Skammens gang til verkstedet

I dag måtte jeg ha bilen på verksted. - Jeg hater å ta telefonen dit for å si hva som må gjøres. For hver gang så klarer de å misforstå meg, eller stille meg spørsmål om bilen min jeg jo ikke aner svarene på. Det verste er at de er så fryktelig ironiske og når jeg betaler flere tusen til de så er ikke ironi det første jeg vil ha noe av.

For det første spør de meg om registreringsnummeret på bilen min, hvorpå jeg i starten løp rundt meg selv hundre ganger for å finne det faens vognkortet og alltid endte opp med å løpegå ut til bilen for å finne nummeret. Nå, klok av skade har jeg det i hodet. Med en gang de spør meg hva jeg skal ha ordna låser det seg helt. Litt fordi jeg VET de kommer til å plukke på det jeg sier og litt fordi jeg syns at det jeg har fått beskjed om å spørre om høres veldig merkelig ut.

Jeg fikk time, kom og leverte bilen. På telefonen sa mannen at det tok en halvtime, så jeg kunne bare sitte der å vente. Når jeg kom dit sa han at det tok godt over en time, men jeg skulle jo vente der og satt meg i en fryktelig blass, sprø plaststol med en sliten justerbar rygg som gjorde meg spasmisk. Her skulle jeg altså sitte i godt over en time med låra i spenn og lett lut holdning sånn i tilfelle hele stolen smuldret opp under rompa mi.

Jeg satt og satt mens jeg hørte noen gikk bananas inne på verkstedet med hammer og spett. Det eneste jeg klarte å tenke var  at jeg var heldig om jeg fikk tilbake noe som så ut som en Mercedes. Etter to drøye timer kommer bilen trillende ut, mekanikeren parkerer rett foran bena mine slik at jeg måtte krølle tæra i skoene. Han ser ikke på meg en eneste gang de ti meterene han kjørte mot deg.

Han velter den fete, svette kroppen sin ut av de rene stoffsetene mine med propper i begge øra. Han himler med øya og tar fart i det han åpner døra og sier: Ja, heh , her må det skiftes deler, sih! - Står du der og er ironisk, tenker jeg, dette er da for faen ikke noe artig over i det hele tatt.

Han hever stemmen sin slik at alle inne på parkeringsplassen kan høre det ; Nei, her var'e så rustent at detta må du bytte før jeg kan ordne noe på det. Det er jo igrunn greit, det er en 20 år gammel bil, men nå har han altså stått inne på verkstedet og hamret løs i to timer - og nå kommer han og sier at han ikke har gjort noe? Hva i all verden har han drevet med, mens jeg har sitti på meg melkesyre fra ankelen og opp til midja. Har han stått med lommelykta og skrapt av rust helt til styrestaget mitt var 1mm tynt?  Og hvorfor i all verden kunne han ikke kommet ut etter ti minutter å si at han må bytte en del for å fortsette?! Dust.

Han smeller igjen døra  så man formelig kan se svettedråpene hoppe ut av stoffsetene og vralter inn i resepsjonen, slenger nøkkelen på disken og forsvinner inn i verkstedet. Og her blir jeg stående med en meget brydd resepsjonist. Gudskjelov skulle de ikke ha mer enn 300 kroner for galskapen.

Det er hver gang. Skammens gang til verkstedet, for å bli ydmyket fordi man ikke vet hva som er galt med bilen før man ruller inn på verkstedet.