Det absolutt vanskeligste med å bli mamma er at man skal leve etter at man alltid er: Større, sterkere, klokere og god. Jeg, som har valgt å anlegge nervene mine en god meter utenfor egen kropp, har tidvis problemer med det. Det er utallige situasjoner jeg ser for meg i hodet at jeg slipper barnet mitt, Frida, i fritt fall fra strake armer og løper fra situasjoner.
Seneste situasjonen, eller situasjonene - da de kom tett som haggel, var da samboeren min og jeg bestemte oss for å ta en skogstur. Jeg valgte ut en tur som endte opp ved et tjern, for tenk så kos a gitt. Det blir ikke mer kos enn det. Sånn i ettertid ser jeg at en tur på butikken med dekning på mobilen og en trygg avstand til hjemmet er mer kos
Det starter allerede på vei oppover, etter at jeg fire fem ganger tror at jeg har punktert bilen - noe som i utgangspunktet ikke er et problem ettersom jeg har veihjelp. Jeg velger allikevel å hause dette opp for å sette standarden. Idet vi parkerer og går et par meter bort fra bilen, og har rukket å sjekke om bilnøklene er i den forseglede lommen atten ganger oppdager begge oss - at her var det ikke dekning. Det er ikke dekning der og det blir ikke bedre dekning de 5kilometrene vi skal inn i skogen.
Allerede her må jeg begynne på mantraet mitt "større, sterkere, klokere og god" samtidig som jeg i en slags kano inni meg synger/stammer " nå dør vi hele gjengen og ingen kan redde oss, det er ikke sikkert at noen savner oss første uka engang." Hvis man legger merke til alle de sinnsyke tankene som streifer igjennom hodet til stadighet, så kan man fort skjønne hvorfor det er godt å legge seg nedpå på kveldene.
Jeg må forsøke å holde maska og like så greit verdigheten i samme slengen og lirer ut kommentarer som "dette var deilig" og "jøss, det er HELT stille her" - imens jeg egentlig savner den traffikerte hovedveien vi bor ved. idet jeg er iferd med å løsne opp ser jeg kubæsj samtidig som vi hører bjeller, samtidig som samboeren min sier at dette må være kuer. Jeg står på mitt og mener at dette er sauer med veldig dårlig mage - og veldig store bjeller.
Etterhvert oppdager jeg at dette er kuer, store kuer - kuer som ikke går av veien for en porsjon ekstra "meddasmat". Heldigvis har Frida sovnet i vogna og merker ikke at moren småtakter forbi kuene, baklengs imens hun kjefter på faren hennes om ikke å gå nærmere kuene. "Ikke terg dem". For guds skyld. Ikke.
Heldigvis er hoggormsesongen over, med mindre det er en og annen seig jævel igjen. Jeg velger å tro at det finnes en Olav Thon blandt hoggormene også.
Etterhvert kommer vi frem til tjernet, langt fra telefondekning og annen trygghet. Vi setter oss til på en benk, jeg med Frida på fanget - samtidig som jeg ser barenefar i sidesynet, raslende med en pakke kjeks, lokkende på en skokk ender. Prøver han å gjøre det slutt, eller hva er det. Har han meldt oss på dykkerkurs i samma slengen ?
Jeg sender et dødens blikk, bak masken der jeg tydelig er større og sterkere - men litt mindre klokere og god. Blikket blir ikke motatt, da barnefar er for opptatt med å mate ender fra henda og veldig opptatt av å vise Frida hver minste detalj. Imens jeg er mest opptatt av å brainstorme hvor mye sykdommer stokkender kan smitte oss med? Er fugleinfluensaen like aktuell nå, som for veldig mange år siden? - samtidig som jeg smiler og ler.
Multitasking. Det er så deilig å være på tur.
mandag 12. september 2016
fredag 8. april 2016
Mitt barn nyter helst medbrakt
Etter at jeg fikk barn har mine bakterie-nerver blitt satt på prøve.
Jeg fikk barn i omgangsyke- og influensasesongen. En uke etter fødsel må jeg ut av huset og ned til helsestasjonen som holder bakteriene ved like ved å ha en innetemperatur på 40 grader og bleievær. Immunforsvaret mitt var antageligvis lagt igjen på sykehuset før hjemreise og immunforsvaret til Frida hadde jeg enda ikke fått helt tak på.
Det starter med at man føler at man får influensa idet man åpner opp døra og varmen slår mot en, rundt 100% luftfuktighet, noe som ikke fungerer godt overens med nervøs, nyforløst mor som er fullstendig på tuppa. I utgangspunktet kaster verden seg rundt hodet på meg i et svimmelhets-show samtidig som jeg må forholde meg til en snørrete 2åring som ruller rundt på gulvet, skumper meg og putter samtlige leker i munn.
Jeg vet at jeg ikke kan forsvare meg mot alt, med mindre jeg får tilgang til et raust parti med antibac før jeg entrer ballrommet på mækkærn, men bekymringen sitter der, ytterst i huden.
Etter hvert som babyen min blir større blir hun tilbudt leker av helsesøster. Med Fridas spyddproduksjon og slik hun mesker seg på gymmatta og til mors store sorg putter alle lekene med skabb, vannkopper og omgangsyke i munn - så aner det meg at andre barn også holder på slik. Jeg må skifte på henne fire ganger daglig fordi hun sikler seg ut.
I starten hadde jeg med leker medbrakt, men forstod at jeg ikke kunne vinne over helsesøsters oransje leke med smak av salte tårer og søt snørr. Jeg måtte overgi meg og le nervøst hver gang helsesøster gav henne leker.
Imens barnet mitt ligger med en godt brukt maracas halvveis ned i gapet forteller helsesøster om den høye forekomsten av omgangsyke og influensa og at jeg har vært overraskende heldig som har klart å holde det unna oss Vel, nå møter jo ikke vi så veldig mange andre enn helsesøster i hverdagen så, så veldig overraskende var det vel ikke. - og hvis vi møter noen kler jeg barnet mitt i en rokkering så intimsone og bakteriesone blir opprettholdt. Hun forteller videre at det er spesielt skummelt med så små barn når de får omgangssyke med tanke på væsketap. Takk, det holder. Det er bra.
Jeg får innvendige tics der jeg tar fra Frida leka, dypper henne i håndsprit og fører henne ut. Bilstolen må vi brenne og klærne må vi fryse ned. Spesielt når jeg vet at gutten som var inne før henne kom slepende med snørrklysene etter seg og antageligvis rulla rundt på samme matte og klimpret maracas på flimmerhårene.
Den trygge smilende meg klarer å ha en viss ironisk tone på det, moren min var med en gang og foreslo å gi Frida en leke fra kurven på venterommet - der stoppet min ironiske distanse.
Jeg fikk barn i omgangsyke- og influensasesongen. En uke etter fødsel må jeg ut av huset og ned til helsestasjonen som holder bakteriene ved like ved å ha en innetemperatur på 40 grader og bleievær. Immunforsvaret mitt var antageligvis lagt igjen på sykehuset før hjemreise og immunforsvaret til Frida hadde jeg enda ikke fått helt tak på.
Det starter med at man føler at man får influensa idet man åpner opp døra og varmen slår mot en, rundt 100% luftfuktighet, noe som ikke fungerer godt overens med nervøs, nyforløst mor som er fullstendig på tuppa. I utgangspunktet kaster verden seg rundt hodet på meg i et svimmelhets-show samtidig som jeg må forholde meg til en snørrete 2åring som ruller rundt på gulvet, skumper meg og putter samtlige leker i munn.
Jeg vet at jeg ikke kan forsvare meg mot alt, med mindre jeg får tilgang til et raust parti med antibac før jeg entrer ballrommet på mækkærn, men bekymringen sitter der, ytterst i huden.
Etter hvert som babyen min blir større blir hun tilbudt leker av helsesøster. Med Fridas spyddproduksjon og slik hun mesker seg på gymmatta og til mors store sorg putter alle lekene med skabb, vannkopper og omgangsyke i munn - så aner det meg at andre barn også holder på slik. Jeg må skifte på henne fire ganger daglig fordi hun sikler seg ut.
I starten hadde jeg med leker medbrakt, men forstod at jeg ikke kunne vinne over helsesøsters oransje leke med smak av salte tårer og søt snørr. Jeg måtte overgi meg og le nervøst hver gang helsesøster gav henne leker.
Imens barnet mitt ligger med en godt brukt maracas halvveis ned i gapet forteller helsesøster om den høye forekomsten av omgangsyke og influensa og at jeg har vært overraskende heldig som har klart å holde det unna oss Vel, nå møter jo ikke vi så veldig mange andre enn helsesøster i hverdagen så, så veldig overraskende var det vel ikke. - og hvis vi møter noen kler jeg barnet mitt i en rokkering så intimsone og bakteriesone blir opprettholdt. Hun forteller videre at det er spesielt skummelt med så små barn når de får omgangssyke med tanke på væsketap. Takk, det holder. Det er bra.
Jeg får innvendige tics der jeg tar fra Frida leka, dypper henne i håndsprit og fører henne ut. Bilstolen må vi brenne og klærne må vi fryse ned. Spesielt når jeg vet at gutten som var inne før henne kom slepende med snørrklysene etter seg og antageligvis rulla rundt på samme matte og klimpret maracas på flimmerhårene.
Den trygge smilende meg klarer å ha en viss ironisk tone på det, moren min var med en gang og foreslo å gi Frida en leke fra kurven på venterommet - der stoppet min ironiske distanse.
tirsdag 2. februar 2016
Hvorfor sa dere ingenting?
Rett etter fødsel blir jeg bedt om å stå opp for å gå på toalettet. Ettersom jeg har fått epidural må jeg opp. I det jeg setter meg opp på senga kjennes det ut som om brystet mitt ligger igjen på puta. Jeg hadde mistet en del blod. Det kjennes som om den største angsten i livet mitt har tatt plass rett bak brystbena. Jeg er totalt utmattet etter 25 timer på beina og topper det hele med enorm panikk og redsel under siste del av fødselen der babyen henger fast med skulderen, jeg må klippes og jeg mister blod.
Det søkker i meg da legen som syr meg spør med høy puls om det var et sår i morkaka. Da forstår jeg at det kommer mye blod de ikke vet hvor kommer ifra.
Jeg reiser meg opp, det er tung å puste og jeg blir støttet av to små jordmødre som rekker meg til skulderen. Skal disse to klare å holde meg igjen -når- jeg seiler om? Det var så umåtelig langt å gå til toalettet som lå 5 meter fra senga. Idet jeg satt meg på toalettet gikk hele verden rundt hodet mitt. jeg ble livredd og tok spenntak i veggene på begge sider av meg og ropte om hjelp. Hva nå de kunne hjepe med, der jeg satt med mine gode og drøye kilo, fullstendig blåst og tom for energi. De trillet senga mi til døra slik at jeg kunne ha en "pit-stop" fra doen til rommet mitt.
Jeg gikk i lav høyde mot senga, med hodet først og tryna med fjeset først ned i senga. Fullstendig forvirret. Ettersom jeg ikke klarte å gå på do måtte jeg få et kateter. Det var et evig stress på fødeavdelingen denne dagen. Jeg spurte om jeg kunne få ligge litt på rommet og hvile fordi verden gikk rundt meg, og jeg orket ikke tanken på å bli trillet korridor etter korridor inn på barse. Jeg fikk til svar at de måtte vaske ut stua så jeg måtte flyttes med en gang.
Fire timer etter fødsel blir jeg dytta i en seng som delvist låste det ene hjulet konstant slik at senga tverret ned hele gangen. Jeg ba de om å kjøre sakte fordi det gikk trill rundt. Jeg var lovet enerom, endte opp på dobbeltrom med en annen nyforløst kvinne av det positivet slaget med mye på hjertet. Jeg ville bare hjem til senga mi uten babyen, jeg ville bare gråte, sove og få orden på horisonten igjen.
På barsel kom også det evige maset om å gå opp på do. i lav høyde med armene subbende i bakken gikk jeg til toalettet, med tilsyn av en stakkars barnepleier. Jeg er vanligvis et ryddig menneske, men denne dagen etterlot jeg toalettet med blod overalt. Jeg gråt og beklaget meg, men ble heldigvis møtt av et vennelig fjes. Hvis ikke hadde jeg antageligvis hoppet ut vinduet.
De neste dagene på barsel skulle jeg altså sitte og ta meg sammen hver gang barnepleier og jordmor kom innom. Jeg kom med unnskyldninger om hvorfor jeg ikke orket å følge babyen min til legen, selvom de forstod det skammet jeg meg så inderlig. Jeg klarer jo ikke ta vare på dette barnet. Jeg turte ikke si til noen hvordan jeg hadde det - for jeg trodde jeg var alene i verden om dette. Alle andre på barsel smilte og lo i gangene, men når jeg tenker meg om så gjorde igrunn jeg det og.
De neste to ukene gikk jeg i en svimmelrus med armene foran meg og støttet meg til alt mulig. Jeg støttet meg langs veggen i leiligheten, langs kjøkkenbenken, jeg hang i kjøleskapsdøra, jeg stod og gråt på verandaen imens jeg holdt meg til rekkverket - livredd. Jeg turte ikke gå ut av huset i fare for å møte noen jeg måtte prate med, fordi jeg var så svimmel - og fordi jeg fikk så dårlig samvittighet når jeg fikk beskjed om å nyte tiden.
De første ukene etter fødsel kunne jeg ikke forstå hvorfor ingen sa noe om dette. Eller hvordan folk får hverdagen til å fungere - mitt liv bestod i å amme og å grue seg til å amme - og slik trodde jeg det kom til å være for alltid.
Jeg fikk ikke til å amme uten smerter. Idet jeg var ferdig med å amme satt jeg i 2 timer og gruet meg til neste runde med amming. I tillegg fikk jeg printet inn hvor skadelig det var å gi erstatning av mennesker som antageligvis bare mente det godt. Jeg var så i kjellern.
En dag fikk jeg prate med en helsesøster med psykiatri i grunnen. Hun snakket med meg og fortalte meg hvordan jeg hadde det - hvordan vet hun alt dette tenkte jeg. Jeg er jo alene om dette? - Helt til jeg forstod at hun møter "sånne som meg" hver dag.
Det er normalt at det er tungt å bli mamma - ihvertfall når man har et følelseregister ut av en annen verden fra før. Hver dag har jeg hatt dårlig samvittighet fordi jeg ikke nyter tiden nok. At jeg ikke er blid nok. At jeg er utakknemlig. Helt til jeg snakket med denne helsesøsteren som forteller meg at de fleste har det sånn. - men hvorfor er det ingen som sier noe? Jeg forstår at det er en enorm omveltning å få barn, men jeg syns ikke det har vært det verste.
Jeg syns alle undertrykte følelsene har vært det verste. Jeg har ikke turt å si til noen hvordan jeg har det fordi jeg har tenkt at da kommer barnevernet og henter barnet mitt. For det er det man leser om i avisene, at de kommer og knakker på døren uten grunn, men det er så absolutt ikke sånn.
Allerede etter èn samtale med helsesøster føler jeg meg normal igjen. Jeg kan gå med rak rygg og bære barnet mitt fordi jeg vet at det skal være sånn - det tar tid å komme tilbake i form, fysisk og psykisk. I tillegg kom denne kloke helsesøsteren med de fineste ordene noen noen sinne har sagt til meg: Du er en unik omsorgsperson, fordi du vet hvordan det er å ha det vanskelig.
Det er slik det er å få barn.
Det søkker i meg da legen som syr meg spør med høy puls om det var et sår i morkaka. Da forstår jeg at det kommer mye blod de ikke vet hvor kommer ifra.
Jeg reiser meg opp, det er tung å puste og jeg blir støttet av to små jordmødre som rekker meg til skulderen. Skal disse to klare å holde meg igjen -når- jeg seiler om? Det var så umåtelig langt å gå til toalettet som lå 5 meter fra senga. Idet jeg satt meg på toalettet gikk hele verden rundt hodet mitt. jeg ble livredd og tok spenntak i veggene på begge sider av meg og ropte om hjelp. Hva nå de kunne hjepe med, der jeg satt med mine gode og drøye kilo, fullstendig blåst og tom for energi. De trillet senga mi til døra slik at jeg kunne ha en "pit-stop" fra doen til rommet mitt.
Jeg gikk i lav høyde mot senga, med hodet først og tryna med fjeset først ned i senga. Fullstendig forvirret. Ettersom jeg ikke klarte å gå på do måtte jeg få et kateter. Det var et evig stress på fødeavdelingen denne dagen. Jeg spurte om jeg kunne få ligge litt på rommet og hvile fordi verden gikk rundt meg, og jeg orket ikke tanken på å bli trillet korridor etter korridor inn på barse. Jeg fikk til svar at de måtte vaske ut stua så jeg måtte flyttes med en gang.
Fire timer etter fødsel blir jeg dytta i en seng som delvist låste det ene hjulet konstant slik at senga tverret ned hele gangen. Jeg ba de om å kjøre sakte fordi det gikk trill rundt. Jeg var lovet enerom, endte opp på dobbeltrom med en annen nyforløst kvinne av det positivet slaget med mye på hjertet. Jeg ville bare hjem til senga mi uten babyen, jeg ville bare gråte, sove og få orden på horisonten igjen.
På barsel kom også det evige maset om å gå opp på do. i lav høyde med armene subbende i bakken gikk jeg til toalettet, med tilsyn av en stakkars barnepleier. Jeg er vanligvis et ryddig menneske, men denne dagen etterlot jeg toalettet med blod overalt. Jeg gråt og beklaget meg, men ble heldigvis møtt av et vennelig fjes. Hvis ikke hadde jeg antageligvis hoppet ut vinduet.
De neste dagene på barsel skulle jeg altså sitte og ta meg sammen hver gang barnepleier og jordmor kom innom. Jeg kom med unnskyldninger om hvorfor jeg ikke orket å følge babyen min til legen, selvom de forstod det skammet jeg meg så inderlig. Jeg klarer jo ikke ta vare på dette barnet. Jeg turte ikke si til noen hvordan jeg hadde det - for jeg trodde jeg var alene i verden om dette. Alle andre på barsel smilte og lo i gangene, men når jeg tenker meg om så gjorde igrunn jeg det og.
De neste to ukene gikk jeg i en svimmelrus med armene foran meg og støttet meg til alt mulig. Jeg støttet meg langs veggen i leiligheten, langs kjøkkenbenken, jeg hang i kjøleskapsdøra, jeg stod og gråt på verandaen imens jeg holdt meg til rekkverket - livredd. Jeg turte ikke gå ut av huset i fare for å møte noen jeg måtte prate med, fordi jeg var så svimmel - og fordi jeg fikk så dårlig samvittighet når jeg fikk beskjed om å nyte tiden.
De første ukene etter fødsel kunne jeg ikke forstå hvorfor ingen sa noe om dette. Eller hvordan folk får hverdagen til å fungere - mitt liv bestod i å amme og å grue seg til å amme - og slik trodde jeg det kom til å være for alltid.
Jeg fikk ikke til å amme uten smerter. Idet jeg var ferdig med å amme satt jeg i 2 timer og gruet meg til neste runde med amming. I tillegg fikk jeg printet inn hvor skadelig det var å gi erstatning av mennesker som antageligvis bare mente det godt. Jeg var så i kjellern.
En dag fikk jeg prate med en helsesøster med psykiatri i grunnen. Hun snakket med meg og fortalte meg hvordan jeg hadde det - hvordan vet hun alt dette tenkte jeg. Jeg er jo alene om dette? - Helt til jeg forstod at hun møter "sånne som meg" hver dag.
Det er normalt at det er tungt å bli mamma - ihvertfall når man har et følelseregister ut av en annen verden fra før. Hver dag har jeg hatt dårlig samvittighet fordi jeg ikke nyter tiden nok. At jeg ikke er blid nok. At jeg er utakknemlig. Helt til jeg snakket med denne helsesøsteren som forteller meg at de fleste har det sånn. - men hvorfor er det ingen som sier noe? Jeg forstår at det er en enorm omveltning å få barn, men jeg syns ikke det har vært det verste.
Jeg syns alle undertrykte følelsene har vært det verste. Jeg har ikke turt å si til noen hvordan jeg har det fordi jeg har tenkt at da kommer barnevernet og henter barnet mitt. For det er det man leser om i avisene, at de kommer og knakker på døren uten grunn, men det er så absolutt ikke sånn.
Allerede etter èn samtale med helsesøster føler jeg meg normal igjen. Jeg kan gå med rak rygg og bære barnet mitt fordi jeg vet at det skal være sånn - det tar tid å komme tilbake i form, fysisk og psykisk. I tillegg kom denne kloke helsesøsteren med de fineste ordene noen noen sinne har sagt til meg: Du er en unik omsorgsperson, fordi du vet hvordan det er å ha det vanskelig.
Det er slik det er å få barn.
Abonner på:
Innlegg (Atom)