Jeg tar telefonen, jeg bestiller time - det er jeg som vil til legen for å ta en sjekk, men.
Idet jeg kommer inn døra på det innestengte lokale er det som å gå inn i en vegg - både gikt, klamydia og skabb treffer meg. Det er så mye sjukdom som flyter fritt i de lokalene at det er på nippet til at jeg kler meg i overlevelsedrakt hver gang jeg går inn der.
Denne gangen skulle jeg igrunn ikke noe spesielt. Jeg skulle ta blodprøve - og hvis jeg var i toppform skulle jeg gre sideskill og vise han noe umåtelig farlig fargede flekker jeg har fått i hodebunnen. Hvis jeg var klar for å ta imot henvisning til hudlege og alt ubehage det måtte føre med seg, mener jeg.
Jeg sitter på venterommet, 1 meter fra et bilde som er kjøpt på ikea, jungelbilde på 2x3meter. Du føler du blir sugd inn i jungelen og gynger på hengebrua som er avbildet. Akuratt som om ikke varmeutslett og sjøgang, imens man vasser med sjukdom og bakterier til knes' var nok. ventetiden strekker seg opp til en time og jeg har veid for og imot om jeg skal bjuda på og vise han flekkene jeg har i hodebunnen - og om jeg i det hele tatt orker å ta blodprøve i dag. Jeg kommer igrunn aldri til noe svar.
Jeg blir ropt opp og går/løper - nærmest takter mot kontoret hans, tar forsiktig i dørhåndtaket og tar på meg den utadvente typpen i meg og sier "haaaihaaai"og smiler på meg en pløse under hvert øye. Et slags hei for å være kamerat med han slik at han ikke føler behov for å veie meg, sjekke meg for hiv eller ta blodtrykk. - Og som samtidig sier at "nå er jeg i så god form at jeg veit ikke hva"
Han sier det var fryktelig hyggelig å se meg igjen, imens han scroller gjennom den times lange journalen min. Det er omtrent slik at han spør meg hvordan det går med armen min. Armen som jeg brakk da jeg var 11 år. Alt står i den journalen.
Stolen jeg skal sitte i trekker han helt inntil pulten hans slik at jeg blir sittende 10 centimeter fra ansiktet hans og gnisse kner mot kner imens jeg forteller om hvordan det går. - tankene forsvinner tilbake til morningen i dag og jeg begynner å tenke på om jeg har husket å pusse tenna, og om det i det hele tatt hjalp noe da jeg brått skulle sitte på fanget hans og fortelle om hverdagen.
Jeg ser øynene hans sikter seg inn på blodtrykksaparatet. Adrenalinet i kroppen blir løst ut - alle mann til pumpene - fare, fare. Jeg blir rød over hele brystet og opp mot halsen. Han begynner å rulle ut faenskapet og prater like rolig. Jeg prøver å snakke megselv ned ved å si "Nei nå blei jeg stressa." "Heh, nå er'e håppåsi ikke lurt å ta mitt blodtrykk, for det vil bli feilaktig". Han ser tomt på meg og struper de kjøttfylte armene mine med borrelåsen på blodtrykksmåleren, som forøvrig antageligvis aldri har blitt desinfisert. Ikke at jeg har noe med det.
Han lytter på meg og begynner å pumpe, han ser meg i øya og pumper mer. jeg merker at albuen min begynner å krype ut øverst på dette beltet han struper rundt armen min. Jeg blir umåtelig stressa,jeg begynner å lure på om han har hengt seg opp og aldri kommer til å stoppe og pumpe. " Det strammer litt, nå si. heh, gjø'kke no det asså,men heh" sier jeg nervøst. Han sier tørt, Ja det strammer litt..
Han er ferdig med å pumpe livskraften ut av meg og røsker av borrelåsen så flass og hår spruter ut av den. Jeg ser forventingsfullt på han, og spør " var det godkjent?" Han svarer med en viss ironi samtidig som han ser på utslettet på brystet mitt og sier at " Ja i den tilstanden du er nå så vil jeg si at dette var normalt"
Nå føler jeg meg så på topp at jeg tenker på å kline til med et spørsmål om detta fæle utslettet jeg har i hodebunnen.
Jeg flytter på håret og spør han , - hva tror du dette er for noe farlig, da? Han kommer helt opptil meg, stryker tommelen over og sier " Det er ufarlig, det er..." Jeg ble så utrolig letta at jeg ikke fikk med meg hva han sa det var, da skuldrene mine sank ned til knerne og jeg fikk lyst til å begynne og grine og takke han fordi han er en så ålreit en mann.
Så idet jeg kom hjem igjen måtte jeg resonere meg fram til hva det kunne ha vært. Tror det var pigmentflekk. På ett eller annet tidspunkt blir nok dette et helvete å leve med.
