Det absolutt vanskeligste med å bli mamma er at man skal leve etter at man alltid er: Større, sterkere, klokere og god. Jeg, som har valgt å anlegge nervene mine en god meter utenfor egen kropp, har tidvis problemer med det. Det er utallige situasjoner jeg ser for meg i hodet at jeg slipper barnet mitt, Frida, i fritt fall fra strake armer og løper fra situasjoner.
Seneste situasjonen, eller situasjonene - da de kom tett som haggel, var da samboeren min og jeg bestemte oss for å ta en skogstur. Jeg valgte ut en tur som endte opp ved et tjern, for tenk så kos a gitt. Det blir ikke mer kos enn det. Sånn i ettertid ser jeg at en tur på butikken med dekning på mobilen og en trygg avstand til hjemmet er mer kos
Det starter allerede på vei oppover, etter at jeg fire fem ganger tror at jeg har punktert bilen - noe som i utgangspunktet ikke er et problem ettersom jeg har veihjelp. Jeg velger allikevel å hause dette opp for å sette standarden. Idet vi parkerer og går et par meter bort fra bilen, og har rukket å sjekke om bilnøklene er i den forseglede lommen atten ganger oppdager begge oss - at her var det ikke dekning. Det er ikke dekning der og det blir ikke bedre dekning de 5kilometrene vi skal inn i skogen.
Allerede her må jeg begynne på mantraet mitt "større, sterkere, klokere og god" samtidig som jeg i en slags kano inni meg synger/stammer " nå dør vi hele gjengen og ingen kan redde oss, det er ikke sikkert at noen savner oss første uka engang." Hvis man legger merke til alle de sinnsyke tankene som streifer igjennom hodet til stadighet, så kan man fort skjønne hvorfor det er godt å legge seg nedpå på kveldene.
Jeg må forsøke å holde maska og like så greit verdigheten i samme slengen og lirer ut kommentarer som "dette var deilig" og "jøss, det er HELT stille her" - imens jeg egentlig savner den traffikerte hovedveien vi bor ved. idet jeg er iferd med å løsne opp ser jeg kubæsj samtidig som vi hører bjeller, samtidig som samboeren min sier at dette må være kuer. Jeg står på mitt og mener at dette er sauer med veldig dårlig mage - og veldig store bjeller.
Etterhvert oppdager jeg at dette er kuer, store kuer - kuer som ikke går av veien for en porsjon ekstra "meddasmat". Heldigvis har Frida sovnet i vogna og merker ikke at moren småtakter forbi kuene, baklengs imens hun kjefter på faren hennes om ikke å gå nærmere kuene. "Ikke terg dem". For guds skyld. Ikke.
Heldigvis er hoggormsesongen over, med mindre det er en og annen seig jævel igjen. Jeg velger å tro at det finnes en Olav Thon blandt hoggormene også.
Etterhvert kommer vi frem til tjernet, langt fra telefondekning og annen trygghet. Vi setter oss til på en benk, jeg med Frida på fanget - samtidig som jeg ser barenefar i sidesynet, raslende med en pakke kjeks, lokkende på en skokk ender. Prøver han å gjøre det slutt, eller hva er det. Har han meldt oss på dykkerkurs i samma slengen ?
Jeg sender et dødens blikk, bak masken der jeg tydelig er større og sterkere - men litt mindre klokere og god. Blikket blir ikke motatt, da barnefar er for opptatt med å mate ender fra henda og veldig opptatt av å vise Frida hver minste detalj. Imens jeg er mest opptatt av å brainstorme hvor mye sykdommer stokkender kan smitte oss med? Er fugleinfluensaen like aktuell nå, som for veldig mange år siden? - samtidig som jeg smiler og ler.
Multitasking. Det er så deilig å være på tur.
