Det virker ikke spesielt sunt

Jeg fikk praksisplass på et helsesenter. Hvor jeg var da jeg fikk for meg at det var en naturlig plass for meg å være, er jeg ikke helt sikker på. Treningsmessig er jeg tilbakestående, og matmessig sender følelsene meg på ville veier. Stadig vekk.

I ettertid ser jeg jo at dette må være et fint sted for meg å være, forståelse og hyggelige mennesker. Altfor hyggelige, såpass hyggelige at jeg i bilen på vei hjem sitter apatisk og følger med på den gule midtstripen uten å skjønne at noen vil være hyggelig med meg.

Jeg ble tilbudt å være med på treningstimene. For å være takknemlig svarte jeg ja, blidt. Innvendig svarte alle organer utenom fettavleiringene i blodårene mine nei. nei, nei, nei. Hvordan skulle dette gå, da.  Jeg som mister virkelighetfølelsen idet jeg tar plass i rulletrappa på kjøpesenteret, hvordan skal jeg kunne steppe og være glad i et rom med spreke mennesker.

Morningen jeg skal være med på min første gruppetime er jeg overraskende rolig. Kroppen har antageligvis gått i et slags forsvarsmodus der den ikke vil sanse noen ting.  Da jeg kledde på meg på morningen hadde jeg på meg en løs og ledig tskjorte. Da jeg kom til treningsalen med speil fra alle kanter kunne disse meddele at den tskjorta satt ikke løst. Den satt heller toit.

Moroa stopper jo aldeles ikke her. Idet vi er igang, går på stedet, strekker på armene og generelt hekter hoftene løs begynner blodet å pumpe, kun oppover. Det virker som om kroppen tenker at når den skal bli varm så skal den kun bli varm i hodet. Det er sjeldent det har hjulpet meg. Ti minutter uti oppvarmingen har jeg nådd "hoveddelen" for syv minutter siden. De andre ti på gruppen  har fortsatt hvilepuls og setter pris på en god oppvarming.

Begynner dere å bli varme? Jeg føler tarmene mine former seg som et spørsmålstegn. VAHRM? Jeg har vært varm fra morningen idag, jeg.  Jeg måtte til og med sette opp verandadøra på lufting fordi jeg begynte å svette oppover. Selvfølgelig er det noen som ikke har blitt varme før ut-tøyingen begynner.

Toppen av selvtillit er når samtlige skal ned i planke. Det er mennesker på 70år som står en time i planke om det er det om å gjøre. For min del starter problemene idet jeg skal ned på kne og lene kroppen over armene mine. Jeg har altså ikke sjans, og hvis jeg har sjans så klarer jeg det idet vi skal begynne å sette kneet 2cm over bakken og korsryggen bare kollapser og deiser ned i gulvet. For min del er planke å gå ned på kne, og rett opp i stående for å så bli såpass tomlete at jeg ikke vet hvem jeg er den neste halvtimen.

Det er jo selvsagt et par provoserende sjeler som, når jeg står med lillafarge fra kragebenet og opp til hårfestet sier a: Det er jo en nydelig måte å starte dagen på, man får så godt med energi. Vel, jeg får heller tømt meg for energi, fysisk og mentalt. Rødflammene er jeg usikker på om noen gang blir borte. Det ser ut som en slags tatovering med harde overganger til frisk hud. Det virker ikke spesielt sunt.

I tillegg er jeg jo en urolig sjel, jeg puster  fra kragebeinet og opp på gode dager - jeg tar inn hele verden og tenker ufattelig mye. Jeg blir på en måte kjent med folk uten at de vet at jeg kjenner de - fordi er studerer mennesker så mye. Uansett,  tanken var at det kunne vært ålreit å prøve Yoga - sånn for å føle tyngden på kroppen mot underlaget for en gangs skyld. Under en opptur meldte jeg meg på.

Vi skulle ligge på ryggen, kjenne kroppen mot underlaget - puste. Ha en liten stund for oss selv. puste kraftig gjennom nesen, kun konsentrere oss om dette.  Allerede her ramler jeg ut, da kroppen min har bestemt seg for å ha en plystrebuse under hele denne seansen. Jeg drar en gang inn, det blir bare verre, det høres igrunn ut som om jeg får kværsilla borti hjørnet mitt.

Jeg må bare si, når jeg står i bro bakover og syltelabbene mine har fire folder på håndleddet -  så er ikke dèt den måten jeg puster og slapper best av på. Vel lever jeg er i nuet, for der og da klarer jeg faktisk ikke se for meg hvordan jeg skal komme meg ut av denne stillingen.


Jeg må jo si, og det er beklagelig  -, men det hjelper faktisk.  Å puste godt er det viktigste jeg gjør!

Ha det bra, Hytta!

Min samboer og jeg dro på hyttetur, hans hytte. Et emosjonelt imperium for hans del, en plass han har hvert hver sommer, hver høst - hver vinter hele livet. Hytta er livet. For min del er hytta langt unna, kaldt og umåtelig skummelt. Samtidig, da jeg sa ja til å ta en langhelg der oppe må jeg også ha tenkt at dette blir kos! - Det ble jo det, og.!

Det starter med at jeg liker å ha koll på hvor politi, ambulanse og brann befinner seg. her hjemme vet jeg at ambulanse bruker 7 minutter på å komme til meg. Midt oppå fjellet derimot vet jeg at ambulansen bruker 40minutter, til en time - og hvis vi er riktig så uheldige så sender de et helikopter istedet. Herregud for et stress. Evnen til å nyte er der, ett sted!

Vi kom opp i bekmørket, såklart var det nymåne akkurat da vi var der, det vil si: ingen måne! Vi lastet ut av bilen, åpnen opp lemmene for vinduene. Min stakkars samboer kom til å gå på do, femten meter fra hytta - uten å  si ifra. Noe som resulterte i at turens første breakdown var gjennomført. Kan jo ikke bare gå på dass sånn i tide og utide, herrlighet.

Jeg har igrunn ikke noe problem med mørket, men der oppe har jeg et stort problem med det. Man blir så inderlig alene i hele verden, og du vet at hvis den gassflaska til kjøleskapet er lekk og siver ut i hytta, så dør vi og ingen kommer til å finne oss. Eller som min samboer sa - Den flaska er tett, og det brenner fint av gassen, så den virker som den skal! Altså, jeg er redd for -alt- på hytta. Til og med lukta fra fyrstikken er jeg redd for å få opp i nesa, man vet jo aldri.

Da vi kjørte over fjellet så vi flere menn med våpen over skuldra og med en utmagra fuglehund som løp i åttetall rundt mannen. Dette trygget meg jo ikke mer, å vite at de eneste som er på fjellet med oss er maktsyke menn som finner glede i å skyte dyr - hva skjer når det rabler fullstendig for en av disse, og de velger å gå fra hytte til hytte og slakte det som er av hytteturister?  Det orker jeg faktisk ikke tenke på.

Vi valgte å gå en topptur i nærheten av hytta. Det mest naturlige for meg da er å bli redd for å ikke finne veien hjem, dette praktiserer jeg. Da svarer min lugne samboer som foreløpig er den eneste av oss som er i balanse at: går vi oss bort, så går vi nedover! Da det ikke er ett tre i nærheten som kan skjerme for utsikten til hytta. veit jo aldri. plutselig spiser vi fluesopp begge to i et svakt øyeblikk og blir blinde idet vi ankommer toppen.

Det var helt vidunderlig å komme opp på toppen, å se utover fjellene rundt. Såpass fantastisk at jeg omtrent begynte å grine.  Et stort fjell som heter sølnkletten lå rett overfor oss.  Et fjell bestefar tegnet i diverse rebuser. Bare det gjør at man kan gå litt ut av balanse.

Jeg vet godt med meg selv at jeg ikke er noen lett-på-tå med god balanse. Derfor ble det en strabasiøs nedstigning,  jeg kan jo legge til at den plassen jeg var mest støl dagen etter var i nævene, da min samboer omtrent bar meg ned etter venstrehånden, stiv av skrekk. Jeg er nok den eneste i fjellheimen som når makspuls ved nedstigning av fjell.

Det er jo ikke så rart når konstaant tenker at " ett feiltrinn her, og det blir helikopter hjem". samboeren min beroligget meg med at de trengte nok ikke helikopter oppi den fjellheimen, det holdt nok med atv. Akkurat som om det er no bedre. å bli løftet av en sinnsforvirret mann fra røde kors og ligge som et slakt over atv'n nedover i ura.  Da vet jeg faktisk ikke hva som er best av helikopter og atv.

Turen gikk bra, og var veldig fin. Selvom jeg ved et par anledninger hylte som en stukken gris da jeg så lemmen. Jeg var nok så fokusert på å møte bjørn, ulv og gaupe at når jeg først møtte ett dyr så  klarte ikke kroppen min skjønne annet at denne var noe å få fullstendig hetta av.

Når hytteturen går mot slutten gjennstår bare å juge over fire sider i hytteboka. Om hvor nydelig det har vært å få spart opp  litt krutt til hverdagen. Selv brente jeg av mer krutt på den turen enn jeg gjør på en hel arbeidsuke.

Derfor avslutter jeg med å si, som man må når man drar fra hytta - " Ha det bra, Hytta!".  - Hvis du ikke kjenner en flauhet innerst i ryggen når du sier det - legg på et vink, strekk haken til vers og si det enda høyere!

Det er nydelig, du!

Svingstang på legekontoret

Jeg tar telefonen, jeg bestiller time - det er jeg som vil til legen for å ta en sjekk, men.

Idet jeg kommer inn døra på det innestengte lokale er det som å gå inn i en vegg - både gikt, klamydia og skabb treffer meg. Det er så mye sjukdom som flyter fritt i de lokalene at det er på nippet til at jeg kler meg i overlevelsedrakt hver gang jeg går inn der.

Denne gangen skulle jeg igrunn ikke noe spesielt. Jeg skulle ta blodprøve - og hvis jeg var i toppform skulle jeg gre sideskill og vise han noe umåtelig farlig fargede flekker jeg har fått i hodebunnen. Hvis jeg var klar for å ta imot henvisning til hudlege og alt ubehage det måtte føre med seg, mener jeg.

Jeg sitter på venterommet, 1 meter fra et bilde som er kjøpt på ikea, jungelbilde på 2x3meter. Du føler du blir sugd inn i jungelen og gynger på hengebrua som er avbildet. Akuratt som om ikke varmeutslett og sjøgang, imens man vasser med sjukdom og bakterier til knes' var nok. ventetiden strekker seg opp til en time og jeg har veid for og imot om jeg skal bjuda på og vise han flekkene jeg har i hodebunnen - og om jeg i det hele tatt orker å ta blodprøve i dag. Jeg kommer igrunn aldri til noe svar.

Jeg blir ropt opp og går/løper - nærmest takter mot kontoret hans, tar forsiktig i dørhåndtaket og tar på meg den utadvente typpen i meg og sier "haaaihaaai"og smiler på meg en pløse under hvert øye. Et slags hei for å være kamerat med han slik at han ikke føler behov for å veie meg, sjekke meg for hiv eller ta blodtrykk. - Og som samtidig sier at "nå er jeg i så god form at jeg veit ikke hva"

Han sier det var fryktelig hyggelig å se meg igjen, imens han scroller gjennom  den times lange journalen min. Det er omtrent slik at han spør meg hvordan det går med armen min. Armen som jeg brakk da jeg var 11 år. Alt står i den journalen.

Stolen jeg skal sitte i trekker han helt inntil pulten hans slik at jeg blir sittende 10 centimeter fra ansiktet hans og gnisse kner mot kner imens jeg forteller om hvordan det går. - tankene forsvinner tilbake til morningen i dag og jeg begynner å tenke på om jeg har husket å pusse tenna, og om det i det hele tatt hjalp noe da jeg brått skulle sitte på fanget hans og fortelle om hverdagen.

Jeg ser øynene hans sikter seg inn på blodtrykksaparatet.  Adrenalinet i kroppen  blir løst ut - alle mann til pumpene - fare, fare. Jeg blir rød over hele brystet og opp mot halsen. Han begynner å rulle ut faenskapet og  prater like rolig. Jeg prøver å snakke megselv ned ved å si "Nei nå blei jeg stressa." "Heh, nå er'e håppåsi ikke lurt å ta mitt blodtrykk, for det vil bli feilaktig". Han ser tomt på meg og struper de kjøttfylte armene mine med borrelåsen på blodtrykksmåleren, som forøvrig antageligvis aldri har blitt desinfisert. Ikke at jeg har noe med det.

Han lytter på meg og begynner å pumpe, han ser meg i øya og pumper mer. jeg merker at albuen min begynner å krype ut øverst på  dette beltet han struper rundt armen min. Jeg blir umåtelig stressa,jeg begynner å lure på om han har hengt seg opp og aldri kommer til å stoppe og pumpe.  " Det strammer litt, nå si. heh, gjø'kke no det asså,men heh" sier jeg nervøst. Han sier tørt, Ja det strammer litt..

Han er ferdig med å pumpe livskraften ut av meg og røsker av borrelåsen så flass og hår spruter ut av den. Jeg ser forventingsfullt på han, og spør " var det godkjent?" Han svarer med en viss ironi samtidig som han ser på utslettet på brystet mitt og sier at " Ja i den tilstanden du er nå så vil jeg si at dette var normalt"

Nå føler jeg meg så på topp at jeg tenker på å kline til med et spørsmål om detta fæle utslettet jeg har i hodebunnen.

Jeg flytter på håret og spør han , - hva tror du dette er for noe farlig, da? Han kommer helt opptil meg, stryker tommelen over og sier " Det  er ufarlig, det er..." Jeg ble så utrolig letta at jeg ikke fikk med meg hva han sa det var, da skuldrene mine sank ned til knerne og jeg fikk lyst til å begynne og grine og takke han fordi han er en så ålreit en mann.

Så idet jeg kom hjem igjen måtte jeg resonere meg fram til hva det kunne ha vært. Tror det var pigmentflekk. På ett eller annet tidspunkt blir nok dette et helvete å leve med.

Redselen for å bli drept av et fastmontert treningsapparat.

Stadig vekk leser jeg om hvor moderne det har blitt å se sterk ut, å være frisk, det spiller ingen rolle lenger om man er tynn om man ikke har muskler.

For det første kjenner jeg at jeg blir flau innenifra og ut, men i tillegg får tykkasen i meg så fryktelig dårlig  samvittighet når det er -sånn- man skal være. Folk som skriver om de grønne smoothies'ene sine og cardioen på morgenkvisten, men som tar en røyk til lønsj gir meg dårlig samvittighet, hvorfor i all verden?

Uansett, Jeg skulle komme igang å trene sammen med samboeren min. Da jeg er født uten pågangsmot og konkurranseinstinkt kan jeg bli et bokstaveligtalt tungt vesen å ha i sving. Jeg klarer ikke se for meg et mål, eller fryde meg over å nå et mål.

Det mest slitsomme for meg er at jeg er så redd for å bli sliten, selvfølgelig ikke bare sliten. Jeg snakker om såpass sliten at du besvimer og kaster opp. Innerst inne vet jeg at kroppen min begynner å bremse meg når ansiktsfarven min slår om fra hvit til rød, sånn cirka rundt oppvarmingen. Så farlig sliten, du det kommer jeg aldri til å bli.

De forskjellige øvelsene man møter på i dette, ja vi kaller det satans rom lar deg hilse på muskler du ikke viste du hadde. Selvfølgelig vet jeg at jeg har muskler i armer og bein, men at jeg hadde en muskel som gikk opp fra skulderen, langs nakken og rundt hue DET visste jeg ikke. For makan til krampe og rop om hjelp fra min egen kropp har jeg ikke vært borti.

I tillegg er det et par apparater som ser ut til at de er laget for å drepe deg om du ikke er varsom, som for eksempel beinpress. Et apparat du må legge deg under vektene i en slags dødsposisjon, for du vet jo ikke om den plata løsner og du brått får flat mage med mye overflødig hud på et par sekunder. Jeg er så redd hver gang jeg tar den. Det har blitt sagt at den har en sikring om man ikke skulle klare å dytte den opp, men den sikringen er jo så lav at om jeg kommer så dypt ned kommer begge hoftekulene mine til å sprette ut av ledd og jeg kommer til å bli så inni helvete hjulbeint etterpå,

Man ligger altså så lavt under dette apparatet at når man skal opp igjen fra galskapen må man  på en måte stå i bro og skynte seg ut så ikke plata plutselig slår deg i bakken, men samtidig må man ikke være for kjapp opp for da ser man bare stjerner, og det finnes vel ikkeno farligere. Som Pernille Sørensen sa; det er viktig å være krisefokusert LANGT frem i tid.

Likestilt med beinpressapparaturen er tredemølla, for et dumt navn og for et dumt apparat. Det er noe ved å gå så fort jeg kan på stedet som gjør meg veldig tomlete. Her om dagen fikk jeg for meg at maskinen bare gikk fortere og fortere og brattere og brattere, i fullstendig panikk og med rødflammer som tittet opp av tskjorten trykket jeg på STOPP, jeg er usikker på opp jeg sa STOPP, men det gjorde jeg sikkert.

Innimellom tenker jeg på hvor fantastisk sprek jeg hadde vært om jeg brukte all energien jeg bruker på å være redd for at et fastmontert apparat skal drepe meg på å pumpe jønn i stedet.