.

Vi står opp, han måler seg - jeg spør hva han hadde med et harrahjerte på lur. Har han over 5 kan jeg lukke øynene, har han under 5 må jeg løpe rundt med hjerte i halsen og finne sukker. Deretter står han opp og jeg blir liggende og lytte om jeg hører fall, hikst eller hyl til jeg hører han har gått ut av døra.

Så kommer han hjem fra jobb, da er det middag - må jeg lage rask middag? - har han lavt blodsukker, høyt blodsukker? Hvis han skulle ha føling må jeg stå og se han i øya til han sier at følingen har gitt seg, og sier han det før det har gått 15 min, så ljuger han. Jeg er nok lett å bo med.

Kvelden kommer. Han måler seg - Er blodsukkeret på vei opp eller ned, har han spist nok kveldsmat? Etter et kvarterstid har vi diskutert insulinmengde og jeg gjør meg klar til å møte natta med argusøyne og går gjennom setningen jeg skal si til ambulansepersonell i hode tusen ganger. Det minste han beveger seg må jeg starte en samtale. " Gjermund, har du føling?" Som oftes er han i den dypeste søvn når jeg spør så han svarer bare svada og i tåka, som gjør at jeg blir mer hysterisk.

Jeg må opp, med håret rett opp, rødflammete fra halssen og ned til låra, bort og måle han. Skulle det være lavt ser jeg for meg at jeg sparker opp vinduet og døra og ringer AMK, sier at jeg bor i det hvite huset med vinduet og døra oppe. Hikster og peser. Denne gangen var det ikke lavt.

En natt var det lavt, det er alltids en grunn til at man blir så hysterisk som jeg er. En natt våknet jeg av at han lettet to meter opp fra senga, jeg gikk opp og målte han, men jeg fikk ikke til for han hadde så voldsomme kramper, jeg gikk ut ifra at det var føling. Jeg åpnet en Batteryboks for han og løp ut av rommet for å smøre brødskive. i det jeg snudde ryggen til kastet han boksen etter meg.

Jeg åpnet en ny boks, helte den i han og løp ut, men jeg hørte et smell igjen. jeg løp rødflammete og livredd inn igjen. Der lå hann og kastet seg fra side til side og hylte, han hadde fått insulinsjokk - han var ikke ved bevissthet. Jeg følte meg som i en komedie der jeg skulle finne bilnøklene til bilen mens ti skurker stod bak meg og jeg hadde nøkkelknipe med seksti nøkler på når jeg skulle ringe ambulansen.

Jeg ringte. De var på vei, men de ville at jeg skulle måle han. Det var da faen til så mye grenser man skulle sprenge tenkte jeg og svarte med at: nei det klarer jeg ikke. - Nei særlig ikke, jeg gjør det jo bare ni ganger hver natt. Jeg hadde tørket neseblod, spy og pratet til han som lille nuppebutten min - måtte jeg sprenge mer grenser ville det raknet for meg.

De kom i masjfart opp trappa, inn døra, jeg pustet ut - endelig hadde jeg ikke ansvar for å ha tatt liv av min egen kjæreste. Jeg gikk ut av rommet og satt opp veranda døra og la meg på ryggen i sofaen med beina opp etter veggen med 20 minus friskt i kinna.

Det gikk bra. De trengte ikke gi han noe sukker - jeg hadde gjort jobben min. Jeg ble stolt der og da og tenkte: Dette kan jeg jo takle HVER dag. Helt til kvelden kom, da kom panikken. Og sånn går dagene.

Så hva gjør dere sammen med samboerene deres?