I dag bestemte vi oss for å ta en tur i skogen. Tidligere har jeg jo nevnt at det er fryktelig bratt rundt her jeg bor, i dag er intet unntak. Vi bestemte oss for å ta en tur opp Eggekollen, vi pakket primus, mat og vann.
Vi dro opp, og begynte å gå. Bratt var det, vått. Jeg har jo før turen sagt at vi er jo to oppegående voksne mennesker, friske er vi og , sånn sett bort i fra litt diabetes på hans kant og en helvettes panikkangst på min side, men sånn ellers er vel ingen bakke for bratt. - Men etter de første 100 meterne, hvor pulsen min nådde det kritiske hjerteinfarkt grensa trakk jeg det litt tilbake.
Det var altså så jævlig slitsomt, og jeg vet jo at mange tar denne turen her som en morgentur med hunden, men det gjelder altså ikke meg. Så når hudfargen i ansiktet gikk fra tomat til rød løk, så følte jeg at det var på sin plass med litt iråååni, og kom med følgene setning : Gjermund, det er sikkert noen som løøper opp her og.
Etter å ha gått tre meter hører jeg noen løper bak meg, det suger litt i magen - jeg har jo ikke helt oversikten over alle disse farlige dyrene som lever rundt i skogen. Jeg snur meg og der kommer det selvfølgelig en jogger med hvilepuls oppover. Jeg som har GÅTT har mer farge i ansiktet enn han som har LØPT har.
En annen ting også er at pappa sier at den fargen jeg har i kinna når jeg er så sliten er så frisk. Det er jo ingenting som minner om frisk med den fargen der? det minner om dårlig stelt og her er'e ikke håp.
Jeg trekker meg til siden i stien, drar inn magen og slipper han forbi. Irriterende å se hvor lett det kan gjøres. vi kommer igang igjen og jeg kjenner at bare den lille pausa vi hadde der gjorde at alt låste seg helt, humøret også.
Det står skilt om at det er 300 meter til mål. Det lysner litt. Selvom når jeg ved å tenke meg om kommer på at mål er sikkert ikke det målet vi har, det målet våres er nok mye lengre unna.
Når vi når 200 meter igjen til mål skiltet møter vi selvølgelig mannen som løp forbi oss oppover, i friskt trav nedover. Å blåss tenker jeg og drar med meg bena oppover. Når jeg så dette 200meter skiltet tenkte jeg ååååh så deilig. Det stod jo selvfølgelig ikke noe om 200meter bratt, eller 200meter rett opp.
Vi ser at vi nærmer oss toppen, og jeg ser jo for meg at på toppen, der er det nok ingen, vi er nok helt alene der - er jo en såpass slitsom tur at dette er det nok ingen som orker. Så når jeg ser utsikten roper jeg til Gjermund som allerede er på toppen og ser de tjue menneskene som sitter der; ÅÅÅ DAA VAR DET JO VERDT DET. Tykkas-genet mitt tok bare fullstendig kontroll. De tjue som sitter der oppe med hvilepuls snur seg og ser et rødt, rødt ansikt komme over toppen, jeg ser samtlige i øynene, og prøver å holde en stille tone videre på toppen.
Ingen hadde fortalt meg at det var en slik en stilletopp, men det er no så. Når vi kom på toppen mistet jeg kontakten med meg selv da jeg så utsikten, en blanding av fullstendig panikk og en god følelse rusha gjennom kroppen.
vi satt en stund og prøvde å komme til oss selv, for meg gjaldt dette å få normal farge i ansiktet og en puls jeg kunne leve med. Etter dette fyret vi opp primusen og stekte egg og bacon. Hvorpå det selvfølgelig kommer en familie på fire i tights og setter seg ned klin inntil oss og begynner å skrelle hver sin klementin. Det var jo bare det som mangla mener jeg.
Jeg tok på meg hettegenseren, prøvde å få i meg måltidet på en verdig måte. De gikk selvfølgelig før oss ned så jeg fikk sluppet ut magen og gikk tilbake til den lute holdningen jeg jo egentlig har før vi satt nesa nedover igjen. Godt å få pusta litt med magen.
På turen ned skulle tykkaskner få en ny betydning. De siste hundre meterne var jeg altså så sliten i knerne at det bare var hoftene som jobba, med helt stive kner. Selvfølgelig går jeg på stein med masse gjørme under skoene, sklir, vrir begge knerne og lander oppå begge håndleddene, slik at jeg knuser begge håndleddende og det ene bryste mitt, mulig det førte til at nippelen ALDRI vil gå utover igjen.
Men igjen, det skulle jo bare mangle.
