fredag 21. juni 2013

Lite for faen??

Vi gikk på tur med hundene, vi stoppet i gresset. Plutselig kjenner jeg noe stikke på foten - jeg tenker at det er nok bare en plante, bøyer meg ned og ser ned i skoen, og langt under tunga på skoen ligger det en humle og kaver,  han formelig velter seg rundt på meg, i det jeg prøvde å få den bort stakk den meg rundt femti ganger, jeg kaster den ut av skoen.

Jeg tenkte samtidig at, hey - jeg er jo redd alt mulig annet så hvorfor ikke være redd for dette og.

Jeg kjenner det beynner å prikke i ansiktet, selvfølgelig fordi jeg er livredd. Det begynner å brenne mer og mer , og panikken tar meg mer og mer.  I denne situasjonen hadde jeg ikke merket om jeg hadde pustevansker på grunn av allergi, eller på grunn av vill panikk. Her står jeg i panikken med kavete kropp mens samboeren min og mamma bare står og tuller med det - på min bekostning.

Utover kvelden utvikler den perforerte foten min seg til en veldig rød syltelabb. Jeg får øye på en blå blodåre jeg et lite sekund var bombesikker på at var blodforgifting. Jeg slo full krise-alarm til mamma. Hvorpå hun kommer susende ned til meg, mens jeg svetter og brekker meg.

Hun syns ikke det så noe farlig ut, men jeg insisterte på at dette var farlig. - til slutt ble hun litt usikker og sa, ja vil du at pappa skal se på det da? - Da ble jeg ihvertfall usikker og ble med opp til pappa.

Hver gang det er no skummelt, det være seg flis i foten, humlestikk eller no utslett så er pappa 1.fastlege. Selvom jeg i bunn og grunn vet at jeg ikke dør av humlestikk så sier angsten i meg at  det skal jeg ikke være så forbanna sikker på.

Jeg kom rødflammete og gråtende opp til han, hinkende - veltet meg ned i stolen og viste han stikket. Jeg forventet å høre "hå se her du, det var stikk det - der har a' treffi godt" ( pappa kaller nemlig alt for hu', til og med rottweilerne våres som er hannhunder sier han hu om.)  Der satt jeg og kaldsvetta, hiksta og det  første pappa sa var : næmmen se her du, et lite humlestikk det der.

Lite for faen? - min ellers estetiske fot var gjort om til et ildrødt bombefeldt og så nærmest ut som en syltelabb. Han fortsatte med å si, dette er helt normalt - huser da'n bror hadde blitt stikki av humle i ansiktet, og vi kjente'n faen ikke igjen etterpå.- å?  - Ja det her helt normalt  at man reagerer litt på det.

På en måte var jeg jo letta, og på en annen måte var jeg snurt - her har jeg jazza meg opp og slått full krisealarm, også var det ikke noe, denne gangen heller...

Jeg møtte meg selv i en svingdør.

Det absolutt verste jeg vet er å stå i butikker der folk virkelig hoster og tar i alt de har for å rense opp lunger og mage, helt alene i verden uten tanke om å holde seg for munn eller tone ned.

Grunnen er vel at jeg har vært og er hysterisk redd for smitte.  Hører jeg noen har omgangsyke blir jeg meget stresset og sint og tenker at: hvorfor i helvete kan de ikke holde seg hjemme ? - Istedet for å svinse rundt og spre bakterier.  Etter jeg har møtt mennesker med for eksempel omgangsyke så vasker jeg meg som en kirurg- albuer, underarm og gjerne litt rundt munnen.

Selv har jeg dratt på meg en forkjølelse nå, eller forkjølelse å' forkjølelse, er nok verre enn som så, men tenk ikke på det. Jeg merket at når jeg selv er syk mister jeg all tanke for andre, og rett og slett driter i om andre blir syke, for jeg er jo syk så skaden er skjedd og da er det ikke så nøye lenger.

Jeg stod på kjøkkenet og lagde middag en dag og hosta, gulpa og prata over maten uten tanke om å holde meg for munn helt til min samboer forsiktig spurte meg om jeg visste hvordan forkjølelse smittet. Jeg bare så litt tomt på han og tenkte hva faen mener du med det?. Du skjønner, det smittes ved dråpesmitte! - også tok han  og viste med hånden sin at det er fint om den holdes over munnen når hosten setter inn.

Jeg hadde nettopp møtt meg selv i en svingdør.

Her har jeg gjeta han inn på badet i det han kommer hjem fra jobb for å få han til å vaske seg som en kirurg fordi barnet til en på jobben har vært syk. - og nå står jeg her og  koker basiller i maten hans.