03.00 natt til lørdag våknet jeg med mageknip, jeg gikk flere turer på do uten å få til noe som helst. Før jeg plutselig "fødte" ballongen som var satt inn dagen før. Jeg var inne på sykehuset for å bli satt igang og fikk satt inn en ballong som skulle modne meg for fødsel. Jeg ble fortalt at hvis denne datt ut før 12 dagen etter så var det et veldig godt tegn.
Allerede her startet prøvelsen for meg, som ikke har tillit til andre enn meg selv og såvidt nok det. Jordmor ringte bort til legen som skulle sette inn denne ballongen hvorpå det første hun sier når han tar telefonen er " Hvem er du?". Han var nemlig ny, og han hadde hun aldri hørt om før. Så betryggende, og enda mer betryggende da jeg så han. Ettersom jordmor aldri hadde sett han før begynte jeg å studere kortet på brystet hans allerede på 10 meters avstand for å finne ut om han var slakter, lærling eller om han faktisk var lege.
Etter å ha ligget som en stranda hval på en gynekolog-stol i en times tid imens han fiklet med kalde metallredskaper der han var på sparebluss med glidemiddel ble han avbrutt av en vakumforløsning. Da han kom tilbake sa han " beklager at du måtte vente" hvorpå jeg svarer at det går bra. Hvorpå han igjen svarer "Det går bra med henne og". Igjen fikk jeg fremstilt meg selv som et ydmykt menneske med omtanke for andre.
Ballongen hang i en gummislange som var teipet til låret mitt. Jeg ble så varm når jeg skjønte at det snart ville bli baby at jeg formelig taktet rundt i leiligheten med føden på tråden og med en ballong som slo meg på innsiden av leggene. Riene kom jevnt og trutt, ikke veldig smertefulle - men ettersom jeg hadde høye tanker om megselv så antok jeg at dette barnet kom til å skli ut som en sel. Jeg stønnet litt ekstra og støttet meg langs veggene i leiligheten i håp om at jordmor over telefon skulle forstå hvor langt jeg var på vei. Vi reiste til sykehuset for en undersøkelse.
Her møtte vi en "fresk" jordmor jeg klarte å ydmyke umiddelbart ved å spørre om hun var lege. Det hørtes ut som at jeg kun hadde tiltro til leger. Hun undersøkte meg og fant ut at jeg hadde 3cm åpning, så vi var igang, men det kunne ta tid. De neste syv timene gikk jeg i ring inne på et rom med prekestol imens blivende pappa lå halveis oppi sykehussenga og ikke skulle være til bry. De ubehagelige riene begynte å gå over til harde smertefulle rier. Jeg begynte å miste motet ettersom dette drøyet ut og jeg følte vi aldri kom i mål. Jeg gikk for å spørre om smertelindring, akkurat da var det vaktskifte og jordmoren som kom inn på rommet var det nærmeste jeg har kommet en engel. Idet hun åpnet døra og kom inn begynte jeg å gråte, helt i oppløsning. Der kom min trygghet.
Plutselig kommer det en ung lege inn og skal undersøke meg for om de kan ta vannet mitt. Eller, inn kommer det en ung lege og putter hele underarmen inn i meg og løfter meg opp med armen sin før hun sier på norsk-islandsk at "jeg tror vi kan ta vannet ditt". Nå var vi igang.
Jeg fikk tildelt fødestue, en veneflon på hver hånd og skulle få drypp for å få fart på riene. Hittil hadde jeg gått rundt med strømapparat festet i ryggen og magen som skulle virke lindrene, imens blivende pappa kunne ta det med ro og bare stryke meg på ryggen, men herfra og ut ble han ikke arbeidsledig. de neste 10 timene skulle han måtte stå på kne foran meg med en varmepose og dytte opp i magen, samtidig som han skulle ha dyttet på ryggen samtidig - samtiidig som han skulle få høre hvor umåtelig talentløs han var med varm rispose.
Det begynte å bli så heftig som jeg aldri trodde det kom til å bli. Ikke smertefullt, men heftig.
Imens jeg stod på alle fire i en fødeseng og ropte noen rop ned i dyna jeg aldri har hørt megselv rope før satt blivende pappa på korsryggen i stolen på siden og fleska til med ordspill og andre festligheter så barnepleiere og jordmødre lo og moret seg. Jeg tror tilogmed han klarte å klemme inn at han var så øm under føttene etter å ha stått så mye. Hadde jeg ikke hatt et hue i spenn og syre kasta opp i tissen så skulle jeg hengt meg opp i det, men jeg hadde nok med megselv.
Når jeg var 6 cm åpning og det kom et nytt skift med jordmor som begynte å prate om alle timene som var igjen. Da valgte jeg å heisedet hvite flagget og be om epidural. Jeg turte egentlig ikke ta det, men ettersom de tilbød seg regnet jeg med at de hadde trua på at jeg ikke ville bli lam.
Jeg tror jeg aldri har blitt så glad for å se en grønnkledd dame i hele mitt liv. Hun fortalte meg hva som skulle skje og at når jeg fikk en ri måtte jeg sitte fullstendig i ro og si i fra til henne. Jeg satt på senga og holdt blivende pappa i henda, under riene klemte jeg nævene hans til størrelse med en finger. Etter at epiduralen var på plass begynte ballet, fra å kun kjenne smerte kjente jeg kun nedpress.
Jeg stod med bena i kors, hang over prekestolen og greip etter jormod imens jeg sa sa til jordmor at "Nå klarer jeg ikke holde igjen, nå kommer hu ut av rompa mi". Jormor følte tydeligvis at hun hadde kontroll på situasjonen ettersom hun satt på en krakk og strikket en genser, drakk kaffe og svarte " Neimen så fint da, Maria!" At hun ikke hang seg opp i at jeg sa at den ungen var på vei ut rompa mi er spesielt. Jeg ville sjekka.
Herfra og ut tok kroppen full kontroll og presset for meg, jeg hadde ikke kontroll på noe som helst. Det var som å kaste opp, bare at nedover. Kroppen ville ha henne ut, men det var ikke klart enda.
Så her står jeg med mine godt over hundre kilo, i en altfor høy fødeseng på alle fire og roper ned i en dyne, med en juiceboks i ene hånda , i sykehusskjorte, nettingtruse og litt for små sokker imens kroppen lever sitt eget liv og slipper ut både avføring og vann. Sistnevnte merker jeg egentlig ikke noe til før det kommer en emmen lukt av folkemøkk i rommet og jordmor kommer med en varm klut. Blivende pappa måler blodsukkeret sitt kontinuerlig, da følelsen av snart å bli pappa er skremmende lik føling.
Plutselig forstår alle i rommet at det begynner å haste på å få ut monsterungen, alle med unntak av meg som har lagt meg til på ryggen, i åpen sykehusskjorte som en nyttårskalkun. Jeg åpner øynene og ser plutselig at rommet er fyllt med 5 mennesker mer enn når jeg hadde øynene åpne sist. Jeg ligger med bena i spenntak og presser, imens en jordmor sier at "hun er jo sterk som en okse". Der og da var jeg så på bristepunktet, etter 25 timer oppe på bena at jeg slang ut ett takk for det. Når jeg tenker etter så tror jeg at jeg aldri har vært våken i 25 timer i strekk, så at jeg nå ligger på en benk og fiser, tisser og driter på megselv uten å bry meg er igrunn ikke så pussig.
Etter et par press og en kommentar om at " hun har ikke mye hår hun jenta deres" begynner blivende pappa å hulke og jeg rekker ikke føle så mye om det før legen som kom inn i rommet gir meg tre klipp av det som føles ut som en sløv saks hun har hatt liggende på verandaen til kjøling. Så etter tre " au, au, au - kan du gå vekk", et hode i spenn i åpningen i påvente av en ri som drøyet med å komme for første gang på 25 timer kom en helvetes svær jente, som Kjell Bjarne ville ha sagt det.
Det ble rett så mye mer heftig enn jeg hadde trodd. Da jeg satt i halvsvime på senga fordi jeg måtte opp etter fødsel sa jeg klart og tydelig at selvom jeg har født et barn,så kjører jeg fhaen ikke oslofjordtunnelen fordet! En kommentar ingen andre enn min samboer og jeg skjønte.
Som alle har sagt gjennom graviditeten "Når du får jenta di på brystet så er alle smerter glemt." Niks, for da skal du begynne å amme, du skal amme så tett og du skal ikke gi deg før brystknoppene ser ut som to åpne sår.
