Nå er det over, Maria!

Beste var kreftsyk, vi visste lenge at han kom til å tape denne kampen - i over to år kjempet han mot kreften stort sett hver dag. Var det ikke kreften i seg selv så var det følgesykommene.

Vi kalte han for beste, igrunn fordi han ikke var vår ordentlige bestefar, men også fordi han var verdens Beste. Elfin var stefaren til mamma'n min, men søsteren min og jeg var oppvokst med han.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger han har blitt lagt inn på sykehuset for å få blod, væske eller tilsyn. Så utrolig mange ganger vi - og legene trodde at nå er det ikke lenge igjen, men beste var så sterk  og sta at han reiste seg opp igjen. Selv tenkte jeg "hvordan i all verden klarer han å være så tilsynelatene fornøyd til en hver tid?" - Jeg har aldri hørt han klage.

Mot slutten ble han lagt inn på Lindrende enhet i Drammen, noe som betydde mye for oss pårørende. Han fikk tilsyn, omsorg og ikke minst, pleierne hadde god tid til han. De hadde tid til å sitte ned med han og holde han i hånden. Man trengte ikke alltid prate så mye, det holdt at man bare var der. Vi opplevde dette som en stor støtte, da vi tidligere på andre avdelinger følte at pleierne ikke hadde tid. Nå visste vi at når vi dro hjem for kvelden så var det noen der og passet på han, han hadde alltid saft, vann og sjokolade på nattbordet. Det beroligget oss, for på en måte viste dette omsorgen han fikk.

Selvom beste var veldig syk tenkte sykepleierne på avdelingen på alt for å tilrettelegge, de ville gi han så  mye livskvalitet han fortjente. De ordnet ny rullestol til han, de ville ordne slik at beste fikk et høreapparat da de så hvor mye gladere og pratsom han ble da han faktisk hørte hva de sa og slapp å be de om å gjenta. Han var faktisk så høffelig at han bare smilte og lo godt hvis han ikke hørte hva de sa.

Det var så godt de dagene vi kom frustrete og lei oss til sykehjemmet når sykepleierene kom inn på rommet, satt seg ned med oss og fortalte om hva de hadde gjort i dag, hva beste hadde orket og om han var pratsom. En gang satt vi ved sengen hans, det kom en sykepleier inn og tok beste i hånden mens hun pratet med oss og sa."i går hadde jeg så dårlig tid at jeg ikke rakk å sette meg ned hos han med en gang jeg kom på vakt, så jeg sa jeg skulle komme tilbake om ti min, han lyste opp. Da jeg kom tilbake satt jeg meg ned hos han og vi pratet masse om gamledager."

Det varmet så utrolig mye å høre at de ikke bare er sykepleiere, men de har faktisk mye omsorg i seg også! Det virker rart å si, men etter å ha vært pårørende til noen som har vært på sykehjem så er det ikke selvsagt at man har noe å gjøre som sykepleier selvom man har yrkestittelen.

Selvom man ikke alltid liker det, så var de ærlige, vi visste til en hver tid hvordan det stod til. Jeg tror også det var fint for oss å vite alt akkurat slik som det var.

Den siste tiden bar preg av mye smerter, det var grusomt å se på. Han fikk et raptus med smerter etter at han dro ut et nyredren - det sprengte antageligvis så mye i ryggen at det ble fryktelige smerter. Han kastet armene rundt seg og hylte til, han så oppriktig bekymra ut. I de to dagene før hadde han ikke vært interessert i å prate noe fordi han var så slapp, men når legen kom inn på rommet så samlet han så utrolig mye krefter og fikk fortalt legen akkurat hvor det var vondt og hvordan vondt det var. Det var sprøtt å se.

Legen fikk roet smertene, men fremdeles innimellom var det noe de ikke klarte å ta. Det var fryktelig å se han lide. Vi ville bare at han skulle få slippe smertene. De siste dagene før han døde mistet han svelgerefleksen, derfor var det vanskelig å få i han vann og mat. Jeg fikk fuktet leppene hans, og han suttet på en pinne med svamp på som jeg duppet i vann. Det var så vondt å se han så tørst og ørsk etter vann. Han var som en baby som søkte etter pupp.

Selvom han ikke var med oss med med øynene, så var han med på en måte. Han kunne virke bevisstløs, men når jeg tok svampen opp fra glasset med vann så oppfattet han det og gjorde klar munnen. Det var skummelt - og rart å se livet så ubeskyttet.

I tillegg til dette fikk han en stygg hoste på slutten som ikke gjorde det noe lett for han. Jeg gråt og var redd når jeg kom inn i rommet for hostingen var så voldsom og han var tør i munnen slik at hostingen må ha gjort vondt.

06.30 den 25.Juni ringer telefonen min, det strammer seg i magen - det er mamma. Jeg tar telefonen og skjønner omtrent hva som har skjedd. " Nå er det over, Maria". Hæ?! svarer jeg gråtkvalt. " Det er over, nå er beste død". Det første som slo meg var " Endelig har beste fått fred", men jeg følte en slags skam over å tenke det, for det var jo ikke det jeg skulle tenke når en av mine nærmeste døde.

Jeg fikk samboeren min til å kjøre meg ned til sykehjemmet, der var mormor, mamma og pappa allerede.  Mormor og mamma hadde sittet der gjennom natten, han døde mens de var hos han. Jeg tror det betydde mye for mormor at hun var der.

Og jeg som hadde bråbestemt meg på forhånd at - nei, jeg skal ikke inn der når han er død - ombestemte meg.  Pappa kom ut til meg og fortalte meg at han syns jeg burde gå inn og at han aldri hadde bedt meg gjøre det hvis han ikke mente at det kom til å være fint.

Jeg kom inn i rommet, beste var ikke erklært død enda da det skjer to timer etter at han døde, han lå fremdeles i pysjen, på ryggen med hendene foldet. Jeg satt meg i sofaen ved siden av han og så på han, det var så tomt. Akkurat som om beste ikke var der lenger - det var bare skallet hans som lå der.

Pappa sa så fint at " Der ute er Elfin, og han kan jo ikke skjønne hvorfor vi sitter her og gråter"