Det ble ei helvetes svær jente

03.00 natt til lørdag våknet jeg med  mageknip, jeg gikk flere turer på do uten å få til noe som helst. Før jeg plutselig "fødte" ballongen som var satt inn dagen før. Jeg var inne på sykehuset for å bli satt igang og fikk satt inn en ballong som skulle modne meg for fødsel. Jeg ble fortalt at hvis denne datt ut før 12 dagen etter så var det et veldig godt tegn.

Allerede her startet prøvelsen for meg, som ikke har tillit til andre enn meg selv og såvidt nok det. Jordmor ringte bort til legen som skulle sette inn denne ballongen  hvorpå det første hun sier når han tar telefonen er " Hvem er du?". Han var nemlig ny, og han hadde hun aldri hørt om før. Så betryggende, og enda mer betryggende da jeg så han. Ettersom jordmor aldri hadde sett han før begynte jeg å studere kortet på brystet hans allerede på 10 meters avstand for å finne ut om han var slakter, lærling eller om han faktisk var lege.

Etter å ha  ligget som en stranda hval på en gynekolog-stol i en times tid imens han fiklet med kalde metallredskaper der han var på sparebluss med glidemiddel ble han avbrutt av en vakumforløsning. Da han kom tilbake sa han " beklager at du måtte vente" hvorpå jeg svarer at det går bra. Hvorpå han igjen svarer "Det går bra med henne og". Igjen fikk jeg fremstilt meg selv som et ydmykt menneske med omtanke for andre.

Ballongen hang i en gummislange som var teipet til låret mitt. Jeg ble så varm når jeg skjønte at det snart ville bli baby at jeg formelig taktet rundt i leiligheten med føden på tråden og  med en ballong som slo meg på innsiden av leggene. Riene kom jevnt og trutt, ikke veldig smertefulle - men ettersom jeg hadde høye tanker om megselv så antok jeg at dette barnet kom til å skli ut som en sel. Jeg stønnet litt ekstra og støttet meg langs veggene i leiligheten i håp om at jordmor over telefon skulle forstå hvor langt jeg var på vei. Vi reiste til sykehuset for en undersøkelse.

Her møtte vi en "fresk" jordmor jeg klarte å ydmyke umiddelbart ved å spørre om hun var lege. Det hørtes ut som at jeg kun hadde tiltro til leger. Hun undersøkte meg og fant ut at jeg hadde 3cm åpning, så vi var igang, men det kunne ta tid. De neste syv timene gikk jeg i ring inne på et rom med prekestol imens blivende pappa lå halveis oppi sykehussenga og ikke skulle være til bry. De ubehagelige riene begynte å gå over til harde smertefulle rier. Jeg begynte å miste motet ettersom dette drøyet ut og jeg følte vi aldri kom i mål. Jeg gikk for å spørre om smertelindring, akkurat da var det vaktskifte og jordmoren som kom inn på rommet var det nærmeste jeg har kommet en engel. Idet hun åpnet døra og kom inn begynte jeg å gråte, helt i oppløsning. Der kom min trygghet.

Plutselig kommer det en ung lege inn og skal undersøke meg for om de kan ta vannet mitt. Eller,  inn kommer det en ung lege og putter hele underarmen inn i meg og løfter meg opp med armen sin før hun sier på norsk-islandsk at "jeg tror vi kan ta vannet ditt". Nå var vi igang.

Jeg fikk tildelt fødestue, en veneflon på hver hånd og skulle få drypp for å få fart på riene. Hittil hadde jeg gått rundt med strømapparat festet i ryggen og magen som skulle virke lindrene, imens blivende pappa kunne ta det med ro og bare stryke meg på ryggen, men herfra og ut ble han ikke arbeidsledig. de neste 10 timene skulle han måtte stå på kne foran meg med en varmepose og dytte opp i magen, samtidig som han skulle ha dyttet på ryggen samtidig - samtiidig som han  skulle få høre hvor umåtelig talentløs han var med varm rispose.

Det begynte å bli så heftig som jeg aldri trodde det kom til å bli. Ikke smertefullt, men heftig.

Imens jeg stod på alle fire i en fødeseng og ropte noen rop ned i dyna jeg aldri har hørt megselv rope før satt blivende pappa på korsryggen i stolen på siden og  fleska til med ordspill og andre festligheter så barnepleiere og jordmødre lo og moret seg. Jeg tror tilogmed han klarte å klemme inn at han var så øm under føttene etter å ha stått så mye. Hadde jeg ikke hatt et hue i spenn og syre kasta opp i tissen så skulle jeg hengt meg opp i det, men jeg hadde nok med megselv.

Når jeg var 6 cm åpning og det kom et nytt skift med jordmor som begynte å prate om alle timene som var igjen. Da valgte jeg å heisedet hvite flagget og be om epidural. Jeg turte egentlig ikke ta det, men ettersom de tilbød seg regnet jeg med at de hadde trua på at jeg ikke ville bli lam.

Jeg tror jeg aldri har blitt så glad for å se en grønnkledd dame i hele mitt liv. Hun fortalte meg hva som skulle skje og at når jeg fikk en ri måtte jeg sitte fullstendig i ro og si i fra til henne. Jeg satt på senga og holdt blivende pappa i henda, under riene klemte jeg nævene hans til størrelse med en finger.  Etter at epiduralen var på plass begynte ballet, fra å kun kjenne smerte kjente jeg kun nedpress.

Jeg stod med bena i kors, hang over prekestolen og greip etter jormod imens jeg sa sa til jordmor at "Nå klarer jeg ikke holde igjen, nå kommer hu ut av rompa mi". Jormor følte tydeligvis at hun hadde kontroll på situasjonen ettersom hun satt på en krakk og strikket en genser, drakk kaffe og svarte " Neimen så fint da, Maria!" At hun ikke hang seg opp i at jeg sa at den ungen var på vei ut rompa mi er spesielt. Jeg ville sjekka.

 Herfra og ut tok kroppen full kontroll og presset for meg, jeg hadde ikke kontroll på noe som helst. Det var som å kaste opp, bare at nedover. Kroppen ville ha henne ut, men det var ikke klart enda.

Så her står jeg med mine godt over hundre kilo, i en altfor høy fødeseng på alle fire og roper ned i en dyne, med en juiceboks i ene hånda , i sykehusskjorte, nettingtruse og litt for små sokker imens kroppen lever sitt eget liv og slipper ut både avføring og vann. Sistnevnte merker jeg egentlig ikke noe til før det kommer en emmen lukt av folkemøkk i rommet og jordmor kommer med en varm klut. Blivende pappa måler blodsukkeret sitt kontinuerlig, da  følelsen av snart å bli pappa er skremmende lik føling.

Plutselig forstår alle i rommet at det begynner å haste på å få ut monsterungen, alle  med unntak av meg som har lagt meg til på ryggen, i åpen  sykehusskjorte  som en nyttårskalkun. Jeg åpner øynene og ser plutselig  at rommet er fyllt med 5 mennesker mer enn når jeg hadde øynene åpne sist. Jeg ligger med bena i spenntak og presser, imens en jordmor sier at "hun er jo sterk som en okse". Der og da var jeg så på bristepunktet, etter 25 timer oppe på bena at jeg slang ut ett takk for det. Når jeg tenker etter så tror jeg at jeg aldri har vært våken i 25 timer i strekk, så at jeg nå ligger på en benk og fiser, tisser og driter på megselv uten å bry meg er igrunn ikke så pussig.

Etter et par press og en kommentar om at " hun har ikke mye hår hun jenta deres" begynner blivende pappa å hulke og  jeg rekker ikke føle så mye om det før legen som kom inn i rommet gir meg tre klipp av det som føles ut som en sløv saks hun har hatt liggende på verandaen til kjøling. Så etter tre " au, au, au - kan du gå vekk", et hode i spenn i åpningen i påvente av en ri som drøyet med å komme for første gang på 25 timer kom en helvetes svær jente, som Kjell Bjarne ville ha sagt det.

Det ble rett så mye mer heftig enn jeg hadde trodd. Da jeg satt i halvsvime på senga fordi jeg måtte opp etter fødsel sa jeg klart og tydelig at  selvom jeg har født et barn,så kjører jeg fhaen ikke oslofjordtunnelen fordet! En kommentar ingen andre enn min samboer og jeg skjønte.

Som alle har sagt gjennom graviditeten "Når du får jenta di på brystet så er alle smerter glemt." Niks, for da skal du begynne å amme, du skal amme så tett og du skal ikke gi deg før brystknoppene ser ut som to åpne sår.

O 'sterke kvinne

Kvinner forteller om en kraft som kommer fra ingensteder som trår til under fødsel, man blir føde-kvinnen og man kan takle -alt-. Jeg blir mer og mer i tvil etter at jeg tillot meg å grine på nesa etter at jordmor satte blodtrykkapparatet strrramt på og var i ferd med å pumpe armen min sønder og sammen imens jeg satt og pustet rolig og avbalansert gjennom nesa i fare for å få noen skumle utslag på blodtrykket.

Jeg er overhode ikke redd for å føde. Logisk smerte kan jeg tåle, selvom jeg antageligvis kommer til å få meg en på tryne under fødsel. Jeg regner med at det jeg ser for meg er vondt, er ti reiser verre når man ligger i en slags dans med døden i en 30 år gammel sykehuseng i nettingtruse og roper "mamma" og forsøker å ete opp blivende barnefar.

En natt la jeg meg med noe jeg antar  var en nerve i klem i skulderen. En syk smerte som satt inni skulderen og strålte ut i fingerne slik at jeg ikke klarte å gripe med hånda. Jeg legger meg i fosterstilling i senga og furter, sammen med furtinga kommer en meget, meget lav smerteterskel. Skulderen jeg har gått med i hele dag begynte å overta meg.  Blivende barnefar sitter ute i stua med høretelefoner på hodet, langt langt inne i dataen. Jeg roper på han. Han svarer ikke. Jeg tar fart fra magen og roper som om jeg er i ferd med å dø. Han kommer forvirra inn i rommet og jeg forteller at jeg har så vondt i armen samtidig som jeg brister i en slags syns-synd-på-megselv-gråt. Han ler, fordi han forstår ikke at jeg er seriøs. Jeg kliner til han i låret.

Videre utover natten prøver jeg å puste meg gjennom smerten, Jeg tar ibruk alt jeg har lært på de ørten mindfulness-kursene jeg har gått på. Jeg fokuserer på stortåa mi imens jeg puster. Smerten blir borte og jeg slokner. Våkner umiddelbart etter 10 minutter med knipeskader i munnen.  Jeg bråreiser meg fra senga så jeg omtrent besvimer, sier faen såpass høyt at samboeren min også skal våkne og lide sammen med meg.

Han kommer ut i stua etter meg og spør om vi ikke bare skal dra på legevakta så jeg får sovet. Han tror antageligvis at det har klikket for meg fordi det som møter han er en gravid, halvfet kvinne som stressgår i ring, naken og hylgråter og sier at hun ikke orker mer med en pose med fryste erter på skulderen. "NEI!" Jeg skal da ikke på noen legevakt, for det første er det smekklås på den sjuke legevakta, og det kan jeg ikke forholde meg til med min klaustrofobi, og for det andre er jeg jo fødekvinnen, jeg må jo klare å stå i dette.

Jeg valgte og ikke sette pris på alle forslagene han kom med og ba han gå og legge seg. Jeg googlet i et kvarter om paracet kunne være farlig for barnet før jeg brå-åpner soveromsdøra skrur på lyset og sier at vi må på Statoil og kjøpe paracet med gråten i halsen.

Jeg er ikke fødekvinnen, foreløpig.

En tikkende bombe

De første ukene av graviditeten skjønte jeg ikke hvorfor alle mente at man ble et monster, for jeg merket ingenting. Vel har jeg sivet ut sure stikk og verbalt knebla samboeren min gjennom fem år, så kunne det bli så mye verre? Når jeg allerede er et monster.

Se det kunne det. Etter uke 17 ble jeg en tikkende bombe. Jeg har alltid vært lettrørt og  grått av tvprogrammer, det rant et par tårer idet et barn ble født på fødeavdelingen på tv som jeg tørket vekk. Nå er det ikke sånn lenger. Ser jeg en fødsel nå så går jeg rett over i en hysterisk krampegråt, en slik gråt jeg gråt da ponnien min ble avlivet. Den gang med god grunn, nå med hormoner som grunn.

Jeg ser megselv utenifra sittende i bilen og kjøre på E18, jeg får øye på et rådyr som ligger fredelig i gresset. plutselig får jeg en klump i halsen og går rett i krampegråt bare på tanken av hvor vakre dyr som finnes, deretter går jeg over i en annen tankebane der jeg begynner å spinne på tanken om "tenk hvis jeg hadde kjørt på det rådyret." Tårene var så ustoppelige at jeg måtte sprette en ny tørkerull med begge henda, imens jeg styrte bilen med bena. I utgangspunktet ville alle blitt lei seg og opprørt om de hadde kjørt på et rådyr, men bare en gravid kvinne som er i ferd med å bli gal måttet stoppe langs e18 med varselblink for å tømme tårekanalene og sette av fem minutter bare for å samle seg.

Andre ganger kan det være jeg bare kaster et blikk på et bilde på veggen, av min avdøde ponny.  Igjen er det greit å felle en tåre og snufse litt i en serviett, men igjen tar jeg det helt ut. krampegråt, jeg må åpne dørene i leiligheten for å få litt frisk luft før jeg henter et badehåndkle og setter meg til i sofen og hulker.  Du kan jo bare tenke deg reaksjonen da jeg fant en kopp det stod "zorro" på, ponnien min sitt navn på Kid. Det raknet fullstendig.

Det er ikke bare tårene som får fart av hormonene, men også sinne. Jeg trodde ikke jeg kunne bli stort mer forbanna, jeg. Ettersom jeg om ikke daglig, men ihvertfall ukentlig har sendt en fjernkontroll i veggen fordi mannen jeg bor med er et håpløst tilfelle. Nå er det ikke bare han som gjør at jeg blir forbanna.

En morgen jeg kler på meg en bukse, så stikker det en lapp i ryggen på meg som jeg aldri har kjent før, men nå stikker den så jeg begynner å slå rundt meg. Jeg brå-åpner døra til soverommet der det håpløse tilfellet ligger og sover, det velger jeg å ha null forståelse for og spør med ute-stemme "HAR DU SETT DEN DINGSEN SOM SPRETTER OPP SØMMER?" Han sier forståelig nok "hææ?", men da jeg står i situasjonen  syns jeg ikke det er forstålig i det hele tatt og tar god fart og smeller igjen døra idet jeg sier "DUST!". Han kan beskyldes for mye, men akkurat den sømspretterdingsen tror jeg faktisk ikke han har tatt, nå som jeg sitter her med sinnet i balanse. Jeg åpner døra igjen og spør med enda høyere ute-stemme " KAN DU STRAMME BHSTROPPEN FØR DET KLIKKER FOR MEG?" han svarer igjen Hæ før han sier ja, og hjelper den tikkende bomba.  Heretter sitter jeg og påpeker hvor jævlig dårlig ånde han har.

Min sindige samboer som av en eller annen grunn holder seg i balanse jevnt over hadde bestemt seg for å kjøpe nye dører til leiligheten. Han spurte meg om hvordan vi kunne unngå at det ble slått hull i døren til soverommet, fordi det var så kjedelig om det skulle bli det med en gang i de nye dørene. Min sindige mann har altså trodd i fire år at hullet i døra kommer av at døra skaller i kommoden som står på baksiden av døra.  Den usindige kvinnen vet innerst inne at det hullet kom da han  viste uenighet, som han aldri igjen har gjort- og jeg så meg nødt til å åpne den døra såpass kjapt at jeg tredde døra innpå kommoden. Dèt er historien til det hullet, kommoden er stort sett uskyldig.

Det er så deilig å være gravid, det er bare å nyte tiden!

Vi skal få det så fint sammen

Når man blir innkalt til første ultralydundersøkelse med mine tanker har man ikke særlig høye forhåpninge. I uke 15 hørte vi fosterlyd hos fastlegen min, jeg var henrykt over kun å vite at det var puls.  I uke 19 skulle vi til ultralyd, vedlagt i innkallingen lå det en brosjyre der det stod hvor lite moro dette kom til å bli.

Det var ingen fare for at jeg skulle komme med hevet hode til ultralyden og tenke YES, her er det fortsatt puls. Igrunn forstår jeg brosjyren for den informerer om at ultralyden er en medisinsk kontroll der de sjekker rund baut. Imens jeg bekymrer meg over om det er puls og om det i det minste er èn arm sitter min samboer og bekymrer seg over om det kunne komme til å bli gutt, for han hadde på følelsen at han kunne takle en jente bedre. Jeg vet ikke hvor han har det ifra, for jeg burde jo være godt nok tegn på at jenter ikke har noe godt i seg.

På venterommet, innerst innerst innerst på sykehuset satt jeg stiv i blikket og prøvde å orientere meg over utganger og hvor jeg befant meg, i tillegg til å stålsette meg på tidenes nedtur inne hos ultralyd-damen.

Samtidig som jeg sitter med gråten i halsen, og kjefter på samboeren min sitter en nybakt tobarnsmor med ett barn på brystet og en annen i en vogn. Hun har tydeligvis  presset så hardt under fødsel at begge de sosiale antennene hennes har spretti av. i den 200meter lange gangen må hun sitte ved siden av meg og stressvugge barnet i vognen, hver gang hun triller frem vognen  kakker hun meg i kneet, hun ser hun gjør det, men hun orker antageligvis ikke å forholde seg til det. Ettersom barnet hun har stroppet fast til magen begynner å hyle til stadighet, hvorpå hun på en trøstende måte sier SHH så barnet hyler enda høyere.

Samboeren min ser bort på meg når hun har gått og sier, håper ikke vi blir sånn! Jeg ler og sier " HEH, nei!!".  han svarer meg igjen " nei hun så sliten ut." Jeg går rett i nervøst forsvar og glefser " nå mente jeg at hun har sitti og skalla kneskåla mi inn og ut av ledd i et kvarter snart, SÅNN er jeg redd for å bli. Dust".

Vi skal få det så fint sammen.

Vi blir innkalt til en nydelig dame som stilte tusen spørsmål som jeg var livredd for å svare feil på. En gang ringte det noen fra bladet "foreldre og barn" og lurte på om jeg ville ha et abonnement på bladene dems. Da blei jeg så rødflammete og stressa at jeg trodde hun ringte fra barnevernet. Jeg er så redd for ikke å imponere.

Når vi sitter og har svart riktig på spørsmålene om alkohol og sigaretter rykker vi opp på en altfor høy benk. jeg med min svette rass skal hoppe opp og aake meg opp på benken imens sylfiden står bak og styre putene slik at jeg skal ligge godt.  Samboeren min står hjelpesløs midt i rommet, selvom han antageligvis burde støtta opp den spinkle benken så ikke den vorde mor hadde veltet ned på baksiden og kilt seg fast.

Hun setter ultralydapparatet på magen, vi ser umiddelbart konturene av et stort nydelig hode, en mage, bein og to arme som vinker. Jeg skvatt så fælt fordi jeg kunne se for meg at det var puls der inne, men at det skulle være armer og bein.. og et hode, det syns jeg ble mer enn jeg kunne be om. Hvordan i all klarte vi to som ikke klarer å få middagen til å se innbydende ut engang til å lage et så perfekt barn?

Etter at jeg har ligget på benken i en time  kunne hun avsløre at vi skulle ha ei jente. Jeg ser bort på barnefar som plutselig fikk økt tilfart av væske til øynene, Han var antageligvis så sinnsykt lettet for å slippe og få en sønn som hadde tatt rotta på han, imens jeg var letta for at i det hele tatt var liv.

Nå har det hvite gullet kommet.

Hvert år har det blitt en slags sadistisk tradisjon at samboeren min og jeg tar en tur på langrennski.Jeg liker det jo, men jeg mestrer det overhode ikke. - Og nei, trening gjør faktisk ikke mester. Ikke med mitt humør.

Det starter allerede da jeg står i heldress, bøyer meg for å knyte skiskoene. Jeg glemmer å dra opp skrittet på dressen og står på en måte fremover med følelsen av å ha en hånd på hver skulder som presser meg opp og bakover, imens  armene får null utslag fordi  hele dressen sitter fast under rompa. Det er så deilig med heldress, man kan liksom bare dra den på seg og gå ut.  - Ingen fortalte om hvordan det var å få knyti på seg skisko uten evnen til å kunne bøye seg.

Idet vi går ut av døra for å hente skiene blir det en slags dans med døden hele veien bort til bodene, Skisko er visst ikke laget for å spankulere med.

Vi hiver skiene i den altfor dyre skiboksen til samboeren min, som jeg forøvrig også er sur på når vi skal ut på tur. Alt og alle er irriterende, men jeg er hel og herlig. Selvfølgelig. Vi parkerer på en parkeringsplass, det var umåtelig mye folk der.Jeg er igrunn såpass sur at det ikke gjør meg noe, selvfølgelig irriterer de meg, men det hadde de gjort uansett.

Vi ser om det er noen løyper der, det er det selvfølgelig ikke, men det er kjørt slik at man kan stå der. Jeg bærer skiene bort og femti meter inn i løypa for å slippe den første nedover bakken. Selvom å få en hjerneblødning i starten av løypa må jo igrunn være bedre enn å få det femti meter inn i skogen. Da risikerer du å bli kjørt på en slags slaktetralle som et kjøttstykke i oppoverbakke imens  ambulansepersonell sklir og i verste fall velter den tralla så du bare garantert blir hjernedød en gang for alle. Det er så deilig å være i naturen, jeg nyter liksom hvert minutt.

Etter å ha gått  femti meter inn i løypa har jeg såpass høy puls at jeg må åpne jakka og  røske av meg vottene, det skal altså ikke mer til. Jeg spenner på galskapen og begynner å gå og får til stadighet et slags kast på stavene og hiver de en sirkel for å prøve og ikke vælve ute i skogen. Imens jeg sier "uhaa" "æææ" "FAEN" i et par hundre meter, så sier samboeren min at han hadde ikke smurt skiene, fordi han ikke gadd å finne frem smøring bare for denne turen, men det gjorde ikke noe fordi jeg hadde fjellski som var så stabile og gode å gå med

Nei, takk skal du ha. Nå er vi altså der igjen, vi tilegner gjenstander egenskaper og meninger. De skiene er ikke stabile når jeg ikke er stabil. jeg burde ha borrelås og klister uansett når jeg skal ut på ski.

Til stadighet hører jeg folk bak meg, folk vi ikke engang så på parkeringsplassen men som plutselig passerer oss som om de skulle slekta på Northug. For hver gang jeg hører disse surner jeg og karrer meg til siden, når jeg har mulighet. De har en tendens til å komme idet jeg skal opp en bakke - eller over en hump som min samboer kaller det. Jeg så faenskapet komme bak meg, med en slags drapsposisjon på stavene, godt ut til siden slik at vi stakkarene som blir forbigått må dukke og kaste oss ut i lyngen. Når han er to meter bak meg prøver jeg å gå smidig opp denne humpen, men sklir med de stabile skiene mine, forskræver meg - rekker å gå til personlig angrep på min samboer for å så samle bena til siden og smile bekvemt til drapsmaskinen som passerte meg.

Av en eller annen grunn følte jeg etter en halvtimes tid at jeg fikk litt dreisen på det, jeg strålte litt bak all redselen. Helt til samboeren min skulle benytte seg av det gode humøret mitt og sa, bøøøy i knerne, eenda lenger ned, eeenda lenger ned. Eeeeeeeenda lenger ned. Til slutt stod jeg i en slags driteposisjon og jeg vet ikke riktig hva de  som kom bak meg syns om at jeg så ut til å drite i sporet rett før de kom, men jeg fikk iallefall godt driv.

Såpass godt driv at jeg ikke lot merke til at det kun ble is under meg, tok overbalanse slo stavene en runde og landa på knerne i isen med terne i en sånn hissig 90 grader. Min første reaksjon når sånt skjer er å grine. Jeg aner ikke hvorfor , for å forvente trøst av tåkefyrsten jeg går sammen med er jo i overkant. " opp igjen" sier han kjekt. jeg står på kne, stavene mine står fast i bakken så jeg har armene til værs. Ja hva faen hadde du trodd får jeg lyst til å si, - trodde du at jeg skulle bli sittende her med armene over hodet til de sovna og datt i fanget på meg? 

Etter at jeg har truet med å drepe han og knekke skiene i to spør han om jeg behøver hjelp og strekker en hånd. Neida, jeg liker utfordringer. Jeg elsker å kjenne at livet lugger og at jeg kan mestre å komme meg opp  alene. Selvfølgelig må du hjelpe meg opp, ellers dør vi her begge to. Du blir slått ihjel og jeg fryser ihjel. Sånn må det bli.

Jeg kommer meg omsider opp, Får klaget og sutret noen hundre meter til, helt til vi snur og skal hjem. Da kjenner jeg at jeg begynner å få vannblemmer på begge hælene, så da surner jeg av det og.

Typisk.

Det kommer til å bite deg i rævva

Stadig vekk byr tankene mine på positivitet - jeg bjuder på,  jeg er villig til å prøve nye ting og like stadig som jeg bjuder på - så biter det meg, eller formelig glefser meg i rævva.

Setningen som skulle prege resten av uka mi var at jeg satt litt på korsryggen i sofaen, understimulert, hyperaktiv og sa følgende til min samboer som driver med kiting, eller drage som jeg liker å si for å ydmyke han.  " Jeg skulle ikke kjøpt meg slalomski og prøvd å stått bak deg når du kiter a' ?"

Idet jeg sa det og fikk min samboers fulle oppmerskomhet, så gav jeg megselv hakeslepp og tenkte bare, neineinei - spol tilbake, hopp over, ikke legg merke til. Å foreslå noe som engasjerer min samboer er det samme som å tenne på tjue ufortolla, smugla kinaputter.

Imens  jeg prøvde å smyge meg ut etter dette spørsmålet satt han ved hofta mi som en politihund, klar, engasjert og full av motivasjon.  Her satt jeg altså igang et slags Justin Bieber kaos for å så prøve å lure meg unna, jeg fortjener jo egentlig først å ta stolheisen opp den lengste og bratteste bakken i omegn og bli sittende fast i den  i en times tid, bli livredd, for å så havne på toppen  og bare bli sparka utfor med langrennski og albuebeskyttere.

Pluselig fant jeg meg selv stående i boblejakke, pannebånd og en bråkete goretex bukse inne på Coop Obs, med en samboer som logret og sikla, i tillegg til at jeg måtte vifte vekk ansatte som stadigvekk kom og spurte om jeg trengte hjelp. Det jeg trenger må være et strømhalsbånd til meg selv som kan sette meg på plass når jeg sender megselv på ville veier fordi jeg er på en eller annen form for opptur i livet.

Det var så varmt, stressende og ubehagelig - så å måtte ha en  sportslig 30åring logrende rundt bena mine og prøve å presssse sammen støvlene rundt de kjøttfylte lindgren-legga mine behøvde jeg ikke. Jeg hadde nok med å drapstrue og ydmyke min egen samboer under denne seansen. NEI, jeg vil ikke ha hjelp.

Jeg fikk på meg en støvel og stadigvekk kledde jeg av meg mer og mer, ikke sensuelt - heller i den andre retningen. Rødflammete og med en lukt som minnet om at svettelukten min hadde tatt stripa med deodorant til gissel og nektet den å samarbeide med meg.  Snart hadde jeg svetteringer nede på midja.

Hvorfor skal det være så jævla trangt i en sånn støvel? Etter å ha fått pressa ned pailabbene mine, blokka ut det som går ann og stramma til, kjente jeg at både liktornn, fotsopp og inngrodde tånegler fikk fritt spillerom.  Plutselig fikk jeg panikk. Jeg så for meg at en såpass trang støvler fint kunne klart å gi meg blodpropp og koldbrann. Jeg så også for meg at bena mine dovnet fra storetå og opp til midt på leggen slik at jeg bare kollapset over min egen fot, for å så aldri få følelsen tilbake igjen. Det gjelder å være krisefokusert. I kampens hete og panikk klarte jeg å klore min stakkars samboer i panna som satt på kne foran meg, klar til å løsne støvler umiddelbart idet jeg sa ifra. Det hadde vi nemlig hatt en lang samtale på, faktisk like lang som det er fra Asker til Lier.

Jeg forstår ikke hvorfor en såpass stor støvel skal være såpass smal innvendig.

Jeg fikk like panikk i den støvelen som når tannlegen min har en knyttneve pluss tre borr i munnen på meg. Dette endte selvsagt med at jeg forbannet samboeren min opp og ned , flere ganger. Humøret letta ikke før jeg gikk tre fire meter og så at det var opphørsalg på Jernia.

Etter noen dager med forhandlinger har han ikke sluttet å logre, jeg har surna for flere dager siden. Han tar meg med i en sportsforetning for å se etter ski til meg. Det virker som han har fått seg en ny venn, og jeg en ny fiende. Han har funnet et par grisebillige ski, det er jeg igrunn enig i, men det må være en slags straff mot meg. Jeg prøver å stå med litt knekk i knerne og vikende hake når vi sjekker høyden på de. De må ikke passe.

Damen som jobber her er like logrende og lykkelig som min samboer og omtalte de billige skiene som smale, lette å bruke og medgjørlige. Hvordan i helvette kan en ski være medgjørlig og lett å bruke? - kommer ikke det ann på tilstelningen som er tjora fast oppå disse skiene? Og om det er meg så visst kan de se smale ut under mine  syltelabber, men lette og medgjørlige tror jeg fort de klarer å legge av seg.