Jeg fikk praksisplass på et helsesenter. Hvor jeg var da jeg fikk for meg at det var en naturlig plass for meg å være, er jeg ikke helt sikker på. Treningsmessig er jeg tilbakestående, og matmessig sender følelsene meg på ville veier. Stadig vekk.
I ettertid ser jeg jo at dette må være et fint sted for meg å være, forståelse og hyggelige mennesker. Altfor hyggelige, såpass hyggelige at jeg i bilen på vei hjem sitter apatisk og følger med på den gule midtstripen uten å skjønne at noen vil være hyggelig med meg.
Jeg ble tilbudt å være med på treningstimene. For å være takknemlig svarte jeg ja, blidt. Innvendig svarte alle organer utenom fettavleiringene i blodårene mine nei. nei, nei, nei. Hvordan skulle dette gå, da. Jeg som mister virkelighetfølelsen idet jeg tar plass i rulletrappa på kjøpesenteret, hvordan skal jeg kunne steppe og være glad i et rom med spreke mennesker.
Morningen jeg skal være med på min første gruppetime er jeg overraskende rolig. Kroppen har antageligvis gått i et slags forsvarsmodus der den ikke vil sanse noen ting. Da jeg kledde på meg på morningen hadde jeg på meg en løs og ledig tskjorte. Da jeg kom til treningsalen med speil fra alle kanter kunne disse meddele at den tskjorta satt ikke løst. Den satt heller toit.
Moroa stopper jo aldeles ikke her. Idet vi er igang, går på stedet, strekker på armene og generelt hekter hoftene løs begynner blodet å pumpe, kun oppover. Det virker som om kroppen tenker at når den skal bli varm så skal den kun bli varm i hodet. Det er sjeldent det har hjulpet meg. Ti minutter uti oppvarmingen har jeg nådd "hoveddelen" for syv minutter siden. De andre ti på gruppen har fortsatt hvilepuls og setter pris på en god oppvarming.
Begynner dere å bli varme? Jeg føler tarmene mine former seg som et spørsmålstegn. VAHRM? Jeg har vært varm fra morningen idag, jeg. Jeg måtte til og med sette opp verandadøra på lufting fordi jeg begynte å svette oppover. Selvfølgelig er det noen som ikke har blitt varme før ut-tøyingen begynner.
Toppen av selvtillit er når samtlige skal ned i planke. Det er mennesker på 70år som står en time i planke om det er det om å gjøre. For min del starter problemene idet jeg skal ned på kne og lene kroppen over armene mine. Jeg har altså ikke sjans, og hvis jeg har sjans så klarer jeg det idet vi skal begynne å sette kneet 2cm over bakken og korsryggen bare kollapser og deiser ned i gulvet. For min del er planke å gå ned på kne, og rett opp i stående for å så bli såpass tomlete at jeg ikke vet hvem jeg er den neste halvtimen.
Det er jo selvsagt et par provoserende sjeler som, når jeg står med lillafarge fra kragebenet og opp til hårfestet sier a: Det er jo en nydelig måte å starte dagen på, man får så godt med energi. Vel, jeg får heller tømt meg for energi, fysisk og mentalt. Rødflammene er jeg usikker på om noen gang blir borte. Det ser ut som en slags tatovering med harde overganger til frisk hud. Det virker ikke spesielt sunt.
I tillegg er jeg jo en urolig sjel, jeg puster fra kragebeinet og opp på gode dager - jeg tar inn hele verden og tenker ufattelig mye. Jeg blir på en måte kjent med folk uten at de vet at jeg kjenner de - fordi er studerer mennesker så mye. Uansett, tanken var at det kunne vært ålreit å prøve Yoga - sånn for å føle tyngden på kroppen mot underlaget for en gangs skyld. Under en opptur meldte jeg meg på.
Vi skulle ligge på ryggen, kjenne kroppen mot underlaget - puste. Ha en liten stund for oss selv. puste kraftig gjennom nesen, kun konsentrere oss om dette. Allerede her ramler jeg ut, da kroppen min har bestemt seg for å ha en plystrebuse under hele denne seansen. Jeg drar en gang inn, det blir bare verre, det høres igrunn ut som om jeg får kværsilla borti hjørnet mitt.
Jeg må bare si, når jeg står i bro bakover og syltelabbene mine har fire folder på håndleddet - så er ikke dèt den måten jeg puster og slapper best av på. Vel lever jeg er i nuet, for der og da klarer jeg faktisk ikke se for meg hvordan jeg skal komme meg ut av denne stillingen.
Jeg må jo si, og det er beklagelig -, men det hjelper faktisk. Å puste godt er det viktigste jeg gjør!
