Nå har det hvite gullet kommet.

Hvert år har det blitt en slags sadistisk tradisjon at samboeren min og jeg tar en tur på langrennski.Jeg liker det jo, men jeg mestrer det overhode ikke. - Og nei, trening gjør faktisk ikke mester. Ikke med mitt humør.

Det starter allerede da jeg står i heldress, bøyer meg for å knyte skiskoene. Jeg glemmer å dra opp skrittet på dressen og står på en måte fremover med følelsen av å ha en hånd på hver skulder som presser meg opp og bakover, imens  armene får null utslag fordi  hele dressen sitter fast under rompa. Det er så deilig med heldress, man kan liksom bare dra den på seg og gå ut.  - Ingen fortalte om hvordan det var å få knyti på seg skisko uten evnen til å kunne bøye seg.

Idet vi går ut av døra for å hente skiene blir det en slags dans med døden hele veien bort til bodene, Skisko er visst ikke laget for å spankulere med.

Vi hiver skiene i den altfor dyre skiboksen til samboeren min, som jeg forøvrig også er sur på når vi skal ut på tur. Alt og alle er irriterende, men jeg er hel og herlig. Selvfølgelig. Vi parkerer på en parkeringsplass, det var umåtelig mye folk der.Jeg er igrunn såpass sur at det ikke gjør meg noe, selvfølgelig irriterer de meg, men det hadde de gjort uansett.

Vi ser om det er noen løyper der, det er det selvfølgelig ikke, men det er kjørt slik at man kan stå der. Jeg bærer skiene bort og femti meter inn i løypa for å slippe den første nedover bakken. Selvom å få en hjerneblødning i starten av løypa må jo igrunn være bedre enn å få det femti meter inn i skogen. Da risikerer du å bli kjørt på en slags slaktetralle som et kjøttstykke i oppoverbakke imens  ambulansepersonell sklir og i verste fall velter den tralla så du bare garantert blir hjernedød en gang for alle. Det er så deilig å være i naturen, jeg nyter liksom hvert minutt.

Etter å ha gått  femti meter inn i løypa har jeg såpass høy puls at jeg må åpne jakka og  røske av meg vottene, det skal altså ikke mer til. Jeg spenner på galskapen og begynner å gå og får til stadighet et slags kast på stavene og hiver de en sirkel for å prøve og ikke vælve ute i skogen. Imens jeg sier "uhaa" "æææ" "FAEN" i et par hundre meter, så sier samboeren min at han hadde ikke smurt skiene, fordi han ikke gadd å finne frem smøring bare for denne turen, men det gjorde ikke noe fordi jeg hadde fjellski som var så stabile og gode å gå med

Nei, takk skal du ha. Nå er vi altså der igjen, vi tilegner gjenstander egenskaper og meninger. De skiene er ikke stabile når jeg ikke er stabil. jeg burde ha borrelås og klister uansett når jeg skal ut på ski.

Til stadighet hører jeg folk bak meg, folk vi ikke engang så på parkeringsplassen men som plutselig passerer oss som om de skulle slekta på Northug. For hver gang jeg hører disse surner jeg og karrer meg til siden, når jeg har mulighet. De har en tendens til å komme idet jeg skal opp en bakke - eller over en hump som min samboer kaller det. Jeg så faenskapet komme bak meg, med en slags drapsposisjon på stavene, godt ut til siden slik at vi stakkarene som blir forbigått må dukke og kaste oss ut i lyngen. Når han er to meter bak meg prøver jeg å gå smidig opp denne humpen, men sklir med de stabile skiene mine, forskræver meg - rekker å gå til personlig angrep på min samboer for å så samle bena til siden og smile bekvemt til drapsmaskinen som passerte meg.

Av en eller annen grunn følte jeg etter en halvtimes tid at jeg fikk litt dreisen på det, jeg strålte litt bak all redselen. Helt til samboeren min skulle benytte seg av det gode humøret mitt og sa, bøøøy i knerne, eenda lenger ned, eeenda lenger ned. Eeeeeeeenda lenger ned. Til slutt stod jeg i en slags driteposisjon og jeg vet ikke riktig hva de  som kom bak meg syns om at jeg så ut til å drite i sporet rett før de kom, men jeg fikk iallefall godt driv.

Såpass godt driv at jeg ikke lot merke til at det kun ble is under meg, tok overbalanse slo stavene en runde og landa på knerne i isen med terne i en sånn hissig 90 grader. Min første reaksjon når sånt skjer er å grine. Jeg aner ikke hvorfor , for å forvente trøst av tåkefyrsten jeg går sammen med er jo i overkant. " opp igjen" sier han kjekt. jeg står på kne, stavene mine står fast i bakken så jeg har armene til værs. Ja hva faen hadde du trodd får jeg lyst til å si, - trodde du at jeg skulle bli sittende her med armene over hodet til de sovna og datt i fanget på meg? 

Etter at jeg har truet med å drepe han og knekke skiene i to spør han om jeg behøver hjelp og strekker en hånd. Neida, jeg liker utfordringer. Jeg elsker å kjenne at livet lugger og at jeg kan mestre å komme meg opp  alene. Selvfølgelig må du hjelpe meg opp, ellers dør vi her begge to. Du blir slått ihjel og jeg fryser ihjel. Sånn må det bli.

Jeg kommer meg omsider opp, Får klaget og sutret noen hundre meter til, helt til vi snur og skal hjem. Da kjenner jeg at jeg begynner å få vannblemmer på begge hælene, så da surner jeg av det og.

Typisk.