Sykdomsgoogling

Fra tid til annen tar bekymringene overhånd og jeg får brått mange uventa sykdommer og plager. Av og til har jeg ikke plagene engang, jeg vil bare google de sånn i tilfelle. Jeg tror jeg kunne tatt en bachlor i symptomer.

Kjenner jeg unormal aktivitet i kroppen er det rett på google, jeg vet det er så utrolig dumt og at hvis jeg skal prøve å finne ut noe burde jeg bare dratt til legen. Helst kommer jeg på at jeg må google galskapen rett før jeg sovner selvom jeg vet at svaret til google kan gi meg våkennetter. Det er en sånn spenning i å søke på farlige symptomer, jeg får samme søkke i magen som når jeg tror jeg har vunnet på skrapelodd.

Når man er en sykdomsgoogler blir man farlig flink til å skrive de rette søkeordene for å komme til en skreddersydd sak. Ofte er det jo en eller annen gjøk som antageligvis har det verre med seg selv enn meg, som har feiga ut og sendt spørsmål til lommelegen, det finnes ingenting bedre.

Gleden på jord er når man søker på noe man antar at minst er kreft; så popper det opp forslag til hva man lurer på i søkefeltet - og det stemmer nøyaktig med det du lurer på. Derimot er panikken når ingen har søkt på det før verre. Det blir en slags fremheving og forverring av symptomer og allmenntilstand.

Det som er rart er at jeg igrunn ikke stoler på noen, jeg stoler ikke på at en pilot kan fly et fly engang, men når jeg googler - da har alle min fulle tillit. Med mindre noen svarer "feil". Lite tenker jeg på at hun som svarer på om inngrodd tånegl er farlig  muligens har samme skrekken for sykdommer som meg. Ikke at inngrodd tånegl er en sykdom, men det er forandringer og forandringer er farlig.

Jeg vet jo ikke om vesenet som sitter og avkrefter alt som er farlig på forskjellige forum egentlig er en innrøyka gammal mann som ikke engang gikk til legen da han fikk en to tonns blokk i hue. Han går antageligvis ikke til legen før magesåret blir et gjennomgående sår som utvider navelen 10 cm i radius. Han har nok heller ikke trua på at legene vet hva de driver med og syns nok at de driver  med mye jåleri. For da han ble bitt av bjønn under krigen skyldte han såret med spøtt og lappa det sammen med kvist og grass.

Jeg aner ikke hvorfor jeg har så tiltro til disse menneskene. Jeg kan slå meg til ro med at hvis det mennesket som svarer på den første siden jeg klikker meg inn på sier at det er ikke noe farlig å, tja, si drite blod da. Så kan jeg fint tenke " nei nemlig" hvis jeg er redd nok. Hvis det da kommer en og sier at hun ville oppsøkt lege ( det er ofte damer som er økologiske og nydelig som fåreslår slik galskap) hvis hun var meg, så rakner det jo fullstendig. Da er ikke google moro mer.

Som jeg tidligere har nevnt feiga jeg ut èn gang og dro til legen for å fjerne føflekk. Det er igrunn like greit. Korte og kontante svar slik jeg liker det, men det er så utrolig mye mindre skummelt å google.

Va treeevligt.

I ny og ned tar vi en tur til det store utlandet, Sverige for å handle svart om oss for og så finne ut at det igrunn ikke var så altfor billig alikevel. I teorien er dette en tur som er veldig koselig å dra på og som kan ta's som en fridag.

Bare at. Hvis du valgte tre kopper med bekymring i stedet for èn når du fikk valget kan turen bli noget tung og lang. Når man liker at ting er planlagt, det er gjennomtenkt. Som i at vi drar til sverige syv om morningen er fordi da er det ikke biler på E6, fordi andre bilister er idioter og de vil jeg helst unngå, osv.

Siden jeg nå var på opptur av typen kurrert dro vi gjennom alle tuneller fra Oslo til Sverige, kun med litt kvalme bakerst i sjela og jeg merket hvor mye enklere det er å gjøre ting enkelt. Kaoset starter da vi krysser riksgrensen og veien blir snevret inn til en fil - jeg var totalt innstilt på at her var det motorvei og ihvertfall ikke kontroll. Deretter blir vi sluset inn hvor av en av en milion blir tatt til siden.

Vi er altså på vei ut av Norge i en BMW som jeg igrunn kan være enig i at sokner til en av de tyngre miljøene i Oslo. Mistanken om at vi er noen kjeltringer som er på vei til flyplassen i Stockholm for å plukke opp noe afrikanske brudar minsker nok ikke når de ser samboeren min og meg sittende i forsetet. Han ser ut som en polakk og jeg er en ungarer.

Jeg setter opp et tryne som " later som ingenting" og som "har tom bagasje" da dette er en sannhet. Jeg er kanskje det mest ordentlige menneske du kan komme over. Jeg er en sånn som bruker klips på brødposene i stedet for å knyte de, og som har en rutine med ponnien min som jeg har fulgt i 13 år, for ellers tror jeg han  får nervøs tykktarm og begynner å hate meg. Jeg er igrunn utrolig sær og ordentlig.

Vi er 1 meter foran den svenske tøysekoppen ( de kan ikke forvente å bli kalt noe annet) som brått strekker ut høyre arm og viser en daske bevegelse inn mot venstre, det søkker i oss begge og selvom vi er klar over hvor ryddige vi er begynner vi å tvile. Svensken er omtrent 1meter på strømpelessen og kommer bort til bilen og legger haka på bildøra og sier-" Hejhej svenske tullerna her!" Ånei sier du det, jeg som trodde vi hadde vunnet i lotteri. Det er omtrent det samme som når politiet stopper deg i kontroll, da du bærer uniform kan jeg forstå hva ditt yrke er, for såpass oppegående er jeg.

Svensken fortsetter med å spørre oss hvor vi skal. Nå står jo vi på grensa inn til sverige, så mulighetene er store for at vi rett og slett skal til Sverige, altså. Påfølgende spørsmål er da " hva skall ni i Sverige?". Han er jo ikke dum heller. I panikkens navn svarte samboeren min at vi skal inn til Nordby og handle - og baki har vi to tomme fryseposer. Sånn for å ha alt på det tørre.

Vi tilbyr den meget lave svensken å titte lite i bagasjen, men han finner det ikke nødvendig. Denne stoppen på veien hadde jeg ikke planlagt og det gjør da at det rakner sånn halveis for meg innvendig. Det er ikke såpass ille at det fører til blodig diare og utslett, men da jeg kom på at jeg hadde glemt lommeboken  min hjemme råka jeg utpå no svette, kvalme og diare.

Hva vil de tro om meg når vi blir stoppa i hallikbilen vår inn til Norge og østeuropeern i passasjersetet ikke har legitimasjon på seg, jeg ville blitt bura inn tvert. Neste gang reiser jeg med pass, med oppdatert bilde, vekt og høyde.