Nå har det hvite gullet kommet.

Hvert år har det blitt en slags sadistisk tradisjon at samboeren min og jeg tar en tur på langrennski.Jeg liker det jo, men jeg mestrer det overhode ikke. - Og nei, trening gjør faktisk ikke mester. Ikke med mitt humør.

Det starter allerede da jeg står i heldress, bøyer meg for å knyte skiskoene. Jeg glemmer å dra opp skrittet på dressen og står på en måte fremover med følelsen av å ha en hånd på hver skulder som presser meg opp og bakover, imens  armene får null utslag fordi  hele dressen sitter fast under rompa. Det er så deilig med heldress, man kan liksom bare dra den på seg og gå ut.  - Ingen fortalte om hvordan det var å få knyti på seg skisko uten evnen til å kunne bøye seg.

Idet vi går ut av døra for å hente skiene blir det en slags dans med døden hele veien bort til bodene, Skisko er visst ikke laget for å spankulere med.

Vi hiver skiene i den altfor dyre skiboksen til samboeren min, som jeg forøvrig også er sur på når vi skal ut på tur. Alt og alle er irriterende, men jeg er hel og herlig. Selvfølgelig. Vi parkerer på en parkeringsplass, det var umåtelig mye folk der.Jeg er igrunn såpass sur at det ikke gjør meg noe, selvfølgelig irriterer de meg, men det hadde de gjort uansett.

Vi ser om det er noen løyper der, det er det selvfølgelig ikke, men det er kjørt slik at man kan stå der. Jeg bærer skiene bort og femti meter inn i løypa for å slippe den første nedover bakken. Selvom å få en hjerneblødning i starten av løypa må jo igrunn være bedre enn å få det femti meter inn i skogen. Da risikerer du å bli kjørt på en slags slaktetralle som et kjøttstykke i oppoverbakke imens  ambulansepersonell sklir og i verste fall velter den tralla så du bare garantert blir hjernedød en gang for alle. Det er så deilig å være i naturen, jeg nyter liksom hvert minutt.

Etter å ha gått  femti meter inn i løypa har jeg såpass høy puls at jeg må åpne jakka og  røske av meg vottene, det skal altså ikke mer til. Jeg spenner på galskapen og begynner å gå og får til stadighet et slags kast på stavene og hiver de en sirkel for å prøve og ikke vælve ute i skogen. Imens jeg sier "uhaa" "æææ" "FAEN" i et par hundre meter, så sier samboeren min at han hadde ikke smurt skiene, fordi han ikke gadd å finne frem smøring bare for denne turen, men det gjorde ikke noe fordi jeg hadde fjellski som var så stabile og gode å gå med

Nei, takk skal du ha. Nå er vi altså der igjen, vi tilegner gjenstander egenskaper og meninger. De skiene er ikke stabile når jeg ikke er stabil. jeg burde ha borrelås og klister uansett når jeg skal ut på ski.

Til stadighet hører jeg folk bak meg, folk vi ikke engang så på parkeringsplassen men som plutselig passerer oss som om de skulle slekta på Northug. For hver gang jeg hører disse surner jeg og karrer meg til siden, når jeg har mulighet. De har en tendens til å komme idet jeg skal opp en bakke - eller over en hump som min samboer kaller det. Jeg så faenskapet komme bak meg, med en slags drapsposisjon på stavene, godt ut til siden slik at vi stakkarene som blir forbigått må dukke og kaste oss ut i lyngen. Når han er to meter bak meg prøver jeg å gå smidig opp denne humpen, men sklir med de stabile skiene mine, forskræver meg - rekker å gå til personlig angrep på min samboer for å så samle bena til siden og smile bekvemt til drapsmaskinen som passerte meg.

Av en eller annen grunn følte jeg etter en halvtimes tid at jeg fikk litt dreisen på det, jeg strålte litt bak all redselen. Helt til samboeren min skulle benytte seg av det gode humøret mitt og sa, bøøøy i knerne, eenda lenger ned, eeenda lenger ned. Eeeeeeeenda lenger ned. Til slutt stod jeg i en slags driteposisjon og jeg vet ikke riktig hva de  som kom bak meg syns om at jeg så ut til å drite i sporet rett før de kom, men jeg fikk iallefall godt driv.

Såpass godt driv at jeg ikke lot merke til at det kun ble is under meg, tok overbalanse slo stavene en runde og landa på knerne i isen med terne i en sånn hissig 90 grader. Min første reaksjon når sånt skjer er å grine. Jeg aner ikke hvorfor , for å forvente trøst av tåkefyrsten jeg går sammen med er jo i overkant. " opp igjen" sier han kjekt. jeg står på kne, stavene mine står fast i bakken så jeg har armene til værs. Ja hva faen hadde du trodd får jeg lyst til å si, - trodde du at jeg skulle bli sittende her med armene over hodet til de sovna og datt i fanget på meg? 

Etter at jeg har truet med å drepe han og knekke skiene i to spør han om jeg behøver hjelp og strekker en hånd. Neida, jeg liker utfordringer. Jeg elsker å kjenne at livet lugger og at jeg kan mestre å komme meg opp  alene. Selvfølgelig må du hjelpe meg opp, ellers dør vi her begge to. Du blir slått ihjel og jeg fryser ihjel. Sånn må det bli.

Jeg kommer meg omsider opp, Får klaget og sutret noen hundre meter til, helt til vi snur og skal hjem. Da kjenner jeg at jeg begynner å få vannblemmer på begge hælene, så da surner jeg av det og.

Typisk.

Det kommer til å bite deg i rævva

Stadig vekk byr tankene mine på positivitet - jeg bjuder på,  jeg er villig til å prøve nye ting og like stadig som jeg bjuder på - så biter det meg, eller formelig glefser meg i rævva.

Setningen som skulle prege resten av uka mi var at jeg satt litt på korsryggen i sofaen, understimulert, hyperaktiv og sa følgende til min samboer som driver med kiting, eller drage som jeg liker å si for å ydmyke han.  " Jeg skulle ikke kjøpt meg slalomski og prøvd å stått bak deg når du kiter a' ?"

Idet jeg sa det og fikk min samboers fulle oppmerskomhet, så gav jeg megselv hakeslepp og tenkte bare, neineinei - spol tilbake, hopp over, ikke legg merke til. Å foreslå noe som engasjerer min samboer er det samme som å tenne på tjue ufortolla, smugla kinaputter.

Imens  jeg prøvde å smyge meg ut etter dette spørsmålet satt han ved hofta mi som en politihund, klar, engasjert og full av motivasjon.  Her satt jeg altså igang et slags Justin Bieber kaos for å så prøve å lure meg unna, jeg fortjener jo egentlig først å ta stolheisen opp den lengste og bratteste bakken i omegn og bli sittende fast i den  i en times tid, bli livredd, for å så havne på toppen  og bare bli sparka utfor med langrennski og albuebeskyttere.

Pluselig fant jeg meg selv stående i boblejakke, pannebånd og en bråkete goretex bukse inne på Coop Obs, med en samboer som logret og sikla, i tillegg til at jeg måtte vifte vekk ansatte som stadigvekk kom og spurte om jeg trengte hjelp. Det jeg trenger må være et strømhalsbånd til meg selv som kan sette meg på plass når jeg sender megselv på ville veier fordi jeg er på en eller annen form for opptur i livet.

Det var så varmt, stressende og ubehagelig - så å måtte ha en  sportslig 30åring logrende rundt bena mine og prøve å presssse sammen støvlene rundt de kjøttfylte lindgren-legga mine behøvde jeg ikke. Jeg hadde nok med å drapstrue og ydmyke min egen samboer under denne seansen. NEI, jeg vil ikke ha hjelp.

Jeg fikk på meg en støvel og stadigvekk kledde jeg av meg mer og mer, ikke sensuelt - heller i den andre retningen. Rødflammete og med en lukt som minnet om at svettelukten min hadde tatt stripa med deodorant til gissel og nektet den å samarbeide med meg.  Snart hadde jeg svetteringer nede på midja.

Hvorfor skal det være så jævla trangt i en sånn støvel? Etter å ha fått pressa ned pailabbene mine, blokka ut det som går ann og stramma til, kjente jeg at både liktornn, fotsopp og inngrodde tånegler fikk fritt spillerom.  Plutselig fikk jeg panikk. Jeg så for meg at en såpass trang støvler fint kunne klart å gi meg blodpropp og koldbrann. Jeg så også for meg at bena mine dovnet fra storetå og opp til midt på leggen slik at jeg bare kollapset over min egen fot, for å så aldri få følelsen tilbake igjen. Det gjelder å være krisefokusert. I kampens hete og panikk klarte jeg å klore min stakkars samboer i panna som satt på kne foran meg, klar til å løsne støvler umiddelbart idet jeg sa ifra. Det hadde vi nemlig hatt en lang samtale på, faktisk like lang som det er fra Asker til Lier.

Jeg forstår ikke hvorfor en såpass stor støvel skal være såpass smal innvendig.

Jeg fikk like panikk i den støvelen som når tannlegen min har en knyttneve pluss tre borr i munnen på meg. Dette endte selvsagt med at jeg forbannet samboeren min opp og ned , flere ganger. Humøret letta ikke før jeg gikk tre fire meter og så at det var opphørsalg på Jernia.

Etter noen dager med forhandlinger har han ikke sluttet å logre, jeg har surna for flere dager siden. Han tar meg med i en sportsforetning for å se etter ski til meg. Det virker som han har fått seg en ny venn, og jeg en ny fiende. Han har funnet et par grisebillige ski, det er jeg igrunn enig i, men det må være en slags straff mot meg. Jeg prøver å stå med litt knekk i knerne og vikende hake når vi sjekker høyden på de. De må ikke passe.

Damen som jobber her er like logrende og lykkelig som min samboer og omtalte de billige skiene som smale, lette å bruke og medgjørlige. Hvordan i helvette kan en ski være medgjørlig og lett å bruke? - kommer ikke det ann på tilstelningen som er tjora fast oppå disse skiene? Og om det er meg så visst kan de se smale ut under mine  syltelabber, men lette og medgjørlige tror jeg fort de klarer å legge av seg.