Jeg er ikke veldig praktisk anlagt.

Jeg har tilbrakt mye tid på sykehus i det siste - som sykebesøk, men det er et par utfordringer, som vanlig.

Det første som møter meg når jeg kommer inn dørene på sykehuset er en lapp om NOVO-VIRUS, etterfulgt av femti dispensere med antibac. Allerede her blir det trøblete for meg. På lappen står det at man ikke må gå inn på avdelinger der det er pasienter med dårlig immunforsvar. HVORDAN vet jeg om jeg ikke møter en pasient med dårlig immunforsvar, mens jeg har en hel garde med gale magebakterier på skulderen??

Jeg tar godt med antibac på henda, bader i det, det skal hvertfall ta to min å luftørke spriten.

Jeg setter meg i sofaen og venter på at mamma og mormor skal komme ned med beste fra 12. etasje. Jeg tar jo selvfølgelig ikke heis, kroppen og hodet mitt er ikke veldig praktisk anlagt. Jeg sitter foran tre heiser som plinger, går opp og ned opp og ned. De stopper ikke en eneste gang. Nedtur. Klokken er tre og besøkstiden starter plutselig står det trædve stykker som skal inn i èn heis. Jeg får jo åndenød av å se på galskapen.

Det kommer ei dame ut av heisen, gulhvit i huden. Jeg ser at denne er ikke stødig og ser hun vandrer mot toseter sofaen jeg sitter i. Det eneste jeg klarer å tenke er at " du kan ikke dø her ved siden av meg, det vet jeg ikke om jeg takler." Hun deiser ned i skinnsofaen og snur seg mot meg med et tomt blikk og sier : Det er rart, føles akkurat som om jeg er litt full? Jeg svarer at: Ja da er det jo best å bare sitte litt da, ja.

Jeg sitter med hjerteklapp og håper at heisen med mormor, beste og mamma kan komme så jeg kan slippe å ha ansvar for et dødsfall. PLINGDING sier det og det tyter ut tyve mennesker av heisen som ikke rommer mer enn 7 stykker. Beste løfter opp bena og mormor triller han ut av heisen. - Vi går og setter oss i kantina og kjøper en kaffe og noe kjeks.

Beste har en saltvanspose hengende i veneflon til hånda, med en altfor lang ledning som hele tiden henger seg fast i rullestolen, og med bestes rykninger får jeg brekninger langt ned i tærne. jeg prøver til en hver tid å ha ledningen fri og kniper øynene i tilfelle han skulle nappe ut veneflonen.

Mormor tilbyr meg en kjeks. Trøbbel nr 3. Jeg tar en kjeks til munnen, kjenner antibac stanken på 10 cm avstand. Og kaster omtrent kjeksen avgårde. " Helvette,jeg badet jo henda i antibac i stad, jeg kan jo ikke putte henda i munn da.!" , men jeg tar meg sammen og putter den i meg. Og overser eventuell prikking i leppene, svimmelhet og brekninger. Og at jeg er på et sykehus har jeg ikke i tankene engang.

Jeg sitter med nesa mot to heiser som heter "Reservert for sengetransport" Jeg ser heisen vandrer nedover, PLING sier det og de to gule metalldørene smeller opp og jeg ser for meg at det kommer trillende ut en mann som nettopp har møtt en trailer på sykkel, og som må trilles ut i vestibylen, over plenen og til luftambulansen. Jeg kneip øynene og holdt ledningen til beste fri. - Det kom bare en mann med skinnveske småjoggende ut av heisen. Magen kan slippes ned dit den skal være, jeg tørker hendene mine på en serviett og tar meg en kjeks til.

Vi går opp med beste, jeg tar meg to dusj med antibac, lar de lufttørke og tenker litt på om det er farlig å ta det for ofte.

Årets første sykkeltur.

Asfalten er kostet, sykkelen står og hyler i boden - det er på tide med årets første sykkeltur.

Jeg var litt vel kjepphøy da jeg foreslo å sykle -og hvertfall da jeg foreslo ruta vi skulle sykle. Min samboer sier jo aldri nei - for han blir det en fin tur så lenge det er medvind og luft i hjulene. Jeg bor et sted der det er umulig å ta en rolig tur, man må oppover, nedover og oppover uansett hvor man skal.

Problemet startet allerede da jeg satt meg på sete og følte jeg satt på to spikere - jeg fikk jo melkesyre i låra bare av de første meterne fordi jeg stod med spendte lår for å slippe og senke rompa ned på sete, men krampa tok meg - jeg måtte sette meg godt ned på sete med brekningene strømmene på. Jeg kan ikke huske at det skulle være såpass smertefullt.

Vi startet med oppoverbakker, selvsagt. Astmaen kom og låra tok jeg jo knekken på i det jeg vælva rompa på sete. Jeg skulle nå trå 500meter oppover kun med hjelp av legger og positive tanker. Jeg får magesår av at samboeren min bare trår i fra meg, så jeg trår litt på. Han skravler, jeg svarer ikke - ikke en eneste gang. Han bare fortsetter og skravle og jeg får lyst til å sykle opp på siden av han og gi han et kuspark så han og den teite racersykkelen velter ned i grøfta.

Vi kommer på toppen - jeg mister virkelighetsfølelsen, blir svimmel og vet ikke om jeg får pustet nok. Og han skravler og maaser om at han verken har vondt i rompa eller er sliten. Fuck you. jeg trår videre fordi jeg tror at hvis jeg stopper opp blir jeg kald i bena og da må jeg gjennom et krampehelvette igjen.

Det kommer en nedoverbakke. Han har fortsatt medvind, legger seg ned på styret og suser nedover og eneste som står i hodet mitt er at hvis han tryner i den farta vil ikke jeg være den første til ulykkesstedet, men jeg kan jo ikke bremse for mye heller, det kan jo gå varmgang i bremsene må vite. Bremsene på sykkelen min er vel beregnet for at et ekorn skal kunne bremse med den. Jeg stoler ikke på det.

Nederst i bakken er jeg rødflammete og kan endelig puste ned i magen for at bakken gikk bra og at jeg fortsatt har bremser. Bare flaks. Sletta man alltid har trodd at har vært slak er plutselig fryktelig bratt.

Så var det opp igjen, jeg trår alt jeg har - og på toppen møter jeg en mann med løs hund. Jeg ser at det eneste den hunden tenker er at " Detta var da et godt beta kjøtt". Jeg stopper opp og ser på eieren og gir han blikket som sier at : Jeg er redd, kan du ta tak i den monsterbikkja de før jeg svimer av.

Hunden tar fart, jeg er så fryktelig anpusten, og holder pusten - hunden hopper opp på siden på meg og boffer som en bjørn. Jeg kjenner verken bena eller armene mine og vet ikke helt om jeg eksisterer et lite sekund. Mannen klorer tak i hunden og jeg skræver av sykkelen og skynter meg på en sakte måte mens krampegråten intreffer kroppen. For en god følelse, jeg er anpusten og har null kontroll på pust eller gråt eller ben.

Jeg må prøve å samle meg igjen så jeg ikke detter død om. Det var voldsomt så mye man skulle gjennom, men jeg velter meg ned på sykkelen igjen, kjenner litt på følelsen av hyperventilering og brekninger i samme åndedrak og sykler videre. Jeg har krampe herfra til helvete og vil helst bare tenke meg hjem.

Etter denne helvettes turen er jeg usikker på om sykkelsete fortsatt sitter igjen i rompa, bena mine har sviktet meg og hosten har tatt meg. Mens Gjermund er kald på finga. Tegn på at en av oss burde sykle mer.

Natten og hypoglykemi

Jeg har blitt samboer, det er stas - og det er krevende. Og jeg lurer på hva andre par bruker tiden på ettersom jeg bor med en diabetiker.

Vi står opp, han måler seg - jeg spør hva han hadde med et harrahjerte på lur. Har han over 5 kan jeg lukke øynene, har han under 5 må jeg løpe rundt med hjerte i halsen og finne sukker. Deretter står han opp og jeg blir liggende og lytte om jeg hører fall, hikst eller hyl til jeg hører han har gått ut av døra.

Så kommer han hjem fra jobb, da er det middag - må jeg lage rask middag? - har han lavt blodsukker, høyt blodsukker? Hvis han skulle ha føling må jeg stå og se han i øya til han sier at følingen har gitt seg, og sier han det før det har gått 15 min, så ljuger han. Jeg er nok lett å bo med.

Kvelden kommer. Han måler seg - Er blodsukkeret på vei opp eller ned, har han spist nok kveldsmat? Etter et kvarterstid har vi diskutert insulinmengde og jeg gjør meg klar til å møte natta med argusøyne og går gjennom setningen jeg skal si til ambulansepersonell i hode tusen ganger. Det minste han beveger seg må jeg starte en samtale. " Gjermund, har du føling?" Som oftes er han i den dypeste søvn når jeg spør så han svarer bare svada og i tåka, som gjør at jeg blir mer hysterisk.

Jeg må opp, med håret rett opp, rødflammete fra halssen og ned til låra, bort og måle han. Skulle det være lavt ser jeg for meg at jeg sparker opp vinduet og døra og ringer AMK, sier at jeg bor i det hvite huset med vinduet og døra oppe. Hikster og peser. Denne gangen var det ikke lavt.

En natt var det lavt, det er alltids en grunn til at man blir så hysterisk som jeg er. En natt våknet jeg av at han lettet to meter opp fra senga, jeg gikk opp og målte han, men jeg fikk ikke til for han hadde så voldsomme kramper, jeg gikk ut ifra at det var føling. Jeg åpnet en Batteryboks for han og løp ut av rommet for å smøre brødskive. i det jeg snudde ryggen til kastet han boksen etter meg.

Jeg åpnet en ny boks, helte den i han og løp ut, men jeg hørte et smell igjen. jeg løp rødflammete og livredd inn igjen. Der lå hann og kastet seg fra side til side og hylte, han hadde fått insulinsjokk - han var ikke ved bevissthet. Jeg følte meg som i en komedie der jeg skulle finne bilnøklene til bilen mens ti skurker stod bak meg og jeg hadde nøkkelknipe med seksti nøkler på når jeg skulle ringe ambulansen.

Jeg ringte. De var på vei, men de ville at jeg skulle måle han. Det var da faen til så mye grenser man skulle sprenge tenkte jeg og svarte med at: nei det klarer jeg ikke. - Nei særlig ikke, jeg gjør det jo bare ni ganger hver natt. Jeg hadde tørket neseblod, spy og pratet til han som lille nuppebutten min - måtte jeg sprenge mer grenser ville det raknet for meg.

De kom i masjfart opp trappa, inn døra, jeg pustet ut - endelig hadde jeg ikke ansvar for å ha tatt liv av min egen kjæreste. Jeg gikk ut av rommet og satt opp veranda døra og la meg på ryggen i sofaen med beina opp etter veggen med 20 minus friskt i kinna.

Det gikk bra. De trengte ikke gi han noe sukker - jeg hadde gjort jobben min. Jeg ble stolt der og da og tenkte: Dette kan jeg jo takle HVER dag. Helt til kvelden kom, da kom panikken. Og sånn går dagene.

Så hva gjør dere sammen med samboerene deres?