En tikkende bombe

De første ukene av graviditeten skjønte jeg ikke hvorfor alle mente at man ble et monster, for jeg merket ingenting. Vel har jeg sivet ut sure stikk og verbalt knebla samboeren min gjennom fem år, så kunne det bli så mye verre? Når jeg allerede er et monster.

Se det kunne det. Etter uke 17 ble jeg en tikkende bombe. Jeg har alltid vært lettrørt og  grått av tvprogrammer, det rant et par tårer idet et barn ble født på fødeavdelingen på tv som jeg tørket vekk. Nå er det ikke sånn lenger. Ser jeg en fødsel nå så går jeg rett over i en hysterisk krampegråt, en slik gråt jeg gråt da ponnien min ble avlivet. Den gang med god grunn, nå med hormoner som grunn.

Jeg ser megselv utenifra sittende i bilen og kjøre på E18, jeg får øye på et rådyr som ligger fredelig i gresset. plutselig får jeg en klump i halsen og går rett i krampegråt bare på tanken av hvor vakre dyr som finnes, deretter går jeg over i en annen tankebane der jeg begynner å spinne på tanken om "tenk hvis jeg hadde kjørt på det rådyret." Tårene var så ustoppelige at jeg måtte sprette en ny tørkerull med begge henda, imens jeg styrte bilen med bena. I utgangspunktet ville alle blitt lei seg og opprørt om de hadde kjørt på et rådyr, men bare en gravid kvinne som er i ferd med å bli gal måttet stoppe langs e18 med varselblink for å tømme tårekanalene og sette av fem minutter bare for å samle seg.

Andre ganger kan det være jeg bare kaster et blikk på et bilde på veggen, av min avdøde ponny.  Igjen er det greit å felle en tåre og snufse litt i en serviett, men igjen tar jeg det helt ut. krampegråt, jeg må åpne dørene i leiligheten for å få litt frisk luft før jeg henter et badehåndkle og setter meg til i sofen og hulker.  Du kan jo bare tenke deg reaksjonen da jeg fant en kopp det stod "zorro" på, ponnien min sitt navn på Kid. Det raknet fullstendig.

Det er ikke bare tårene som får fart av hormonene, men også sinne. Jeg trodde ikke jeg kunne bli stort mer forbanna, jeg. Ettersom jeg om ikke daglig, men ihvertfall ukentlig har sendt en fjernkontroll i veggen fordi mannen jeg bor med er et håpløst tilfelle. Nå er det ikke bare han som gjør at jeg blir forbanna.

En morgen jeg kler på meg en bukse, så stikker det en lapp i ryggen på meg som jeg aldri har kjent før, men nå stikker den så jeg begynner å slå rundt meg. Jeg brå-åpner døra til soverommet der det håpløse tilfellet ligger og sover, det velger jeg å ha null forståelse for og spør med ute-stemme "HAR DU SETT DEN DINGSEN SOM SPRETTER OPP SØMMER?" Han sier forståelig nok "hææ?", men da jeg står i situasjonen  syns jeg ikke det er forstålig i det hele tatt og tar god fart og smeller igjen døra idet jeg sier "DUST!". Han kan beskyldes for mye, men akkurat den sømspretterdingsen tror jeg faktisk ikke han har tatt, nå som jeg sitter her med sinnet i balanse. Jeg åpner døra igjen og spør med enda høyere ute-stemme " KAN DU STRAMME BHSTROPPEN FØR DET KLIKKER FOR MEG?" han svarer igjen Hæ før han sier ja, og hjelper den tikkende bomba.  Heretter sitter jeg og påpeker hvor jævlig dårlig ånde han har.

Min sindige samboer som av en eller annen grunn holder seg i balanse jevnt over hadde bestemt seg for å kjøpe nye dører til leiligheten. Han spurte meg om hvordan vi kunne unngå at det ble slått hull i døren til soverommet, fordi det var så kjedelig om det skulle bli det med en gang i de nye dørene. Min sindige mann har altså trodd i fire år at hullet i døra kommer av at døra skaller i kommoden som står på baksiden av døra.  Den usindige kvinnen vet innerst inne at det hullet kom da han  viste uenighet, som han aldri igjen har gjort- og jeg så meg nødt til å åpne den døra såpass kjapt at jeg tredde døra innpå kommoden. Dèt er historien til det hullet, kommoden er stort sett uskyldig.

Det er så deilig å være gravid, det er bare å nyte tiden!