Varm og sjarmerende?

Varmen fører med seg  så mye nydelig hos meg - angst for hudkreft, angst for solstikk. Det tar også med seg overraskende mye hat jeg kan by andre mennesker på. I tillegg byr kroppen på rødflammete klam hud og soleksem. Jeg tar meg i at jeg blir så søt i trædve grader.

Samboeren og jeg var på telttur i ferien , en veldig koselig og fin tur. Folk sier " jeg ska'kke klaaage på varmen, altså!"  JO, det gjør jeg akkurat så mye jeg vil.

Etter noen timer i sola kjenner jeg at jeg er veldig varm i hodet, noe som i og for seg er naturlig når man har sittet ute i varmt vær, men umiddelbart går kroppen min i kriseberedskap da jeg en gang for mange år siden leste at ved mye sol på hodet kan man få solstikk - selvom dette gjelder barn så velger jeg å regne meg selv som et barn i den sammenhengen - hva vet vel jeg, kanskje de mener 30år gamle barn?

Jeg velter meg avgårde, tar på meg capsen til samboerenbak frem og bælmer 1,5 liter vann på to svelg mens jeg står rødflammete og redd med en caps som gir meg medlemskap i lesbisk turlagmerker jeg at herr angst jobber videre og drar frem setninger samboren har sagt for flere år siden, blandt annet at hvis man drikker for mye vann på kort til så kan man bli syk, type døende.  Nå kverner det fælt oppi hue på meg og jeg bestemmer meg bare for å sette meg, apatisk  ned ved airconditionmaskinen med henda i fanget. Det er lykke på jord. Luft i fart.

I slik varme vil jeg bare ligge i senga med aircondition på maks, piskende i ansiktet mens jeg glaner tomt ut i rommet  med en imsdalflaske i armkroken. Såpass heldig er jeg ikke da jeg har valgt å bli sammen med en pratmaker av en fyr. Det er asså en kaldblodig pratesjuk kar, som skrur av airconditonen i bilen  fordi det blir for kaldt, mens jeg i andre enden er en varmblodig taus og sur dame. Motsetninger er ikke alltid like vakkert.

Så, mens jeg går i butikken og begynner å bli heit i hue og redd for å bli for varm, stort sett prøver jeg å sortere hva vi skal ha oppi hue mens samboeren begynner å kakle, om løst og fast. Jeg får ikke engang med meg hva han prater om før jeg surner.  Det bringer ut et  voldsomt hat i meg.

Mens jeg sier det tar jeg meg i at nå går du over et par å' tjue streker for mye, men akk så nødvendig det var. " Har du tatt deg ecstasy eller hva faen er det du går på - ta hva faen du vil jeg driiiter det fullt!" Det er godt jeg er sammen med en meget tolerang fyr som  bare overhører meg når hun tjukke og sure i meg begynner å prate. Det kan igrunn være greit.

Og som ikke det var nok at det var 30pluss så får samboeren min føling mens vi ligger i teltet. Så jeg må komme meg ut gjennom den altfor ALTFOR trange teltåpningen, veltende ut i truse og t-skjorte med èn eneste tanke i hue om at, hvis det står en jævel utenfor  den teltduken der så håper jeg det eventuelle menneske har nerver av stål, for nå kommer det mye kropp veltene ut av et telt på en gang. For en forferdelig kraftanstrengelse i en slik varme som igjen gjør at jeg legger all skyld på min stakkars samboer, som igjen medfører at jeg fremstår som et lite søtt og omsorgsfult menneske.

Sist men ikke minst; Jeg har gått med shorts i en måned i strålende sol og det eneste jeg oppnådde med det var rødt hissig soleksem på bena.

Nå er det over, Maria!

Beste var kreftsyk, vi visste lenge at han kom til å tape denne kampen - i over to år kjempet han mot kreften stort sett hver dag. Var det ikke kreften i seg selv så var det følgesykommene.

Vi kalte han for beste, igrunn fordi han ikke var vår ordentlige bestefar, men også fordi han var verdens Beste. Elfin var stefaren til mamma'n min, men søsteren min og jeg var oppvokst med han.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger han har blitt lagt inn på sykehuset for å få blod, væske eller tilsyn. Så utrolig mange ganger vi - og legene trodde at nå er det ikke lenge igjen, men beste var så sterk  og sta at han reiste seg opp igjen. Selv tenkte jeg "hvordan i all verden klarer han å være så tilsynelatene fornøyd til en hver tid?" - Jeg har aldri hørt han klage.

Mot slutten ble han lagt inn på Lindrende enhet i Drammen, noe som betydde mye for oss pårørende. Han fikk tilsyn, omsorg og ikke minst, pleierne hadde god tid til han. De hadde tid til å sitte ned med han og holde han i hånden. Man trengte ikke alltid prate så mye, det holdt at man bare var der. Vi opplevde dette som en stor støtte, da vi tidligere på andre avdelinger følte at pleierne ikke hadde tid. Nå visste vi at når vi dro hjem for kvelden så var det noen der og passet på han, han hadde alltid saft, vann og sjokolade på nattbordet. Det beroligget oss, for på en måte viste dette omsorgen han fikk.

Selvom beste var veldig syk tenkte sykepleierne på avdelingen på alt for å tilrettelegge, de ville gi han så  mye livskvalitet han fortjente. De ordnet ny rullestol til han, de ville ordne slik at beste fikk et høreapparat da de så hvor mye gladere og pratsom han ble da han faktisk hørte hva de sa og slapp å be de om å gjenta. Han var faktisk så høffelig at han bare smilte og lo godt hvis han ikke hørte hva de sa.

Det var så godt de dagene vi kom frustrete og lei oss til sykehjemmet når sykepleierene kom inn på rommet, satt seg ned med oss og fortalte om hva de hadde gjort i dag, hva beste hadde orket og om han var pratsom. En gang satt vi ved sengen hans, det kom en sykepleier inn og tok beste i hånden mens hun pratet med oss og sa."i går hadde jeg så dårlig tid at jeg ikke rakk å sette meg ned hos han med en gang jeg kom på vakt, så jeg sa jeg skulle komme tilbake om ti min, han lyste opp. Da jeg kom tilbake satt jeg meg ned hos han og vi pratet masse om gamledager."

Det varmet så utrolig mye å høre at de ikke bare er sykepleiere, men de har faktisk mye omsorg i seg også! Det virker rart å si, men etter å ha vært pårørende til noen som har vært på sykehjem så er det ikke selvsagt at man har noe å gjøre som sykepleier selvom man har yrkestittelen.

Selvom man ikke alltid liker det, så var de ærlige, vi visste til en hver tid hvordan det stod til. Jeg tror også det var fint for oss å vite alt akkurat slik som det var.

Den siste tiden bar preg av mye smerter, det var grusomt å se på. Han fikk et raptus med smerter etter at han dro ut et nyredren - det sprengte antageligvis så mye i ryggen at det ble fryktelige smerter. Han kastet armene rundt seg og hylte til, han så oppriktig bekymra ut. I de to dagene før hadde han ikke vært interessert i å prate noe fordi han var så slapp, men når legen kom inn på rommet så samlet han så utrolig mye krefter og fikk fortalt legen akkurat hvor det var vondt og hvordan vondt det var. Det var sprøtt å se.

Legen fikk roet smertene, men fremdeles innimellom var det noe de ikke klarte å ta. Det var fryktelig å se han lide. Vi ville bare at han skulle få slippe smertene. De siste dagene før han døde mistet han svelgerefleksen, derfor var det vanskelig å få i han vann og mat. Jeg fikk fuktet leppene hans, og han suttet på en pinne med svamp på som jeg duppet i vann. Det var så vondt å se han så tørst og ørsk etter vann. Han var som en baby som søkte etter pupp.

Selvom han ikke var med oss med med øynene, så var han med på en måte. Han kunne virke bevisstløs, men når jeg tok svampen opp fra glasset med vann så oppfattet han det og gjorde klar munnen. Det var skummelt - og rart å se livet så ubeskyttet.

I tillegg til dette fikk han en stygg hoste på slutten som ikke gjorde det noe lett for han. Jeg gråt og var redd når jeg kom inn i rommet for hostingen var så voldsom og han var tør i munnen slik at hostingen må ha gjort vondt.

06.30 den 25.Juni ringer telefonen min, det strammer seg i magen - det er mamma. Jeg tar telefonen og skjønner omtrent hva som har skjedd. " Nå er det over, Maria". Hæ?! svarer jeg gråtkvalt. " Det er over, nå er beste død". Det første som slo meg var " Endelig har beste fått fred", men jeg følte en slags skam over å tenke det, for det var jo ikke det jeg skulle tenke når en av mine nærmeste døde.

Jeg fikk samboeren min til å kjøre meg ned til sykehjemmet, der var mormor, mamma og pappa allerede.  Mormor og mamma hadde sittet der gjennom natten, han døde mens de var hos han. Jeg tror det betydde mye for mormor at hun var der.

Og jeg som hadde bråbestemt meg på forhånd at - nei, jeg skal ikke inn der når han er død - ombestemte meg.  Pappa kom ut til meg og fortalte meg at han syns jeg burde gå inn og at han aldri hadde bedt meg gjøre det hvis han ikke mente at det kom til å være fint.

Jeg kom inn i rommet, beste var ikke erklært død enda da det skjer to timer etter at han døde, han lå fremdeles i pysjen, på ryggen med hendene foldet. Jeg satt meg i sofaen ved siden av han og så på han, det var så tomt. Akkurat som om beste ikke var der lenger - det var bare skallet hans som lå der.

Pappa sa så fint at " Der ute er Elfin, og han kan jo ikke skjønne hvorfor vi sitter her og gråter"