Vi skal få det så fint sammen

Når man blir innkalt til første ultralydundersøkelse med mine tanker har man ikke særlig høye forhåpninge. I uke 15 hørte vi fosterlyd hos fastlegen min, jeg var henrykt over kun å vite at det var puls.  I uke 19 skulle vi til ultralyd, vedlagt i innkallingen lå det en brosjyre der det stod hvor lite moro dette kom til å bli.

Det var ingen fare for at jeg skulle komme med hevet hode til ultralyden og tenke YES, her er det fortsatt puls. Igrunn forstår jeg brosjyren for den informerer om at ultralyden er en medisinsk kontroll der de sjekker rund baut. Imens jeg bekymrer meg over om det er puls og om det i det minste er èn arm sitter min samboer og bekymrer seg over om det kunne komme til å bli gutt, for han hadde på følelsen at han kunne takle en jente bedre. Jeg vet ikke hvor han har det ifra, for jeg burde jo være godt nok tegn på at jenter ikke har noe godt i seg.

På venterommet, innerst innerst innerst på sykehuset satt jeg stiv i blikket og prøvde å orientere meg over utganger og hvor jeg befant meg, i tillegg til å stålsette meg på tidenes nedtur inne hos ultralyd-damen.

Samtidig som jeg sitter med gråten i halsen, og kjefter på samboeren min sitter en nybakt tobarnsmor med ett barn på brystet og en annen i en vogn. Hun har tydeligvis  presset så hardt under fødsel at begge de sosiale antennene hennes har spretti av. i den 200meter lange gangen må hun sitte ved siden av meg og stressvugge barnet i vognen, hver gang hun triller frem vognen  kakker hun meg i kneet, hun ser hun gjør det, men hun orker antageligvis ikke å forholde seg til det. Ettersom barnet hun har stroppet fast til magen begynner å hyle til stadighet, hvorpå hun på en trøstende måte sier SHH så barnet hyler enda høyere.

Samboeren min ser bort på meg når hun har gått og sier, håper ikke vi blir sånn! Jeg ler og sier " HEH, nei!!".  han svarer meg igjen " nei hun så sliten ut." Jeg går rett i nervøst forsvar og glefser " nå mente jeg at hun har sitti og skalla kneskåla mi inn og ut av ledd i et kvarter snart, SÅNN er jeg redd for å bli. Dust".

Vi skal få det så fint sammen.

Vi blir innkalt til en nydelig dame som stilte tusen spørsmål som jeg var livredd for å svare feil på. En gang ringte det noen fra bladet "foreldre og barn" og lurte på om jeg ville ha et abonnement på bladene dems. Da blei jeg så rødflammete og stressa at jeg trodde hun ringte fra barnevernet. Jeg er så redd for ikke å imponere.

Når vi sitter og har svart riktig på spørsmålene om alkohol og sigaretter rykker vi opp på en altfor høy benk. jeg med min svette rass skal hoppe opp og aake meg opp på benken imens sylfiden står bak og styre putene slik at jeg skal ligge godt.  Samboeren min står hjelpesløs midt i rommet, selvom han antageligvis burde støtta opp den spinkle benken så ikke den vorde mor hadde veltet ned på baksiden og kilt seg fast.

Hun setter ultralydapparatet på magen, vi ser umiddelbart konturene av et stort nydelig hode, en mage, bein og to arme som vinker. Jeg skvatt så fælt fordi jeg kunne se for meg at det var puls der inne, men at det skulle være armer og bein.. og et hode, det syns jeg ble mer enn jeg kunne be om. Hvordan i all klarte vi to som ikke klarer å få middagen til å se innbydende ut engang til å lage et så perfekt barn?

Etter at jeg har ligget på benken i en time  kunne hun avsløre at vi skulle ha ei jente. Jeg ser bort på barnefar som plutselig fikk økt tilfart av væske til øynene, Han var antageligvis så sinnsykt lettet for å slippe og få en sønn som hadde tatt rotta på han, imens jeg var letta for at i det hele tatt var liv.