Jeg er en 21 år gammel jente som er samboer med Gjermund, en 24år gammel gutt med diabetes type 1. De to, nesten tre årene vi har vært sammen har jeg fått noen opplevelser med diabetes jeg for det første aldri hadde trodd jeg skulle oppleve, og for det andre som jeg aldri hadde trodd hadde noe med diabetes å gjøre.
Da jeg var liten fikk jeg høre at personer med diabetes ikke kunne kjøre buss, Hvorfor det? spurte jeg pappa - Hva er farlig med å kjøre en buss når man bare har sukkersyke? - neei, svarte pappa, de kan jo besvime og dra bussen rett av veien. Jeg skjønte absolutt ingenting, er det ikke bare det at de ikke kan spise sukker? Idag derimot, så forstår jeg det.
Gjermund overnattet hos meg en helg. En natt våknet jeg av meg selv og var urolig, jeg fikk ikke sove mer, Gjermund var også våken og jeg førte samtale med han og spurte om vi skulle se på litt webtv. Jeg satt dataen på fanget hans og satt på en serie. Jeg merker han er varm, men kobler ikke dette med noe. Plutselig begynner han å hikste, og slå armene rundt seg slik at han kaster dataen avgårde. Jeg skvetter, jeg fatter ikke hva som skjer, hva skal jeg gjøre??
Han besvimer og ligger med et slags epileptisk anfall i senga, og hyler. jeg trer på meg en morgenkåpe på tvers og løper ut i stua og skriker et hysterisk skrik til faren min så han står i senga, -" Gjermund har besvimt, jeg vet ikke hva som skjer, du må komme!" - Han forstår naturligvis ingenting, men kommer omtåket inn i rommet sammen med mamma og vi ser at Gjermund har fått en blålilla farge i ansiktet, han har kastet opp og svetten spruter. Jeg er livredd, pappa og mamma også.
Der stod jeg, hjelpesløs, i sjokk og var redd for at han kom til å dø, eller kom han til å bli hjerneskadet? - jeg hadde aldri sett inn i et så tomt blikk på en så frisk gutt. Pappa spør meg om jeg vet hva han trenger, er det insulin, er det sukker? - Det er definitivt sukker. Jeg løper opp i panikk for å hente en tube honning, mens pappa ringer ambulanse.
Jeg kommer ned og får lagt han i stabilt sideleie, men han kaster seg rundt og vil reise seg, han har ikke kramper lenger, bare et veldig veldig tomt og skremmende blikk. Jeg sitter omtrent oppå han for å holde han i ro mens jeg smører honning på leppene hans og ber han sleike på leppa si.
Akkurat nå sitter jeg og kjenner på hva jeg faktisk kan mestre, et utrolig instinkt om å ordne opp og hjelpe til. Jeg prater til han beroliggende og prøver hele tiden å få han til å holde øynene oppe og se på meg. Han skjelver, jeg spør om han er redd, om han er uvell. Jeg forteller tohundre ganger at nå kommer snart ambulansen.
Etter 7 minutter som føles som en evighet kommer to rødkledde menn med høye kneløft inn i rommet med hver sin koffert. For en utrolig lettelse. Det rusher gjennom kroppen, panikk, glede, redsel, En god blanding av alle følelser kroppen min innhar.
Mens ambulansepersonell jobber inne på rommet med å finne blodårer trer jeg av som omsorgsfull og går i stua, legger meg med hue ut av verandadøra, bena høyt oppetter sofaen og ligger i sjokk. Hva var det som nettopp skjedde?
De setter sukker rett i blodet, han kviknet plutselig til. Det var så sprøtt å se, jeg som følte han var litt kvikk, og plutselig kom det liv tilbake til øynene. Han skjønte selvsagt ingenting, selvom han merket at det hadde vært noe aktivitet da han hadde munnen full av sår, etter å ha biti seg selv, og sår på henda siden ambulansepersonellet ikke fant blodåre med en gang.
Det roer seg, ambulansen drar, han sovner og jeg har kroppen fullt av så mye adrenalin at jeg bare må ut, ut og gå, ut og gråte. Ettervirkningene kommer når adrenalinet har forlatt kroppen og jeg sitter over do og brekker meg. Alle musklene i hele kroppen slappet av på en gang for første gang på 5 timer. For en rar følelse...
