Først borre tannen, så redde verden.

Jeg har hatt vondt i ansiktet og er tomlete.  Jeg går ut i fra at det er bihulene fordi det er der det gjør vondt. Etter noen dager gjør det vondt å putte mat i munnen, det smeller i tenna  og jeg skjønner ikke lenger hvor smerten kommer ifra.

Etter tre dager der jeg har oversett min egen munn og latet som at det ikke er min munn det er vondt i bestemmer jeg meg for å  ringe tannlegen. Jeg angrer idèt jeg ringer. Jeg får time samme dag, men 8timer etter at jeg bestilte. I følge mine regler kan jeg kun gå til tannlegen tidlig tidlig for da rekker jeg ikke å grue meg til, tror jeg.

Idet jeg har ringt sitter jeg og glaner apatisk ut av vinduet og over til vinduet  på nabobygget, der ligger det nemlig en tannlege. Jeg får akutt nervøstykktarm og rekker såvidt ikke å karre med meg ipodden før jeg bare må løpe inn på do. Opptill flere ganger vurderer jeg og ringe og si det har gått over, men siden jula nærmer seg ville det vært mer panisk å sitte i juleuka og ha vondt når hele norge har tatt ferie, unntaget han ene sure tannlegen på tannlegevakta som skal ha godt betalt.

Jeg føler meg rett så stolt innimellom. Helt til noen timer før jeg skal dit. Jeg har kun spist en klementin hele dagen og begynner å bekymre meg for blodsukkmye som kan gå galt.

Vi ankommer tannlegen, såklart - jeg har da med pappan min.

Min søte lille tannlege kommer til døra og henter meg. Jeg er så tomlete og prøver å overbevise meg om at jeg ikke har vondt lenger og tenker at det er litt ironisk at smerten går over når jeg har fått en time. Heh, eh.

Jeg setter meg i stolen hennes og hun starter med å ta bilde - og med å fortelle vad stoolt hon är av meg for att jeg ringte tannlegen. Hun tar ett bilde, to bilder, tre bilder. Jeg hører omtrent at hun tenker og  pesimisten i meg vokser samtidig som jeg blir livredd for at dette er dagen jeg må snitte opp hele ansiktet og i verste fall avlives.

Hun tar enda et par bilder og finner ut at hun tror min tann er død og at jeg har fått en bihulebetennelse. Pappa skjønner ett sekund før meg at dette kommer til å bli en rotfylling og griper tak i bena mine, klapper på, prater med og beroligger.

Hun henter et middel for å sjekke at tanna er død. Hun tar det på ene tannen min og spør om jeg kjenner at det er kaldt. - Ja, det er kaldt. Hun tar på denne tannen og jeg kjenner ingenting, selvom jeg prøvde så hardt som jeg aldri har gjort før.. " mjaa, jooo, njaaa bittebittebittebitte litt kaldt kanskje!" Hun prøver flere ganger, jeg kjenner ingenting og svarer henne " Den är død". Hun ler av meg.

Jeg fortsetter til henne at jeg igrunn ikke kjente noenting noen gang, men at det er lov å prøve seg. Nå blir det rotfylling. Pappa forstår det og slipper opp grepet rundt bena mine og bråreiser seg og skaller i instrumentene til tannlegen og kommer opp i hodehøyde for å fortelle hva som skal skje. Jeg vil bare minne dere på at jeg fortsatt er 24 år. Tannlegen tar en runde rundt alt hun sier og er veldig vag, siden hun vet at jeg er engstelig. "nu skal jeg bare borre upp, legge i noe ooog lukke igjen. Det gåår såå bråå". Godt hun er positivt og det er igrunn rart hun er positiv.

For der satt jeg og drøya ut det kvarteret hun har satt av til meg, hun mente jeg ikke trengte bedøvelse. Det hadde hun jo rett i, men  jeg grein på nesa og fikk både bedøvelsekrem og sprøyte. Jeg dytta bort henda hennes flere ganger fordi jeg måtte svelge, men lykka stopper ikke der, jeg må tilbake dagen etter for å rotfylle. Hun blir enig med meg om at jeg ikke skal grue meg, jeg velger å se bort i fra det og kjører på med nervøs tykktarm fra jeg står opp.

Pappa og jeg møter opp, tjuefem min før tiden og sitter der og ser på informasjonsfilmer tannlegesenteret viser. Jeg vet ikke om det er for å beroligge eller for å skremme folk de viser filmene.

Hun henter meg og vi skrider til verket. Hon syns nemlig det var såå treevligt at seee meg. Det er bare synd det aldri er gjensidig.

Klok av skade setter hun bedøvelse med en gang jeg får satt meg og trer på en form rundt tanna og ut i fra denne kler hun hele munnen min med et gummiark. Allerede her starter kaoset. Jeg holder cirka to sekunder før jeg skjønner at jeg verken får puste eller svelget så jeg griper etter henne og sier " TA DEN AV TA DEN AV, DU MÅ TA DEN AV". Hun får den av og spør meg hva som var galt. Jeg svarer henne at jeg får jo ikke svelget. Hun blir stille og spør, men må du svelge da?

Må og må for faen.

Jeg slår meg god og vrang og vil ikke mer. Hun tar en god runde rundt alt hun sier og hun blir igjen enig med meg om å prøve igjen. Etter et par panikkrøsk og etter å ha pirka av den formen èn  gang klarer jeg å ha ansiktet gjemt bak gummi. Selvfølgelig når hun endelig har fått på sadist-formen så finner hun ikke det hun skal ha og begynner å lete mens jeg ligger tomlete med dårlig tid og med flombelysning i ansiktet.

Rotfyllingen går helt nydelig. Helt til hun reiser opp stolen min for å ta et bilde av tannen. Jeg blir så forvirra og tomlete at jeg igjen tyr til min eneste panikksetning " TA DEN NED TA DEN NED. DU MÅ TA DEN NED". Etter å ha smelt meg et hakk frem får hu kjørt stolen ned igjen og atter en gang er jeg i himmelen.

Jeg blir såpass stolt av meg selv når hun sier at hun straks er ferdig at jeg ser opp på kikkert-glassa hennes, med spyttsuger, gummi over munnen og med rødflammer over hele brystkassa : Du er så flink du! Jeg er usikker på om jeg brukte navnet hennes, men det gjorde jeg sikkert. Hon syns sjalvklart at det var jätte trevligt av meg, og at hon syns det var rett så koselig sagt.  Egentlig var det bare endorfinene i skallen min som pratet. De sosiale antennene mine har ikke fått tilført blod siste timen.

Når hun var ferdig med rotfyllingen spør hun meg om jeg har fem minutter så hun kan borre i en annen tann, og jeg bare " Peace, klart det". Tannlegesøsteren, eller hva hun er, kom inn  rett etter på med sitt gode vesen og spurte hvordan det gikk. Jeg svarte med spytt fra munnviken og ned til navelen at det gikk veldig bra og at nå skulle jeg ut å redde verden. Hvorpå min tannlege svarer meg " Først borra, sen redda värden. Nu kjør vi"

Sykdomsgoogling

Fra tid til annen tar bekymringene overhånd og jeg får brått mange uventa sykdommer og plager. Av og til har jeg ikke plagene engang, jeg vil bare google de sånn i tilfelle. Jeg tror jeg kunne tatt en bachlor i symptomer.

Kjenner jeg unormal aktivitet i kroppen er det rett på google, jeg vet det er så utrolig dumt og at hvis jeg skal prøve å finne ut noe burde jeg bare dratt til legen. Helst kommer jeg på at jeg må google galskapen rett før jeg sovner selvom jeg vet at svaret til google kan gi meg våkennetter. Det er en sånn spenning i å søke på farlige symptomer, jeg får samme søkke i magen som når jeg tror jeg har vunnet på skrapelodd.

Når man er en sykdomsgoogler blir man farlig flink til å skrive de rette søkeordene for å komme til en skreddersydd sak. Ofte er det jo en eller annen gjøk som antageligvis har det verre med seg selv enn meg, som har feiga ut og sendt spørsmål til lommelegen, det finnes ingenting bedre.

Gleden på jord er når man søker på noe man antar at minst er kreft; så popper det opp forslag til hva man lurer på i søkefeltet - og det stemmer nøyaktig med det du lurer på. Derimot er panikken når ingen har søkt på det før verre. Det blir en slags fremheving og forverring av symptomer og allmenntilstand.

Det som er rart er at jeg igrunn ikke stoler på noen, jeg stoler ikke på at en pilot kan fly et fly engang, men når jeg googler - da har alle min fulle tillit. Med mindre noen svarer "feil". Lite tenker jeg på at hun som svarer på om inngrodd tånegl er farlig  muligens har samme skrekken for sykdommer som meg. Ikke at inngrodd tånegl er en sykdom, men det er forandringer og forandringer er farlig.

Jeg vet jo ikke om vesenet som sitter og avkrefter alt som er farlig på forskjellige forum egentlig er en innrøyka gammal mann som ikke engang gikk til legen da han fikk en to tonns blokk i hue. Han går antageligvis ikke til legen før magesåret blir et gjennomgående sår som utvider navelen 10 cm i radius. Han har nok heller ikke trua på at legene vet hva de driver med og syns nok at de driver  med mye jåleri. For da han ble bitt av bjønn under krigen skyldte han såret med spøtt og lappa det sammen med kvist og grass.

Jeg aner ikke hvorfor jeg har så tiltro til disse menneskene. Jeg kan slå meg til ro med at hvis det mennesket som svarer på den første siden jeg klikker meg inn på sier at det er ikke noe farlig å, tja, si drite blod da. Så kan jeg fint tenke " nei nemlig" hvis jeg er redd nok. Hvis det da kommer en og sier at hun ville oppsøkt lege ( det er ofte damer som er økologiske og nydelig som fåreslår slik galskap) hvis hun var meg, så rakner det jo fullstendig. Da er ikke google moro mer.

Som jeg tidligere har nevnt feiga jeg ut èn gang og dro til legen for å fjerne føflekk. Det er igrunn like greit. Korte og kontante svar slik jeg liker det, men det er så utrolig mye mindre skummelt å google.

Va treeevligt.

I ny og ned tar vi en tur til det store utlandet, Sverige for å handle svart om oss for og så finne ut at det igrunn ikke var så altfor billig alikevel. I teorien er dette en tur som er veldig koselig å dra på og som kan ta's som en fridag.

Bare at. Hvis du valgte tre kopper med bekymring i stedet for èn når du fikk valget kan turen bli noget tung og lang. Når man liker at ting er planlagt, det er gjennomtenkt. Som i at vi drar til sverige syv om morningen er fordi da er det ikke biler på E6, fordi andre bilister er idioter og de vil jeg helst unngå, osv.

Siden jeg nå var på opptur av typen kurrert dro vi gjennom alle tuneller fra Oslo til Sverige, kun med litt kvalme bakerst i sjela og jeg merket hvor mye enklere det er å gjøre ting enkelt. Kaoset starter da vi krysser riksgrensen og veien blir snevret inn til en fil - jeg var totalt innstilt på at her var det motorvei og ihvertfall ikke kontroll. Deretter blir vi sluset inn hvor av en av en milion blir tatt til siden.

Vi er altså på vei ut av Norge i en BMW som jeg igrunn kan være enig i at sokner til en av de tyngre miljøene i Oslo. Mistanken om at vi er noen kjeltringer som er på vei til flyplassen i Stockholm for å plukke opp noe afrikanske brudar minsker nok ikke når de ser samboeren min og meg sittende i forsetet. Han ser ut som en polakk og jeg er en ungarer.

Jeg setter opp et tryne som " later som ingenting" og som "har tom bagasje" da dette er en sannhet. Jeg er kanskje det mest ordentlige menneske du kan komme over. Jeg er en sånn som bruker klips på brødposene i stedet for å knyte de, og som har en rutine med ponnien min som jeg har fulgt i 13 år, for ellers tror jeg han  får nervøs tykktarm og begynner å hate meg. Jeg er igrunn utrolig sær og ordentlig.

Vi er 1 meter foran den svenske tøysekoppen ( de kan ikke forvente å bli kalt noe annet) som brått strekker ut høyre arm og viser en daske bevegelse inn mot venstre, det søkker i oss begge og selvom vi er klar over hvor ryddige vi er begynner vi å tvile. Svensken er omtrent 1meter på strømpelessen og kommer bort til bilen og legger haka på bildøra og sier-" Hejhej svenske tullerna her!" Ånei sier du det, jeg som trodde vi hadde vunnet i lotteri. Det er omtrent det samme som når politiet stopper deg i kontroll, da du bærer uniform kan jeg forstå hva ditt yrke er, for såpass oppegående er jeg.

Svensken fortsetter med å spørre oss hvor vi skal. Nå står jo vi på grensa inn til sverige, så mulighetene er store for at vi rett og slett skal til Sverige, altså. Påfølgende spørsmål er da " hva skall ni i Sverige?". Han er jo ikke dum heller. I panikkens navn svarte samboeren min at vi skal inn til Nordby og handle - og baki har vi to tomme fryseposer. Sånn for å ha alt på det tørre.

Vi tilbyr den meget lave svensken å titte lite i bagasjen, men han finner det ikke nødvendig. Denne stoppen på veien hadde jeg ikke planlagt og det gjør da at det rakner sånn halveis for meg innvendig. Det er ikke såpass ille at det fører til blodig diare og utslett, men da jeg kom på at jeg hadde glemt lommeboken  min hjemme råka jeg utpå no svette, kvalme og diare.

Hva vil de tro om meg når vi blir stoppa i hallikbilen vår inn til Norge og østeuropeern i passasjersetet ikke har legitimasjon på seg, jeg ville blitt bura inn tvert. Neste gang reiser jeg med pass, med oppdatert bilde, vekt og høyde.

Varm og sjarmerende?

Varmen fører med seg  så mye nydelig hos meg - angst for hudkreft, angst for solstikk. Det tar også med seg overraskende mye hat jeg kan by andre mennesker på. I tillegg byr kroppen på rødflammete klam hud og soleksem. Jeg tar meg i at jeg blir så søt i trædve grader.

Samboeren og jeg var på telttur i ferien , en veldig koselig og fin tur. Folk sier " jeg ska'kke klaaage på varmen, altså!"  JO, det gjør jeg akkurat så mye jeg vil.

Etter noen timer i sola kjenner jeg at jeg er veldig varm i hodet, noe som i og for seg er naturlig når man har sittet ute i varmt vær, men umiddelbart går kroppen min i kriseberedskap da jeg en gang for mange år siden leste at ved mye sol på hodet kan man få solstikk - selvom dette gjelder barn så velger jeg å regne meg selv som et barn i den sammenhengen - hva vet vel jeg, kanskje de mener 30år gamle barn?

Jeg velter meg avgårde, tar på meg capsen til samboerenbak frem og bælmer 1,5 liter vann på to svelg mens jeg står rødflammete og redd med en caps som gir meg medlemskap i lesbisk turlagmerker jeg at herr angst jobber videre og drar frem setninger samboren har sagt for flere år siden, blandt annet at hvis man drikker for mye vann på kort til så kan man bli syk, type døende.  Nå kverner det fælt oppi hue på meg og jeg bestemmer meg bare for å sette meg, apatisk  ned ved airconditionmaskinen med henda i fanget. Det er lykke på jord. Luft i fart.

I slik varme vil jeg bare ligge i senga med aircondition på maks, piskende i ansiktet mens jeg glaner tomt ut i rommet  med en imsdalflaske i armkroken. Såpass heldig er jeg ikke da jeg har valgt å bli sammen med en pratmaker av en fyr. Det er asså en kaldblodig pratesjuk kar, som skrur av airconditonen i bilen  fordi det blir for kaldt, mens jeg i andre enden er en varmblodig taus og sur dame. Motsetninger er ikke alltid like vakkert.

Så, mens jeg går i butikken og begynner å bli heit i hue og redd for å bli for varm, stort sett prøver jeg å sortere hva vi skal ha oppi hue mens samboeren begynner å kakle, om løst og fast. Jeg får ikke engang med meg hva han prater om før jeg surner.  Det bringer ut et  voldsomt hat i meg.

Mens jeg sier det tar jeg meg i at nå går du over et par å' tjue streker for mye, men akk så nødvendig det var. " Har du tatt deg ecstasy eller hva faen er det du går på - ta hva faen du vil jeg driiiter det fullt!" Det er godt jeg er sammen med en meget tolerang fyr som  bare overhører meg når hun tjukke og sure i meg begynner å prate. Det kan igrunn være greit.

Og som ikke det var nok at det var 30pluss så får samboeren min føling mens vi ligger i teltet. Så jeg må komme meg ut gjennom den altfor ALTFOR trange teltåpningen, veltende ut i truse og t-skjorte med èn eneste tanke i hue om at, hvis det står en jævel utenfor  den teltduken der så håper jeg det eventuelle menneske har nerver av stål, for nå kommer det mye kropp veltene ut av et telt på en gang. For en forferdelig kraftanstrengelse i en slik varme som igjen gjør at jeg legger all skyld på min stakkars samboer, som igjen medfører at jeg fremstår som et lite søtt og omsorgsfult menneske.

Sist men ikke minst; Jeg har gått med shorts i en måned i strålende sol og det eneste jeg oppnådde med det var rødt hissig soleksem på bena.

Nå er det over, Maria!

Beste var kreftsyk, vi visste lenge at han kom til å tape denne kampen - i over to år kjempet han mot kreften stort sett hver dag. Var det ikke kreften i seg selv så var det følgesykommene.

Vi kalte han for beste, igrunn fordi han ikke var vår ordentlige bestefar, men også fordi han var verdens Beste. Elfin var stefaren til mamma'n min, men søsteren min og jeg var oppvokst med han.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger han har blitt lagt inn på sykehuset for å få blod, væske eller tilsyn. Så utrolig mange ganger vi - og legene trodde at nå er det ikke lenge igjen, men beste var så sterk  og sta at han reiste seg opp igjen. Selv tenkte jeg "hvordan i all verden klarer han å være så tilsynelatene fornøyd til en hver tid?" - Jeg har aldri hørt han klage.

Mot slutten ble han lagt inn på Lindrende enhet i Drammen, noe som betydde mye for oss pårørende. Han fikk tilsyn, omsorg og ikke minst, pleierne hadde god tid til han. De hadde tid til å sitte ned med han og holde han i hånden. Man trengte ikke alltid prate så mye, det holdt at man bare var der. Vi opplevde dette som en stor støtte, da vi tidligere på andre avdelinger følte at pleierne ikke hadde tid. Nå visste vi at når vi dro hjem for kvelden så var det noen der og passet på han, han hadde alltid saft, vann og sjokolade på nattbordet. Det beroligget oss, for på en måte viste dette omsorgen han fikk.

Selvom beste var veldig syk tenkte sykepleierne på avdelingen på alt for å tilrettelegge, de ville gi han så  mye livskvalitet han fortjente. De ordnet ny rullestol til han, de ville ordne slik at beste fikk et høreapparat da de så hvor mye gladere og pratsom han ble da han faktisk hørte hva de sa og slapp å be de om å gjenta. Han var faktisk så høffelig at han bare smilte og lo godt hvis han ikke hørte hva de sa.

Det var så godt de dagene vi kom frustrete og lei oss til sykehjemmet når sykepleierene kom inn på rommet, satt seg ned med oss og fortalte om hva de hadde gjort i dag, hva beste hadde orket og om han var pratsom. En gang satt vi ved sengen hans, det kom en sykepleier inn og tok beste i hånden mens hun pratet med oss og sa."i går hadde jeg så dårlig tid at jeg ikke rakk å sette meg ned hos han med en gang jeg kom på vakt, så jeg sa jeg skulle komme tilbake om ti min, han lyste opp. Da jeg kom tilbake satt jeg meg ned hos han og vi pratet masse om gamledager."

Det varmet så utrolig mye å høre at de ikke bare er sykepleiere, men de har faktisk mye omsorg i seg også! Det virker rart å si, men etter å ha vært pårørende til noen som har vært på sykehjem så er det ikke selvsagt at man har noe å gjøre som sykepleier selvom man har yrkestittelen.

Selvom man ikke alltid liker det, så var de ærlige, vi visste til en hver tid hvordan det stod til. Jeg tror også det var fint for oss å vite alt akkurat slik som det var.

Den siste tiden bar preg av mye smerter, det var grusomt å se på. Han fikk et raptus med smerter etter at han dro ut et nyredren - det sprengte antageligvis så mye i ryggen at det ble fryktelige smerter. Han kastet armene rundt seg og hylte til, han så oppriktig bekymra ut. I de to dagene før hadde han ikke vært interessert i å prate noe fordi han var så slapp, men når legen kom inn på rommet så samlet han så utrolig mye krefter og fikk fortalt legen akkurat hvor det var vondt og hvordan vondt det var. Det var sprøtt å se.

Legen fikk roet smertene, men fremdeles innimellom var det noe de ikke klarte å ta. Det var fryktelig å se han lide. Vi ville bare at han skulle få slippe smertene. De siste dagene før han døde mistet han svelgerefleksen, derfor var det vanskelig å få i han vann og mat. Jeg fikk fuktet leppene hans, og han suttet på en pinne med svamp på som jeg duppet i vann. Det var så vondt å se han så tørst og ørsk etter vann. Han var som en baby som søkte etter pupp.

Selvom han ikke var med oss med med øynene, så var han med på en måte. Han kunne virke bevisstløs, men når jeg tok svampen opp fra glasset med vann så oppfattet han det og gjorde klar munnen. Det var skummelt - og rart å se livet så ubeskyttet.

I tillegg til dette fikk han en stygg hoste på slutten som ikke gjorde det noe lett for han. Jeg gråt og var redd når jeg kom inn i rommet for hostingen var så voldsom og han var tør i munnen slik at hostingen må ha gjort vondt.

06.30 den 25.Juni ringer telefonen min, det strammer seg i magen - det er mamma. Jeg tar telefonen og skjønner omtrent hva som har skjedd. " Nå er det over, Maria". Hæ?! svarer jeg gråtkvalt. " Det er over, nå er beste død". Det første som slo meg var " Endelig har beste fått fred", men jeg følte en slags skam over å tenke det, for det var jo ikke det jeg skulle tenke når en av mine nærmeste døde.

Jeg fikk samboeren min til å kjøre meg ned til sykehjemmet, der var mormor, mamma og pappa allerede.  Mormor og mamma hadde sittet der gjennom natten, han døde mens de var hos han. Jeg tror det betydde mye for mormor at hun var der.

Og jeg som hadde bråbestemt meg på forhånd at - nei, jeg skal ikke inn der når han er død - ombestemte meg.  Pappa kom ut til meg og fortalte meg at han syns jeg burde gå inn og at han aldri hadde bedt meg gjøre det hvis han ikke mente at det kom til å være fint.

Jeg kom inn i rommet, beste var ikke erklært død enda da det skjer to timer etter at han døde, han lå fremdeles i pysjen, på ryggen med hendene foldet. Jeg satt meg i sofaen ved siden av han og så på han, det var så tomt. Akkurat som om beste ikke var der lenger - det var bare skallet hans som lå der.

Pappa sa så fint at " Der ute er Elfin, og han kan jo ikke skjønne hvorfor vi sitter her og gråter"

Lite for faen??

Vi gikk på tur med hundene, vi stoppet i gresset. Plutselig kjenner jeg noe stikke på foten - jeg tenker at det er nok bare en plante, bøyer meg ned og ser ned i skoen, og langt under tunga på skoen ligger det en humle og kaver,  han formelig velter seg rundt på meg, i det jeg prøvde å få den bort stakk den meg rundt femti ganger, jeg kaster den ut av skoen.

Jeg tenkte samtidig at, hey - jeg er jo redd alt mulig annet så hvorfor ikke være redd for dette og.

Jeg kjenner det beynner å prikke i ansiktet, selvfølgelig fordi jeg er livredd. Det begynner å brenne mer og mer , og panikken tar meg mer og mer.  I denne situasjonen hadde jeg ikke merket om jeg hadde pustevansker på grunn av allergi, eller på grunn av vill panikk. Her står jeg i panikken med kavete kropp mens samboeren min og mamma bare står og tuller med det - på min bekostning.

Utover kvelden utvikler den perforerte foten min seg til en veldig rød syltelabb. Jeg får øye på en blå blodåre jeg et lite sekund var bombesikker på at var blodforgifting. Jeg slo full krise-alarm til mamma. Hvorpå hun kommer susende ned til meg, mens jeg svetter og brekker meg.

Hun syns ikke det så noe farlig ut, men jeg insisterte på at dette var farlig. - til slutt ble hun litt usikker og sa, ja vil du at pappa skal se på det da? - Da ble jeg ihvertfall usikker og ble med opp til pappa.

Hver gang det er no skummelt, det være seg flis i foten, humlestikk eller no utslett så er pappa 1.fastlege. Selvom jeg i bunn og grunn vet at jeg ikke dør av humlestikk så sier angsten i meg at  det skal jeg ikke være så forbanna sikker på.

Jeg kom rødflammete og gråtende opp til han, hinkende - veltet meg ned i stolen og viste han stikket. Jeg forventet å høre "hå se her du, det var stikk det - der har a' treffi godt" ( pappa kaller nemlig alt for hu', til og med rottweilerne våres som er hannhunder sier han hu om.)  Der satt jeg og kaldsvetta, hiksta og det  første pappa sa var : næmmen se her du, et lite humlestikk det der.

Lite for faen? - min ellers estetiske fot var gjort om til et ildrødt bombefeldt og så nærmest ut som en syltelabb. Han fortsatte med å si, dette er helt normalt - huser da'n bror hadde blitt stikki av humle i ansiktet, og vi kjente'n faen ikke igjen etterpå.- å?  - Ja det her helt normalt  at man reagerer litt på det.

På en måte var jeg jo letta, og på en annen måte var jeg snurt - her har jeg jazza meg opp og slått full krisealarm, også var det ikke noe, denne gangen heller...

Jeg møtte meg selv i en svingdør.

Det absolutt verste jeg vet er å stå i butikker der folk virkelig hoster og tar i alt de har for å rense opp lunger og mage, helt alene i verden uten tanke om å holde seg for munn eller tone ned.

Grunnen er vel at jeg har vært og er hysterisk redd for smitte.  Hører jeg noen har omgangsyke blir jeg meget stresset og sint og tenker at: hvorfor i helvete kan de ikke holde seg hjemme ? - Istedet for å svinse rundt og spre bakterier.  Etter jeg har møtt mennesker med for eksempel omgangsyke så vasker jeg meg som en kirurg- albuer, underarm og gjerne litt rundt munnen.

Selv har jeg dratt på meg en forkjølelse nå, eller forkjølelse å' forkjølelse, er nok verre enn som så, men tenk ikke på det. Jeg merket at når jeg selv er syk mister jeg all tanke for andre, og rett og slett driter i om andre blir syke, for jeg er jo syk så skaden er skjedd og da er det ikke så nøye lenger.

Jeg stod på kjøkkenet og lagde middag en dag og hosta, gulpa og prata over maten uten tanke om å holde meg for munn helt til min samboer forsiktig spurte meg om jeg visste hvordan forkjølelse smittet. Jeg bare så litt tomt på han og tenkte hva faen mener du med det?. Du skjønner, det smittes ved dråpesmitte! - også tok han  og viste med hånden sin at det er fint om den holdes over munnen når hosten setter inn.

Jeg hadde nettopp møtt meg selv i en svingdør.

Her har jeg gjeta han inn på badet i det han kommer hjem fra jobb for å få han til å vaske seg som en kirurg fordi barnet til en på jobben har vært syk. - og nå står jeg her og  koker basiller i maten hans.

Fjerne en føflekk

I alle år har jeg vært redd for at det har vært noe med føflekken jeg har. Den har blitt brukt som en slags målestokk for hva som er farlig føflekk og hva som ikke har vært farlig. Altså, hvis ikke den føflekken var farlig, så var det ikke mye av føflekkker som var farlig.

Kjepphøy var jeg mange ganger, jeg bestemte meg for å fjerne den da det opptok i overkant mye tid da jeg hver dag  så etter forandringer i farge og form. Legen hadde nemlig sagt at den var helt fin, men at jeg skulle følge med den. Smart å si det til meg, jeg tok i allefall jobben angående ettersyn alvorlig. Og selv så jeg mange forandringer ingen andre så noe til.

Jeg fikk bestilt meg en time, jeg sa ettertrykkelig i fra om at jeg ønsket time tidlig og fort som mulig, da jeg har det for meg at jeg ikke rekker å grue meg hvis jeg har time tidlig. Damen i skranken skjønte tydeligvis ikke hva jeg mente da hun gav meg time om en mnd  halv elleve på dagen. Allerede her raknet det fullstendig. - Og det slo meg jo at hvorfor har ingen tatt blodprøve av meg, sjekket blodtype, og at hemoglobinen er på topp? - Hva hvis det bare pulserer noe så inni helvette fra det såret at ingen klarer å stoppe det og ingen vet blodtypen min, så må jeg bare ligge og død som i krigen? , neida.. ..joda.

Lite hadde jeg tenkt på at kroppen får jo med seg at  den føflekken skal bort hvertfall to dager i forveien og byr på skallebank, kvalme, mye varme og noe ubestemmelig form i magen.

Dagen kom som kjerringa på julekvelden, da jeg mener det er mer overraskende at det kommer en villt fremmed kjerring på julekvelden, enn at julekvelden kommer. Formen hadde aldri  vært så laber som nå. Jeg møtte opp på legesenteret der jeg ble hostet på og stadig tenkte at nå måå jeg jo være i en form for risikogruppe, jeg kan jo ikke bli influensasyk nå som jeg snart skal snittes i.

Legen skrur opp volumet og roper meg opp så  jeg omtrent knekker sammen, jeg skvatt noe så jævlig. I det jeg reiste meg gikk det trillrundt, og jeg var så klam i rompa som hadde hvilt på den virusbefenkte stolen at jeg måtte riste joggebukse og trusse ut av det innerste av rompa.

Jeg valser inn i en slags dans med døden på kontoret hans, han spør om å få se føflekken igjen jeg prøver å gli ned den klamme joggebuksa ned på knerne, da jeg jo er velsignet med en føflekk på mitt kjøttfylte lår litt for nærme tiss og lysk. Hans å på den og sa, ja riktig, da kan du bare gå inn på skiftestue og så starter vi operasjonen.

OPERASJONEN? det raknet fullstendig innvending, det var det ingen som sa til meg?  jeg så for meg han pluss to til i romdrakt som tok ekstra hygiene tiltak med til jod og  flere tuuber med basimycin.

Jeg sjanglet ut av kontoret etter han i hvit frakk som flaggret og fikk svinset opp litt ekstra bakterier.  da jeg kom inn på skiftestue måtte jeg jo da ta av meg buksa, og gud hvor lekker jeg følte meg da jeg dro meg opp etter arma på  en lærbenk med  en papir remse som ikke var tilpasset min bredde.  Når jeg legger meg drar jeg med meg papir fra hytt og pine og knurver det mellom rompeballene.

Så her ligger jeg da med herresokker som rekker meg over halveis på leggen, med hårete bein og  i truse og tskjorte. Jeg begynner og skjelve og tvinger bena sammen så ikke han skal snitte feil. Selve fjerningen var fullstendig smertefri, og det var så satans irriterende, det blødde jo omtrent ikke heller. Så det er dette jeg har jazza meg opp for? kan jo igrunn være grunn god nok , å ligge i truse, sokker og tskjorte med rødflammete brystkasse, med en lege som jeg så underveis at var så altfor altfor lik  han ene i sirkus eliassen, kan jo bli stresset av mindre.

Han ble ferdig og ba meg om å reise meg forsiktig opp, sitte litt før jeg reiste meg. Når jeg reiste meg fulgte jo halve papirrullen med langs ryggen og rompa, for baki der var det blitt varmt. Jeg prøvde på en grasiøs måte å skli av benken for å så ta på meg buksa, var vel ikke det mest opphissende noen i det rommet der hadde sett.

Ja, dette var jo ikke noe å grue seg til si.

Er det ikke bare det at de ikke skal spise sukker, da?

Jeg er en 21 år gammel jente som er samboer med Gjermund, en 24år gammel gutt med diabetes type 1. De to, nesten tre årene vi har vært sammen har jeg fått noen opplevelser med diabetes jeg for det første aldri hadde trodd jeg skulle oppleve, og for det andre som jeg aldri hadde trodd hadde noe med diabetes å gjøre.

Da jeg var liten fikk jeg høre at personer med diabetes ikke kunne kjøre buss, Hvorfor det? spurte jeg pappa - Hva er farlig med å kjøre en buss når man bare har sukkersyke? - neei, svarte pappa, de kan jo besvime og dra  bussen rett av veien. Jeg skjønte absolutt ingenting, er det ikke bare det at de ikke kan spise sukker?  Idag derimot, så forstår jeg det.

Gjermund overnattet hos meg en helg. En natt våknet jeg av meg selv og var urolig, jeg fikk ikke sove mer, Gjermund var også våken og jeg førte samtale med han og spurte om vi skulle se på litt webtv. Jeg satt dataen på fanget hans og satt på en serie. Jeg merker han er varm, men kobler ikke dette med noe. Plutselig begynner han å hikste, og slå armene rundt seg slik at han kaster dataen avgårde. Jeg skvetter, jeg fatter ikke hva som skjer, hva skal jeg gjøre??

Han besvimer og ligger med et slags epileptisk anfall i senga, og hyler. jeg trer på meg en morgenkåpe på tvers og løper ut i stua og skriker et hysterisk skrik til faren min så han står i senga, -" Gjermund har besvimt, jeg vet ikke hva som skjer, du må komme!" - Han forstår naturligvis ingenting, men kommer omtåket inn i rommet sammen med mamma og vi ser at Gjermund har fått en blålilla farge i ansiktet, han har kastet opp og svetten spruter. Jeg er livredd, pappa og mamma også.

Der stod jeg, hjelpesløs, i sjokk  og var redd for at han kom til å dø, eller kom han til å bli hjerneskadet? - jeg hadde aldri sett inn i et så tomt blikk på en så frisk gutt.  Pappa spør meg om jeg vet hva han trenger, er det insulin, er det sukker? - Det er definitivt sukker.  Jeg løper opp i panikk for å hente en tube honning, mens pappa ringer ambulanse.

Jeg kommer ned og får lagt han i stabilt sideleie, men han kaster seg rundt og vil reise seg, han har ikke kramper lenger, bare et veldig veldig tomt og skremmende blikk. Jeg sitter omtrent oppå han for å holde han i ro mens jeg smører honning på leppene hans og ber han sleike på leppa si.

Akkurat nå sitter jeg og kjenner på hva jeg faktisk kan mestre, et utrolig instinkt om å ordne opp og hjelpe til. Jeg prater til han beroliggende og prøver hele tiden å få han til å holde øynene oppe og se på meg. Han skjelver, jeg spør om han er redd, om han er uvell. Jeg forteller tohundre ganger at nå kommer snart ambulansen.

Etter 7 minutter som føles som en evighet kommer to rødkledde menn med høye kneløft inn i rommet med hver sin koffert. For en utrolig lettelse. Det rusher gjennom kroppen, panikk, glede, redsel, En god blanding av alle følelser kroppen min innhar.

Mens ambulansepersonell jobber inne på rommet med å finne blodårer trer jeg av som omsorgsfull og går i stua, legger meg med hue ut av verandadøra, bena høyt oppetter sofaen  og ligger i sjokk. Hva var det som nettopp skjedde?

De setter sukker rett i blodet, han kviknet plutselig til. Det var så sprøtt å se, jeg som følte han var litt kvikk, og plutselig kom det liv tilbake til øynene. Han skjønte selvsagt ingenting, selvom han merket at det hadde vært noe aktivitet da han hadde munnen full av sår, etter å ha biti seg selv, og sår på henda siden ambulansepersonellet ikke fant blodåre med en gang.

Det roer seg, ambulansen drar, han sovner og jeg har kroppen fullt av så mye adrenalin at jeg bare må ut, ut og gå, ut og gråte.  Ettervirkningene kommer når adrenalinet har forlatt kroppen og jeg sitter over do og brekker meg. Alle musklene i hele kroppen slappet av på en gang for første gang på 5 timer. For en rar følelse...