Stadig vekk byr tankene mine på positivitet - jeg bjuder på, jeg er villig til å prøve nye ting og like stadig som jeg bjuder på - så biter det meg, eller formelig glefser meg i rævva.
Setningen som skulle prege resten av uka mi var at jeg satt litt på korsryggen i sofaen, understimulert, hyperaktiv og sa følgende til min samboer som driver med kiting, eller drage som jeg liker å si for å ydmyke han. " Jeg skulle ikke kjøpt meg slalomski og prøvd å stått bak deg når du kiter a' ?"
Idet jeg sa det og fikk min samboers fulle oppmerskomhet, så gav jeg megselv hakeslepp og tenkte bare, neineinei - spol tilbake, hopp over, ikke legg merke til. Å foreslå noe som engasjerer min samboer er det samme som å tenne på tjue ufortolla, smugla kinaputter.
Imens jeg prøvde å smyge meg ut etter dette spørsmålet satt han ved hofta mi som en politihund, klar, engasjert og full av motivasjon. Her satt jeg altså igang et slags Justin Bieber kaos for å så prøve å lure meg unna, jeg fortjener jo egentlig først å ta stolheisen opp den lengste og bratteste bakken i omegn og bli sittende fast i den i en times tid, bli livredd, for å så havne på toppen og bare bli sparka utfor med langrennski og albuebeskyttere.
Pluselig fant jeg meg selv stående i boblejakke, pannebånd og en bråkete goretex bukse inne på Coop Obs, med en samboer som logret og sikla, i tillegg til at jeg måtte vifte vekk ansatte som stadigvekk kom og spurte om jeg trengte hjelp. Det jeg trenger må være et strømhalsbånd til meg selv som kan sette meg på plass når jeg sender megselv på ville veier fordi jeg er på en eller annen form for opptur i livet.
Det var så varmt, stressende og ubehagelig - så å måtte ha en sportslig 30åring logrende rundt bena mine og prøve å presssse sammen støvlene rundt de kjøttfylte lindgren-legga mine behøvde jeg ikke. Jeg hadde nok med å drapstrue og ydmyke min egen samboer under denne seansen. NEI, jeg vil ikke ha hjelp.
Jeg fikk på meg en støvel og stadigvekk kledde jeg av meg mer og mer, ikke sensuelt - heller i den andre retningen. Rødflammete og med en lukt som minnet om at svettelukten min hadde tatt stripa med deodorant til gissel og nektet den å samarbeide med meg. Snart hadde jeg svetteringer nede på midja.
Hvorfor skal det være så jævla trangt i en sånn støvel? Etter å ha fått pressa ned pailabbene mine, blokka ut det som går ann og stramma til, kjente jeg at både liktornn, fotsopp og inngrodde tånegler fikk fritt spillerom. Plutselig fikk jeg panikk. Jeg så for meg at en såpass trang støvler fint kunne klart å gi meg blodpropp og koldbrann. Jeg så også for meg at bena mine dovnet fra storetå og opp til midt på leggen slik at jeg bare kollapset over min egen fot, for å så aldri få følelsen tilbake igjen. Det gjelder å være krisefokusert. I kampens hete og panikk klarte jeg å klore min stakkars samboer i panna som satt på kne foran meg, klar til å løsne støvler umiddelbart idet jeg sa ifra. Det hadde vi nemlig hatt en lang samtale på, faktisk like lang som det er fra Asker til Lier.
Jeg forstår ikke hvorfor en såpass stor støvel skal være såpass smal innvendig.
Jeg fikk like panikk i den støvelen som når tannlegen min har en knyttneve pluss tre borr i munnen på meg. Dette endte selvsagt med at jeg forbannet samboeren min opp og ned , flere ganger. Humøret letta ikke før jeg gikk tre fire meter og så at det var opphørsalg på Jernia.
Etter noen dager med forhandlinger har han ikke sluttet å logre, jeg har surna for flere dager siden. Han tar meg med i en sportsforetning for å se etter ski til meg. Det virker som han har fått seg en ny venn, og jeg en ny fiende. Han har funnet et par grisebillige ski, det er jeg igrunn enig i, men det må være en slags straff mot meg. Jeg prøver å stå med litt knekk i knerne og vikende hake når vi sjekker høyden på de. De må ikke passe.
Damen som jobber her er like logrende og lykkelig som min samboer og omtalte de billige skiene som smale, lette å bruke og medgjørlige. Hvordan i helvette kan en ski være medgjørlig og lett å bruke? - kommer ikke det ann på tilstelningen som er tjora fast oppå disse skiene? Og om det er meg så visst kan de se smale ut under mine syltelabber, men lette og medgjørlige tror jeg fort de klarer å legge av seg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar