fredag 24. august 2012

En første reise ( tekst fra 2009 cirka)

Jeg hadde aldri flydd før, dette skulle bli min første tur. I to og en halv time skulle jeg sitte fastspent til et sete fastklemt mellom to familiemedlemmer. Om jeg ikke visste at jeg hadde klaus fikk jeg vertfall vite det nå.

Jeg skulle til Ungarn, for å oppsøke min slekt og for å oppleve annet enn lierskogen. Spent er man jo så klart, men jeg turte ikke kjenne på om jeg var redd. Vi dro til flyplassen, og jeg dro kjensel på god gammaldags tåke. Jeg ble med en gang litt Elling og tenkte at det bare var fordi det var jeg som skulle ut på tur for en gangs skyld. Tåken viste seg å være ubetydelig for Norwegian, men ikke for meg.

Etter en time med venting og stepping var vi klare til å gjøre vår entre på flyet, et lite sekund følte jeg at jeg var på vei til Kreta, til krittvite strender, der folk rundt meg snakket om all den billige rødvinen og røyken man kunne få kjøpt før vi dro.

Jeg er en person som observerer, først og fremst skumle mennesker. Der er det mye å gå etter. Før boardingen er det mye rart, veldig mye rart. Faktisk følte jeg en slags trygghet etter at jeg hadde kommet meg gjennom kroppsvisiteringen og funnet ut hvor vanskelig det var å få med en flaske vann og eventuell narkotika i håndbagasjen.

Vel inne på flyet fikk jeg gjennomgang av sikkerhetsrutinene, kunne de ikke vente med disse til slutt?

Skiltet om setebelter ble skrudd av. Alle reiste seg opp likt, alle måtte på do, og alle måtte hente noe i håndbagasjen over setene. Vær så snill, sett dere! Selv om det skiltet går av trenger vi ikke utfordre skjebnen.

Flyturen gikk bra, flaks som jeg hadde. Selv om jeg var engstelig og spent helt til jeg skulle hjem igjen. Jeg kan nesten ikke huske noe av det jeg gjorde i Ungarn, annet enn at jeg syket meg opp til å ta flyet, og aat heisen jeg stod i på hotellet stoppet og at den gale damen i heisen ikke slapp meg ut tidsnok, slik at jeg holdt på å rappe til henne.

Men ellers, kan vi kalle det en fin tur - det var'a i hvertfall en tur!

fredag 3. august 2012

Skammens gang til verkstedet

I dag måtte jeg ha bilen på verksted. - Jeg hater å ta telefonen dit for å si hva som må gjøres. For hver gang så klarer de å misforstå meg, eller stille meg spørsmål om bilen min jeg jo ikke aner svarene på. Det verste er at de er så fryktelig ironiske og når jeg betaler flere tusen til de så er ikke ironi det første jeg vil ha noe av.

For det første spør de meg om registreringsnummeret på bilen min, hvorpå jeg i starten løp rundt meg selv hundre ganger for å finne det faens vognkortet og alltid endte opp med å løpegå ut til bilen for å finne nummeret. Nå, klok av skade har jeg det i hodet. Med en gang de spør meg hva jeg skal ha ordna låser det seg helt. Litt fordi jeg VET de kommer til å plukke på det jeg sier og litt fordi jeg syns at det jeg har fått beskjed om å spørre om høres veldig merkelig ut.

Jeg fikk time, kom og leverte bilen. På telefonen sa mannen at det tok en halvtime, så jeg kunne bare sitte der å vente. Når jeg kom dit sa han at det tok godt over en time, men jeg skulle jo vente der og satt meg i en fryktelig blass, sprø plaststol med en sliten justerbar rygg som gjorde meg spasmisk. Her skulle jeg altså sitte i godt over en time med låra i spenn og lett lut holdning sånn i tilfelle hele stolen smuldret opp under rompa mi.

Jeg satt og satt mens jeg hørte noen gikk bananas inne på verkstedet med hammer og spett. Det eneste jeg klarte å tenke var  at jeg var heldig om jeg fikk tilbake noe som så ut som en Mercedes. Etter to drøye timer kommer bilen trillende ut, mekanikeren parkerer rett foran bena mine slik at jeg måtte krølle tæra i skoene. Han ser ikke på meg en eneste gang de ti meterene han kjørte mot deg.

Han velter den fete, svette kroppen sin ut av de rene stoffsetene mine med propper i begge øra. Han himler med øya og tar fart i det han åpner døra og sier: Ja, heh , her må det skiftes deler, sih! - Står du der og er ironisk, tenker jeg, dette er da for faen ikke noe artig over i det hele tatt.

Han hever stemmen sin slik at alle inne på parkeringsplassen kan høre det ; Nei, her var'e så rustent at detta må du bytte før jeg kan ordne noe på det. Det er jo igrunn greit, det er en 20 år gammel bil, men nå har han altså stått inne på verkstedet og hamret løs i to timer - og nå kommer han og sier at han ikke har gjort noe? Hva i all verden har han drevet med, mens jeg har sitti på meg melkesyre fra ankelen og opp til midja. Har han stått med lommelykta og skrapt av rust helt til styrestaget mitt var 1mm tynt?  Og hvorfor i all verden kunne han ikke kommet ut etter ti minutter å si at han må bytte en del for å fortsette?! Dust.

Han smeller igjen døra  så man formelig kan se svettedråpene hoppe ut av stoffsetene og vralter inn i resepsjonen, slenger nøkkelen på disken og forsvinner inn i verkstedet. Og her blir jeg stående med en meget brydd resepsjonist. Gudskjelov skulle de ikke ha mer enn 300 kroner for galskapen.

Det er hver gang. Skammens gang til verkstedet, for å bli ydmyket fordi man ikke vet hva som er galt med bilen før man ruller inn på verkstedet.

torsdag 2. august 2012

Et veldig klamt Sykkelkjøp

For ett år siden dro jeg og samboeren til en sykkelforretning for å kjøpe, ja, en sykkel.

Jeg trodde jo at det bare var å si - Den sykkelen tar vi, den var fin - Her har'u penga, ha det! Sånn var det så aldeles ikke. Damen i butikken spurte om vi trengte hjelp, ja sa vi - Vi skal ha DEN sykkelen. Hun begynte å måle meg opp og ned. Hun ville vite hvor høy jeg var, hvordan jeg skulle bruke den og hvor mye jeg skulle bruke den. Altså, jeg har ikke planlagt ruta for resten av livet. For alt jeg veit så blir den kanskje bare brukt i en ukes tid til astmaen tar meg.

Hun målte meg, skrudde på et par pedaler, satt opp sete og sa : da kan du jo prøve sykle den litt først.I mitt stille sinn tenkte jeg at, det er en sykkel, ikke en ponni?

I 30 klamme grader skulle jeg altså velte legg og lår over et altfor høyt sete, få has på to pedaler ei pingle har skrudd til med henda. Jeg hadde altså 4 meter foran meg, med sko på ene siden og sykler på den andre. Jeg prøvde å hinte til samboeren min om at det her gjør jeg ikke, jeg vil hjem - noe han bare overså.

Hvalen velter rompa nedpå det altfor lite sete og begynner å trå - hvorpå det knakk og kråsa, jeg så ned på skivene, og det var da for faen ikke festet på noe bremser. Jeg hadde heller ikke i tankene om alle som hadde vært på med syltelabbene på sykkelen for å teste gira. Den ene meteren jeg kom meg frem skiftet sykkelen gir rundt nitti ganger.

Jeg var så klam, at olabuksa satt 10cm nedenfor skrittet, jeg fikk jo ikke rompa helt ned på sete, ei heller strekt ut bena ordentlig, samtidig som jeg hadde i tankene at hun skrudde til de pedalene veldig svakt, som også forøvrig var i plastikk. Jeg var redd for å bryte av begge pedalene og slå bekkenet opp i ribbena.

Jeg fikk sparka meg frem en meter snudde meg rødflammete, klam og uten noen form for virkelighetsfølelse og sa til damen at : ja tror vi tar den jeg ! Hvorpå damen svarte at: så du vil ikke prøve den mer? - nei selvfølgelig vil jeg ikke det, tenkte jeg - Jeg vil da ikke bli brukt som julebordsmateriale.

Sykkelen ble med hjem og gud for en stakkato og halvhjerta tur jeg hadde hjem. Med olabuksene hvilene på sete, da rompa ikke kom nedtil og med et bein sparkende i bakken sånn at jeg ikke bryter av alt som er. Neste sykkelkjøp blir sen høst.