Jeg har hatt vondt i ansiktet og er tomlete. Jeg går ut i fra at det er bihulene fordi det er der det gjør vondt. Etter noen dager gjør det vondt å putte mat i munnen, det smeller i tenna og jeg skjønner ikke lenger hvor smerten kommer ifra.
Etter tre dager der jeg har oversett min egen munn og latet som at det ikke er min munn det er vondt i bestemmer jeg meg for å ringe tannlegen. Jeg angrer idèt jeg ringer. Jeg får time samme dag, men 8timer etter at jeg bestilte. I følge mine regler kan jeg kun gå til tannlegen tidlig tidlig for da rekker jeg ikke å grue meg til, tror jeg.
Idet jeg har ringt sitter jeg og glaner apatisk ut av vinduet og over til vinduet på nabobygget, der ligger det nemlig en tannlege. Jeg får akutt nervøstykktarm og rekker såvidt ikke å karre med meg ipodden før jeg bare må løpe inn på do. Opptill flere ganger vurderer jeg og ringe og si det har gått over, men siden jula nærmer seg ville det vært mer panisk å sitte i juleuka og ha vondt når hele norge har tatt ferie, unntaget han ene sure tannlegen på tannlegevakta som skal ha godt betalt.
Jeg føler meg rett så stolt innimellom. Helt til noen timer før jeg skal
dit. Jeg har kun spist en klementin hele dagen og begynner å bekymre meg
for blodsukkmye som kan gå galt.
Vi ankommer tannlegen, såklart - jeg har da med pappan min.
Min søte lille tannlege kommer til døra og henter meg. Jeg er så tomlete og prøver å overbevise meg om at jeg ikke har vondt lenger og tenker at det er litt ironisk at smerten går over når jeg har fått en time. Heh, eh.
Jeg setter meg i stolen hennes og hun starter med å ta bilde - og med å fortelle vad stoolt hon är av meg for att jeg ringte tannlegen. Hun tar ett bilde, to bilder, tre bilder. Jeg hører omtrent at hun tenker og pesimisten i meg vokser samtidig som jeg blir livredd for at dette er dagen jeg må snitte opp hele ansiktet og i verste fall avlives.
Hun tar enda et par bilder og finner ut at hun tror min tann er død og at jeg har fått en bihulebetennelse. Pappa skjønner ett sekund før meg at dette kommer til å bli en rotfylling og griper tak i bena mine, klapper på, prater med og beroligger.
Hun henter et middel for å sjekke at tanna er død. Hun tar det på ene tannen min og spør om jeg kjenner at det er kaldt. - Ja, det er kaldt. Hun tar på denne tannen og jeg kjenner ingenting, selvom jeg prøvde så hardt som jeg aldri har gjort før.. " mjaa, jooo, njaaa bittebittebittebitte litt kaldt kanskje!" Hun prøver flere ganger, jeg kjenner ingenting og svarer henne " Den är død". Hun ler av meg.
Jeg fortsetter til henne at jeg igrunn ikke kjente noenting noen gang, men at det er lov å prøve seg. Nå blir det rotfylling. Pappa forstår det og slipper opp grepet rundt bena mine og bråreiser seg og skaller i instrumentene til tannlegen og kommer opp i hodehøyde for å fortelle hva som skal skje. Jeg vil bare minne dere på at jeg fortsatt er 24 år. Tannlegen tar en runde rundt alt hun sier og er veldig vag, siden hun vet at jeg er engstelig. "nu skal jeg bare borre upp, legge i noe ooog lukke igjen. Det gåår såå bråå". Godt hun er positivt og det er igrunn rart hun er positiv.
For der satt jeg og drøya ut det kvarteret hun har satt av til meg, hun mente jeg ikke trengte bedøvelse. Det hadde hun jo rett i, men jeg grein på nesa og fikk både bedøvelsekrem og sprøyte. Jeg dytta bort henda hennes flere ganger fordi jeg måtte svelge, men lykka stopper ikke der, jeg må tilbake dagen etter for å rotfylle. Hun blir enig med meg om at jeg ikke skal grue meg, jeg velger å se bort i fra det og kjører på med nervøs tykktarm fra jeg står opp.
Pappa og jeg møter opp, tjuefem min før tiden og sitter der og ser på informasjonsfilmer tannlegesenteret viser. Jeg vet ikke om det er for å beroligge eller for å skremme folk de viser filmene.
Hun henter meg og vi skrider til verket. Hon syns nemlig det var såå treevligt at seee meg. Det er bare synd det aldri er gjensidig.
Klok av skade setter hun bedøvelse med en gang jeg får satt meg og trer på en form rundt tanna og ut i fra denne kler hun hele munnen min med et gummiark. Allerede her starter kaoset. Jeg holder cirka to sekunder før jeg skjønner at jeg verken får puste eller svelget så jeg griper etter henne og sier " TA DEN AV TA DEN AV, DU MÅ TA DEN AV". Hun får den av og spør meg hva som var galt. Jeg svarer henne at jeg får jo ikke svelget. Hun blir stille og spør, men må du svelge da?
Må og må for faen.
Jeg slår meg god og vrang og vil ikke mer. Hun tar en god runde rundt alt hun sier og hun blir igjen enig med meg om å prøve igjen. Etter et par panikkrøsk og etter å ha pirka av den formen èn gang klarer jeg å ha ansiktet gjemt bak gummi. Selvfølgelig når hun endelig har fått på sadist-formen så finner hun ikke det hun skal ha og begynner å lete mens jeg ligger tomlete med dårlig tid og med flombelysning i ansiktet.
Rotfyllingen går helt nydelig. Helt til hun reiser opp stolen min for å ta et bilde av tannen. Jeg blir så forvirra og tomlete at jeg igjen tyr til min eneste panikksetning " TA DEN NED TA DEN NED. DU MÅ TA DEN NED". Etter å ha smelt meg et hakk frem får hu kjørt stolen ned igjen og atter en gang er jeg i himmelen.
Jeg blir såpass stolt av meg selv når hun sier at hun straks er ferdig at jeg ser opp på kikkert-glassa hennes, med spyttsuger, gummi over munnen og med rødflammer over hele brystkassa : Du er så flink du! Jeg er usikker på om jeg brukte navnet hennes, men det gjorde jeg sikkert. Hon syns sjalvklart at det var jätte trevligt av meg, og at hon syns det var rett så koselig sagt. Egentlig var det bare endorfinene i skallen min som pratet. De sosiale antennene mine har ikke fått tilført blod siste timen.
Når hun var ferdig med rotfyllingen spør hun meg om jeg har fem minutter så hun kan borre i en annen tann, og jeg bare " Peace, klart det". Tannlegesøsteren, eller hva hun er, kom inn rett etter på med sitt gode vesen og spurte hvordan det gikk. Jeg svarte med spytt fra munnviken og ned til navelen at det gikk veldig bra og at nå skulle jeg ut å redde verden. Hvorpå min tannlege svarer meg " Først borra, sen redda värden. Nu kjør vi"
