Stadig vekk leser jeg om hvor moderne det har blitt å se sterk ut, å være frisk, det spiller ingen rolle lenger om man er tynn om man ikke har muskler.
For det første kjenner jeg at jeg blir flau innenifra og ut, men i tillegg får tykkasen i meg så fryktelig dårlig samvittighet når det er -sånn- man skal være. Folk som skriver om de grønne smoothies'ene sine og cardioen på morgenkvisten, men som tar en røyk til lønsj gir meg dårlig samvittighet, hvorfor i all verden?
Uansett, Jeg skulle komme igang å trene sammen med samboeren min. Da jeg er født uten pågangsmot og konkurranseinstinkt kan jeg bli et bokstaveligtalt tungt vesen å ha i sving. Jeg klarer ikke se for meg et mål, eller fryde meg over å nå et mål.
Det mest slitsomme for meg er at jeg er så redd for å bli sliten, selvfølgelig ikke bare sliten. Jeg snakker om såpass sliten at du besvimer og kaster opp. Innerst inne vet jeg at kroppen min begynner å bremse meg når ansiktsfarven min slår om fra hvit til rød, sånn cirka rundt oppvarmingen. Så farlig sliten, du det kommer jeg aldri til å bli.
De forskjellige øvelsene man møter på i dette, ja vi kaller det satans rom lar deg hilse på muskler du ikke viste du hadde. Selvfølgelig vet jeg at jeg har muskler i armer og bein, men at jeg hadde en muskel som gikk opp fra skulderen, langs nakken og rundt hue DET visste jeg ikke. For makan til krampe og rop om hjelp fra min egen kropp har jeg ikke vært borti.
I tillegg er det et par apparater som ser ut til at de er laget for å drepe deg om du ikke er varsom, som for eksempel beinpress. Et apparat du må legge deg under vektene i en slags dødsposisjon, for du vet jo ikke om den plata løsner og du brått får flat mage med mye overflødig hud på et par sekunder. Jeg er så redd hver gang jeg tar den. Det har blitt sagt at den har en sikring om man ikke skulle klare å dytte den opp, men den sikringen er jo så lav at om jeg kommer så dypt ned kommer begge hoftekulene mine til å sprette ut av ledd og jeg kommer til å bli så inni helvete hjulbeint etterpå,
Man ligger altså så lavt under dette apparatet at når man skal opp igjen fra galskapen må man på en måte stå i bro og skynte seg ut så ikke plata plutselig slår deg i bakken, men samtidig må man ikke være for kjapp opp for da ser man bare stjerner, og det finnes vel ikkeno farligere. Som Pernille Sørensen sa; det er viktig å være krisefokusert LANGT frem i tid.
Likestilt med beinpressapparaturen er tredemølla, for et dumt navn og for et dumt apparat. Det er noe ved å gå så fort jeg kan på stedet som gjør meg veldig tomlete. Her om dagen fikk jeg for meg at maskinen bare gikk fortere og fortere og brattere og brattere, i fullstendig panikk og med rødflammer som tittet opp av tskjorten trykket jeg på STOPP, jeg er usikker på opp jeg sa STOPP, men det gjorde jeg sikkert.
Innimellom tenker jeg på hvor fantastisk sprek jeg hadde vært om jeg brukte all energien jeg bruker på å være redd for at et fastmontert apparat skal drepe meg på å pumpe jønn i stedet.
