De første ukene av graviditeten skjønte jeg ikke hvorfor alle mente at man ble et monster, for jeg merket ingenting. Vel har jeg sivet ut sure stikk og verbalt knebla samboeren min gjennom fem år, så kunne det bli så mye verre? Når jeg allerede er et monster.
Se det kunne det. Etter uke 17 ble jeg en tikkende bombe. Jeg har alltid vært lettrørt og grått av tvprogrammer, det rant et par tårer idet et barn ble født på fødeavdelingen på tv som jeg tørket vekk. Nå er det ikke sånn lenger. Ser jeg en fødsel nå så går jeg rett over i en hysterisk krampegråt, en slik gråt jeg gråt da ponnien min ble avlivet. Den gang med god grunn, nå med hormoner som grunn.
Jeg ser megselv utenifra sittende i bilen og kjøre på E18, jeg får øye på et rådyr som ligger fredelig i gresset. plutselig får jeg en klump i halsen og går rett i krampegråt bare på tanken av hvor vakre dyr som finnes, deretter går jeg over i en annen tankebane der jeg begynner å spinne på tanken om "tenk hvis jeg hadde kjørt på det rådyret." Tårene var så ustoppelige at jeg måtte sprette en ny tørkerull med begge henda, imens jeg styrte bilen med bena. I utgangspunktet ville alle blitt lei seg og opprørt om de hadde kjørt på et rådyr, men bare en gravid kvinne som er i ferd med å bli gal måttet stoppe langs e18 med varselblink for å tømme tårekanalene og sette av fem minutter bare for å samle seg.
Andre ganger kan det være jeg bare kaster et blikk på et bilde på veggen, av min avdøde ponny. Igjen er det greit å felle en tåre og snufse litt i en serviett, men igjen tar jeg det helt ut. krampegråt, jeg må åpne dørene i leiligheten for å få litt frisk luft før jeg henter et badehåndkle og setter meg til i sofen og hulker. Du kan jo bare tenke deg reaksjonen da jeg fant en kopp det stod "zorro" på, ponnien min sitt navn på Kid. Det raknet fullstendig.
Det er ikke bare tårene som får fart av hormonene, men også sinne. Jeg trodde ikke jeg kunne bli stort mer forbanna, jeg. Ettersom jeg om ikke daglig, men ihvertfall ukentlig har sendt en fjernkontroll i veggen fordi mannen jeg bor med er et håpløst tilfelle. Nå er det ikke bare han som gjør at jeg blir forbanna.
En morgen jeg kler på meg en bukse, så stikker det en lapp i ryggen på meg som jeg aldri har kjent før, men nå stikker den så jeg begynner å slå rundt meg. Jeg brå-åpner døra til soverommet der det håpløse tilfellet ligger og sover, det velger jeg å ha null forståelse for og spør med ute-stemme "HAR DU SETT DEN DINGSEN SOM SPRETTER OPP SØMMER?" Han sier forståelig nok "hææ?", men da jeg står i situasjonen syns jeg ikke det er forstålig i det hele tatt og tar god fart og smeller igjen døra idet jeg sier "DUST!". Han kan beskyldes for mye, men akkurat den sømspretterdingsen tror jeg faktisk ikke han har tatt, nå som jeg sitter her med sinnet i balanse. Jeg åpner døra igjen og spør med enda høyere ute-stemme " KAN DU STRAMME BHSTROPPEN FØR DET KLIKKER FOR MEG?" han svarer igjen Hæ før han sier ja, og hjelper den tikkende bomba. Heretter sitter jeg og påpeker hvor jævlig dårlig ånde han har.
Min sindige samboer som av en eller annen grunn holder seg i balanse jevnt over hadde bestemt seg for å kjøpe nye dører til leiligheten. Han spurte meg om hvordan vi kunne unngå at det ble slått hull i døren til soverommet, fordi det var så kjedelig om det skulle bli det med en gang i de nye dørene. Min sindige mann har altså trodd i fire år at hullet i døra kommer av at døra skaller i kommoden som står på baksiden av døra. Den usindige kvinnen vet innerst inne at det hullet kom da han viste uenighet, som han aldri igjen har gjort- og jeg så meg nødt til å åpne den døra såpass kjapt at jeg tredde døra innpå kommoden. Dèt er historien til det hullet, kommoden er stort sett uskyldig.
Det er så deilig å være gravid, det er bare å nyte tiden!
søndag 21. juni 2015
onsdag 17. juni 2015
Vi skal få det så fint sammen
Når man blir innkalt til første ultralydundersøkelse med mine tanker har man ikke særlig høye forhåpninge. I uke 15 hørte vi fosterlyd hos fastlegen min, jeg var henrykt over kun å vite at det var puls. I uke 19 skulle vi til ultralyd, vedlagt i innkallingen lå det en brosjyre der det stod hvor lite moro dette kom til å bli.
Det var ingen fare for at jeg skulle komme med hevet hode til ultralyden og tenke YES, her er det fortsatt puls. Igrunn forstår jeg brosjyren for den informerer om at ultralyden er en medisinsk kontroll der de sjekker rund baut. Imens jeg bekymrer meg over om det er puls og om det i det minste er èn arm sitter min samboer og bekymrer seg over om det kunne komme til å bli gutt, for han hadde på følelsen at han kunne takle en jente bedre. Jeg vet ikke hvor han har det ifra, for jeg burde jo være godt nok tegn på at jenter ikke har noe godt i seg.
På venterommet, innerst innerst innerst på sykehuset satt jeg stiv i blikket og prøvde å orientere meg over utganger og hvor jeg befant meg, i tillegg til å stålsette meg på tidenes nedtur inne hos ultralyd-damen.
Samtidig som jeg sitter med gråten i halsen, og kjefter på samboeren min sitter en nybakt tobarnsmor med ett barn på brystet og en annen i en vogn. Hun har tydeligvis presset så hardt under fødsel at begge de sosiale antennene hennes har spretti av. i den 200meter lange gangen må hun sitte ved siden av meg og stressvugge barnet i vognen, hver gang hun triller frem vognen kakker hun meg i kneet, hun ser hun gjør det, men hun orker antageligvis ikke å forholde seg til det. Ettersom barnet hun har stroppet fast til magen begynner å hyle til stadighet, hvorpå hun på en trøstende måte sier SHH så barnet hyler enda høyere.
Samboeren min ser bort på meg når hun har gått og sier, håper ikke vi blir sånn! Jeg ler og sier " HEH, nei!!". han svarer meg igjen " nei hun så sliten ut." Jeg går rett i nervøst forsvar og glefser " nå mente jeg at hun har sitti og skalla kneskåla mi inn og ut av ledd i et kvarter snart, SÅNN er jeg redd for å bli. Dust".
Vi skal få det så fint sammen.
Vi blir innkalt til en nydelig dame som stilte tusen spørsmål som jeg var livredd for å svare feil på. En gang ringte det noen fra bladet "foreldre og barn" og lurte på om jeg ville ha et abonnement på bladene dems. Da blei jeg så rødflammete og stressa at jeg trodde hun ringte fra barnevernet. Jeg er så redd for ikke å imponere.
Når vi sitter og har svart riktig på spørsmålene om alkohol og sigaretter rykker vi opp på en altfor høy benk. jeg med min svette rass skal hoppe opp og aake meg opp på benken imens sylfiden står bak og styre putene slik at jeg skal ligge godt. Samboeren min står hjelpesløs midt i rommet, selvom han antageligvis burde støtta opp den spinkle benken så ikke den vorde mor hadde veltet ned på baksiden og kilt seg fast.
Hun setter ultralydapparatet på magen, vi ser umiddelbart konturene av et stort nydelig hode, en mage, bein og to arme som vinker. Jeg skvatt så fælt fordi jeg kunne se for meg at det var puls der inne, men at det skulle være armer og bein.. og et hode, det syns jeg ble mer enn jeg kunne be om. Hvordan i all klarte vi to som ikke klarer å få middagen til å se innbydende ut engang til å lage et så perfekt barn?
Etter at jeg har ligget på benken i en time kunne hun avsløre at vi skulle ha ei jente. Jeg ser bort på barnefar som plutselig fikk økt tilfart av væske til øynene, Han var antageligvis så sinnsykt lettet for å slippe og få en sønn som hadde tatt rotta på han, imens jeg var letta for at i det hele tatt var liv.
Det var ingen fare for at jeg skulle komme med hevet hode til ultralyden og tenke YES, her er det fortsatt puls. Igrunn forstår jeg brosjyren for den informerer om at ultralyden er en medisinsk kontroll der de sjekker rund baut. Imens jeg bekymrer meg over om det er puls og om det i det minste er èn arm sitter min samboer og bekymrer seg over om det kunne komme til å bli gutt, for han hadde på følelsen at han kunne takle en jente bedre. Jeg vet ikke hvor han har det ifra, for jeg burde jo være godt nok tegn på at jenter ikke har noe godt i seg.
På venterommet, innerst innerst innerst på sykehuset satt jeg stiv i blikket og prøvde å orientere meg over utganger og hvor jeg befant meg, i tillegg til å stålsette meg på tidenes nedtur inne hos ultralyd-damen.
Samtidig som jeg sitter med gråten i halsen, og kjefter på samboeren min sitter en nybakt tobarnsmor med ett barn på brystet og en annen i en vogn. Hun har tydeligvis presset så hardt under fødsel at begge de sosiale antennene hennes har spretti av. i den 200meter lange gangen må hun sitte ved siden av meg og stressvugge barnet i vognen, hver gang hun triller frem vognen kakker hun meg i kneet, hun ser hun gjør det, men hun orker antageligvis ikke å forholde seg til det. Ettersom barnet hun har stroppet fast til magen begynner å hyle til stadighet, hvorpå hun på en trøstende måte sier SHH så barnet hyler enda høyere.
Samboeren min ser bort på meg når hun har gått og sier, håper ikke vi blir sånn! Jeg ler og sier " HEH, nei!!". han svarer meg igjen " nei hun så sliten ut." Jeg går rett i nervøst forsvar og glefser " nå mente jeg at hun har sitti og skalla kneskåla mi inn og ut av ledd i et kvarter snart, SÅNN er jeg redd for å bli. Dust".
Vi skal få det så fint sammen.
Vi blir innkalt til en nydelig dame som stilte tusen spørsmål som jeg var livredd for å svare feil på. En gang ringte det noen fra bladet "foreldre og barn" og lurte på om jeg ville ha et abonnement på bladene dems. Da blei jeg så rødflammete og stressa at jeg trodde hun ringte fra barnevernet. Jeg er så redd for ikke å imponere.
Når vi sitter og har svart riktig på spørsmålene om alkohol og sigaretter rykker vi opp på en altfor høy benk. jeg med min svette rass skal hoppe opp og aake meg opp på benken imens sylfiden står bak og styre putene slik at jeg skal ligge godt. Samboeren min står hjelpesløs midt i rommet, selvom han antageligvis burde støtta opp den spinkle benken så ikke den vorde mor hadde veltet ned på baksiden og kilt seg fast.
Hun setter ultralydapparatet på magen, vi ser umiddelbart konturene av et stort nydelig hode, en mage, bein og to arme som vinker. Jeg skvatt så fælt fordi jeg kunne se for meg at det var puls der inne, men at det skulle være armer og bein.. og et hode, det syns jeg ble mer enn jeg kunne be om. Hvordan i all klarte vi to som ikke klarer å få middagen til å se innbydende ut engang til å lage et så perfekt barn?
Etter at jeg har ligget på benken i en time kunne hun avsløre at vi skulle ha ei jente. Jeg ser bort på barnefar som plutselig fikk økt tilfart av væske til øynene, Han var antageligvis så sinnsykt lettet for å slippe og få en sønn som hadde tatt rotta på han, imens jeg var letta for at i det hele tatt var liv.
Abonner på:
Innlegg (Atom)