Min samboer og jeg dro på hyttetur, hans hytte. Et emosjonelt imperium for hans del, en plass han har hvert hver sommer, hver høst - hver vinter hele livet. Hytta er livet. For min del er hytta langt unna, kaldt og umåtelig skummelt. Samtidig, da jeg sa ja til å ta en langhelg der oppe må jeg også ha tenkt at dette blir kos! - Det ble jo det, og.!
Det starter med at jeg liker å ha koll på hvor politi, ambulanse og brann befinner seg. her hjemme vet jeg at ambulanse bruker 7 minutter på å komme til meg. Midt oppå fjellet derimot vet jeg at ambulansen bruker 40minutter, til en time - og hvis vi er riktig så uheldige så sender de et helikopter istedet. Herregud for et stress. Evnen til å nyte er der, ett sted!
Vi kom opp i bekmørket, såklart var det nymåne akkurat da vi var der, det vil si: ingen måne! Vi lastet ut av bilen, åpnen opp lemmene for vinduene. Min stakkars samboer kom til å gå på do, femten meter fra hytta - uten å si ifra. Noe som resulterte i at turens første breakdown var gjennomført. Kan jo ikke bare gå på dass sånn i tide og utide, herrlighet.
Jeg har igrunn ikke noe problem med mørket, men der oppe har jeg et stort problem med det. Man blir så inderlig alene i hele verden, og du vet at hvis den gassflaska til kjøleskapet er lekk og siver ut i hytta, så dør vi og ingen kommer til å finne oss. Eller som min samboer sa - Den flaska er tett, og det brenner fint av gassen, så den virker som den skal! Altså, jeg er redd for -alt- på hytta. Til og med lukta fra fyrstikken er jeg redd for å få opp i nesa, man vet jo aldri.
Da vi kjørte over fjellet så vi flere menn med våpen over skuldra og med en utmagra fuglehund som løp i åttetall rundt mannen. Dette trygget meg jo ikke mer, å vite at de eneste som er på fjellet med oss er maktsyke menn som finner glede i å skyte dyr - hva skjer når det rabler fullstendig for en av disse, og de velger å gå fra hytte til hytte og slakte det som er av hytteturister? Det orker jeg faktisk ikke tenke på.
Vi valgte å gå en topptur i nærheten av hytta. Det mest naturlige for meg da er å bli redd for å ikke finne veien hjem, dette praktiserer jeg. Da svarer min lugne samboer som foreløpig er den eneste av oss som er i balanse at: går vi oss bort, så går vi nedover! Da det ikke er ett tre i nærheten som kan skjerme for utsikten til hytta. veit jo aldri. plutselig spiser vi fluesopp begge to i et svakt øyeblikk og blir blinde idet vi ankommer toppen.
Det var helt vidunderlig å komme opp på toppen, å se utover fjellene rundt. Såpass fantastisk at jeg omtrent begynte å grine. Et stort fjell som heter sølnkletten lå rett overfor oss. Et fjell bestefar tegnet i diverse rebuser. Bare det gjør at man kan gå litt ut av balanse.
Jeg vet godt med meg selv at jeg ikke er noen lett-på-tå med god balanse. Derfor ble det en strabasiøs nedstigning, jeg kan jo legge til at den plassen jeg var mest støl dagen etter var i nævene, da min samboer omtrent bar meg ned etter venstrehånden, stiv av skrekk. Jeg er nok den eneste i fjellheimen som når makspuls ved nedstigning av fjell.
Det er jo ikke så rart når konstaant tenker at " ett feiltrinn her, og det blir helikopter hjem". samboeren min beroligget meg med at de trengte nok ikke helikopter oppi den fjellheimen, det holdt nok med atv. Akkurat som om det er no bedre. å bli løftet av en sinnsforvirret mann fra røde kors og ligge som et slakt over atv'n nedover i ura. Da vet jeg faktisk ikke hva som er best av helikopter og atv.
Turen gikk bra, og var veldig fin. Selvom jeg ved et par anledninger hylte som en stukken gris da jeg så lemmen. Jeg var nok så fokusert på å møte bjørn, ulv og gaupe at når jeg først møtte ett dyr så klarte ikke kroppen min skjønne annet at denne var noe å få fullstendig hetta av.
Når hytteturen går mot slutten gjennstår bare å juge over fire sider i hytteboka. Om hvor nydelig det har vært å få spart opp litt krutt til hverdagen. Selv brente jeg av mer krutt på den turen enn jeg gjør på en hel arbeidsuke.
Derfor avslutter jeg med å si, som man må når man drar fra hytta - " Ha det bra, Hytta!". - Hvis du ikke kjenner en flauhet innerst i ryggen når du sier det - legg på et vink, strekk haken til vers og si det enda høyere!
Det er nydelig, du!
