søndag 10. mars 2013

Fjerne en føflekk

I alle år har jeg vært redd for at det har vært noe med føflekken jeg har. Den har blitt brukt som en slags målestokk for hva som er farlig føflekk og hva som ikke har vært farlig. Altså, hvis ikke den føflekken var farlig, så var det ikke mye av føflekkker som var farlig.

Kjepphøy var jeg mange ganger, jeg bestemte meg for å fjerne den da det opptok i overkant mye tid da jeg hver dag  så etter forandringer i farge og form. Legen hadde nemlig sagt at den var helt fin, men at jeg skulle følge med den. Smart å si det til meg, jeg tok i allefall jobben angående ettersyn alvorlig. Og selv så jeg mange forandringer ingen andre så noe til.

Jeg fikk bestilt meg en time, jeg sa ettertrykkelig i fra om at jeg ønsket time tidlig og fort som mulig, da jeg har det for meg at jeg ikke rekker å grue meg hvis jeg har time tidlig. Damen i skranken skjønte tydeligvis ikke hva jeg mente da hun gav meg time om en mnd  halv elleve på dagen. Allerede her raknet det fullstendig. - Og det slo meg jo at hvorfor har ingen tatt blodprøve av meg, sjekket blodtype, og at hemoglobinen er på topp? - Hva hvis det bare pulserer noe så inni helvette fra det såret at ingen klarer å stoppe det og ingen vet blodtypen min, så må jeg bare ligge og død som i krigen? , neida.. ..joda.

Lite hadde jeg tenkt på at kroppen får jo med seg at  den føflekken skal bort hvertfall to dager i forveien og byr på skallebank, kvalme, mye varme og noe ubestemmelig form i magen.

Dagen kom som kjerringa på julekvelden, da jeg mener det er mer overraskende at det kommer en villt fremmed kjerring på julekvelden, enn at julekvelden kommer. Formen hadde aldri  vært så laber som nå. Jeg møtte opp på legesenteret der jeg ble hostet på og stadig tenkte at nå måå jeg jo være i en form for risikogruppe, jeg kan jo ikke bli influensasyk nå som jeg snart skal snittes i.

Legen skrur opp volumet og roper meg opp så  jeg omtrent knekker sammen, jeg skvatt noe så jævlig. I det jeg reiste meg gikk det trillrundt, og jeg var så klam i rompa som hadde hvilt på den virusbefenkte stolen at jeg måtte riste joggebukse og trusse ut av det innerste av rompa.

Jeg valser inn i en slags dans med døden på kontoret hans, han spør om å få se føflekken igjen jeg prøver å gli ned den klamme joggebuksa ned på knerne, da jeg jo er velsignet med en føflekk på mitt kjøttfylte lår litt for nærme tiss og lysk. Hans å på den og sa, ja riktig, da kan du bare gå inn på skiftestue og så starter vi operasjonen.

OPERASJONEN? det raknet fullstendig innvending, det var det ingen som sa til meg?  jeg så for meg han pluss to til i romdrakt som tok ekstra hygiene tiltak med til jod og  flere tuuber med basimycin.

Jeg sjanglet ut av kontoret etter han i hvit frakk som flaggret og fikk svinset opp litt ekstra bakterier.  da jeg kom inn på skiftestue måtte jeg jo da ta av meg buksa, og gud hvor lekker jeg følte meg da jeg dro meg opp etter arma på  en lærbenk med  en papir remse som ikke var tilpasset min bredde.  Når jeg legger meg drar jeg med meg papir fra hytt og pine og knurver det mellom rompeballene.

Så her ligger jeg da med herresokker som rekker meg over halveis på leggen, med hårete bein og  i truse og tskjorte. Jeg begynner og skjelve og tvinger bena sammen så ikke han skal snitte feil. Selve fjerningen var fullstendig smertefri, og det var så satans irriterende, det blødde jo omtrent ikke heller. Så det er dette jeg har jazza meg opp for? kan jo igrunn være grunn god nok , å ligge i truse, sokker og tskjorte med rødflammete brystkasse, med en lege som jeg så underveis at var så altfor altfor lik  han ene i sirkus eliassen, kan jo bli stresset av mindre.

Han ble ferdig og ba meg om å reise meg forsiktig opp, sitte litt før jeg reiste meg. Når jeg reiste meg fulgte jo halve papirrullen med langs ryggen og rompa, for baki der var det blitt varmt. Jeg prøvde på en grasiøs måte å skli av benken for å så ta på meg buksa, var vel ikke det mest opphissende noen i det rommet der hadde sett.

Ja, dette var jo ikke noe å grue seg til si.