Lite for faen??

Vi gikk på tur med hundene, vi stoppet i gresset. Plutselig kjenner jeg noe stikke på foten - jeg tenker at det er nok bare en plante, bøyer meg ned og ser ned i skoen, og langt under tunga på skoen ligger det en humle og kaver,  han formelig velter seg rundt på meg, i det jeg prøvde å få den bort stakk den meg rundt femti ganger, jeg kaster den ut av skoen.

Jeg tenkte samtidig at, hey - jeg er jo redd alt mulig annet så hvorfor ikke være redd for dette og.

Jeg kjenner det beynner å prikke i ansiktet, selvfølgelig fordi jeg er livredd. Det begynner å brenne mer og mer , og panikken tar meg mer og mer.  I denne situasjonen hadde jeg ikke merket om jeg hadde pustevansker på grunn av allergi, eller på grunn av vill panikk. Her står jeg i panikken med kavete kropp mens samboeren min og mamma bare står og tuller med det - på min bekostning.

Utover kvelden utvikler den perforerte foten min seg til en veldig rød syltelabb. Jeg får øye på en blå blodåre jeg et lite sekund var bombesikker på at var blodforgifting. Jeg slo full krise-alarm til mamma. Hvorpå hun kommer susende ned til meg, mens jeg svetter og brekker meg.

Hun syns ikke det så noe farlig ut, men jeg insisterte på at dette var farlig. - til slutt ble hun litt usikker og sa, ja vil du at pappa skal se på det da? - Da ble jeg ihvertfall usikker og ble med opp til pappa.

Hver gang det er no skummelt, det være seg flis i foten, humlestikk eller no utslett så er pappa 1.fastlege. Selvom jeg i bunn og grunn vet at jeg ikke dør av humlestikk så sier angsten i meg at  det skal jeg ikke være så forbanna sikker på.

Jeg kom rødflammete og gråtende opp til han, hinkende - veltet meg ned i stolen og viste han stikket. Jeg forventet å høre "hå se her du, det var stikk det - der har a' treffi godt" ( pappa kaller nemlig alt for hu', til og med rottweilerne våres som er hannhunder sier han hu om.)  Der satt jeg og kaldsvetta, hiksta og det  første pappa sa var : næmmen se her du, et lite humlestikk det der.

Lite for faen? - min ellers estetiske fot var gjort om til et ildrødt bombefeldt og så nærmest ut som en syltelabb. Han fortsatte med å si, dette er helt normalt - huser da'n bror hadde blitt stikki av humle i ansiktet, og vi kjente'n faen ikke igjen etterpå.- å?  - Ja det her helt normalt  at man reagerer litt på det.

På en måte var jeg jo letta, og på en annen måte var jeg snurt - her har jeg jazza meg opp og slått full krisealarm, også var det ikke noe, denne gangen heller...