Jeg har blitt samboer, det er stas - og det er krevende. Og jeg lurer på hva andre par bruker tiden på ettersom jeg bor med en diabetiker.
Vi står opp, han måler seg - jeg spør hva han hadde med et harrahjerte på lur. Har han over 5 kan jeg lukke øynene, har han under 5 må jeg løpe rundt med hjerte i halsen og finne sukker. Deretter står han opp og jeg blir liggende og lytte om jeg hører fall, hikst eller hyl til jeg hører han har gått ut av døra.
Så kommer han hjem fra jobb, da er det middag - må jeg lage rask middag? - har han lavt blodsukker, høyt blodsukker? Hvis han skulle ha føling må jeg stå og se han i øya til han sier at følingen har gitt seg, og sier han det før det har gått 15 min, så ljuger han. Jeg er nok lett å bo med.
Kvelden kommer. Han måler seg - Er blodsukkeret på vei opp eller ned, har han spist nok kveldsmat? Etter et kvarterstid har vi diskutert insulinmengde og jeg gjør meg klar til å møte natta med argusøyne og går gjennom setningen jeg skal si til ambulansepersonell i hode tusen ganger. Det minste han beveger seg må jeg starte en samtale. " Gjermund, har du føling?" Som oftes er han i den dypeste søvn når jeg spør så han svarer bare svada og i tåka, som gjør at jeg blir mer hysterisk.
Jeg må opp, med håret rett opp, rødflammete fra halssen og ned til låra, bort og måle han. Skulle det være lavt ser jeg for meg at jeg sparker opp vinduet og døra og ringer AMK, sier at jeg bor i det hvite huset med vinduet og døra oppe. Hikster og peser. Denne gangen var det ikke lavt.
En natt var det lavt, det er alltids en grunn til at man blir så hysterisk som jeg er. En natt våknet jeg av at han lettet to meter opp fra senga, jeg gikk opp og målte han, men jeg fikk ikke til for han hadde så voldsomme kramper, jeg gikk ut ifra at det var føling. Jeg åpnet en Batteryboks for han og løp ut av rommet for å smøre brødskive. i det jeg snudde ryggen til kastet han boksen etter meg.
Jeg åpnet en ny boks, helte den i han og løp ut, men jeg hørte et smell igjen. jeg løp rødflammete og livredd inn igjen. Der lå hann og kastet seg fra side til side og hylte, han hadde fått insulinsjokk - han var ikke ved bevissthet. Jeg følte meg som i en komedie der jeg skulle finne bilnøklene til bilen mens ti skurker stod bak meg og jeg hadde nøkkelknipe med seksti nøkler på når jeg skulle ringe ambulansen.
Jeg ringte. De var på vei, men de ville at jeg skulle måle han. Det var da faen til så mye grenser man skulle sprenge tenkte jeg og svarte med at: nei det klarer jeg ikke. - Nei særlig ikke, jeg gjør det jo bare ni ganger hver natt. Jeg hadde tørket neseblod, spy og pratet til han som lille nuppebutten min - måtte jeg sprenge mer grenser ville det raknet for meg.
De kom i masjfart opp trappa, inn døra, jeg pustet ut - endelig hadde jeg ikke ansvar for å ha tatt liv av min egen kjæreste. Jeg gikk ut av rommet og satt opp veranda døra og la meg på ryggen i sofaen med beina opp etter veggen med 20 minus friskt i kinna.
Det gikk bra. De trengte ikke gi han noe sukker - jeg hadde gjort jobben min. Jeg ble stolt der og da og tenkte: Dette kan jeg jo takle HVER dag. Helt til kvelden kom, da kom panikken. Og sånn går dagene.
Så hva gjør dere sammen med samboerene deres?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar