Årets første sykkeltur.

Asfalten er kostet, sykkelen står og hyler i boden - det er på tide med årets første sykkeltur.

Jeg var litt vel kjepphøy da jeg foreslo å sykle -og hvertfall da jeg foreslo ruta vi skulle sykle. Min samboer sier jo aldri nei - for han blir det en fin tur så lenge det er medvind og luft i hjulene. Jeg bor et sted der det er umulig å ta en rolig tur, man må oppover, nedover og oppover uansett hvor man skal.

Problemet startet allerede da jeg satt meg på sete og følte jeg satt på to spikere - jeg fikk jo melkesyre i låra bare av de første meterne fordi jeg stod med spendte lår for å slippe og senke rompa ned på sete, men krampa tok meg - jeg måtte sette meg godt ned på sete med brekningene strømmene på. Jeg kan ikke huske at det skulle være såpass smertefullt.

Vi startet med oppoverbakker, selvsagt. Astmaen kom og låra tok jeg jo knekken på i det jeg vælva rompa på sete. Jeg skulle nå trå 500meter oppover kun med hjelp av legger og positive tanker. Jeg får magesår av at samboeren min bare trår i fra meg, så jeg trår litt på. Han skravler, jeg svarer ikke - ikke en eneste gang. Han bare fortsetter og skravle og jeg får lyst til å sykle opp på siden av han og gi han et kuspark så han og den teite racersykkelen velter ned i grøfta.

Vi kommer på toppen - jeg mister virkelighetsfølelsen, blir svimmel og vet ikke om jeg får pustet nok. Og han skravler og maaser om at han verken har vondt i rompa eller er sliten. Fuck you. jeg trår videre fordi jeg tror at hvis jeg stopper opp blir jeg kald i bena og da må jeg gjennom et krampehelvette igjen.

Det kommer en nedoverbakke. Han har fortsatt medvind, legger seg ned på styret og suser nedover og eneste som står i hodet mitt er at hvis han tryner i den farta vil ikke jeg være den første til ulykkesstedet, men jeg kan jo ikke bremse for mye heller, det kan jo gå varmgang i bremsene må vite. Bremsene på sykkelen min er vel beregnet for at et ekorn skal kunne bremse med den. Jeg stoler ikke på det.

Nederst i bakken er jeg rødflammete og kan endelig puste ned i magen for at bakken gikk bra og at jeg fortsatt har bremser. Bare flaks. Sletta man alltid har trodd at har vært slak er plutselig fryktelig bratt.

Så var det opp igjen, jeg trår alt jeg har - og på toppen møter jeg en mann med løs hund. Jeg ser at det eneste den hunden tenker er at " Detta var da et godt beta kjøtt". Jeg stopper opp og ser på eieren og gir han blikket som sier at : Jeg er redd, kan du ta tak i den monsterbikkja de før jeg svimer av.

Hunden tar fart, jeg er så fryktelig anpusten, og holder pusten - hunden hopper opp på siden på meg og boffer som en bjørn. Jeg kjenner verken bena eller armene mine og vet ikke helt om jeg eksisterer et lite sekund. Mannen klorer tak i hunden og jeg skræver av sykkelen og skynter meg på en sakte måte mens krampegråten intreffer kroppen. For en god følelse, jeg er anpusten og har null kontroll på pust eller gråt eller ben.

Jeg må prøve å samle meg igjen så jeg ikke detter død om. Det var voldsomt så mye man skulle gjennom, men jeg velter meg ned på sykkelen igjen, kjenner litt på følelsen av hyperventilering og brekninger i samme åndedrak og sykler videre. Jeg har krampe herfra til helvete og vil helst bare tenke meg hjem.

Etter denne helvettes turen er jeg usikker på om sykkelsete fortsatt sitter igjen i rompa, bena mine har sviktet meg og hosten har tatt meg. Mens Gjermund er kald på finga. Tegn på at en av oss burde sykle mer.